Skribent: Gina Amy Bondi Knowles
I 1857 kom Charles Darwin ut med boken «Origin of Species». Her la han frem en teori som kunne forklare mangfoldet av organismer vi har på jorda i dag. Teorien kalte han evolusjon gjennom naturlig seleksjon. Dette går ut på at det i en populasjon vil være en naturlig variasjon mellom individer, altså at de har forskjellige egenskaper, og at noen individer har egenskaper som gjør at de har større sjanse for å overleve og dermedreprodusere. Videre er et nøkkelelement at egenskapene til et individ blir delvis arvet av neste generasjon. Slik vil avkommet til individene med fordelaktige egenskaper ligne på sine foreldre og få en del av de samme egenskapene som gir fordel i overlevelse og reproduktiv suksess. På grunn av dette vil trekk som er assosiert med økt overlevelse og reproduksjon øke i frekvens. Enkel logikk; en arvelig egenskap X fører til økt reproduksjon, og dermed vil det bli flere med denne egenskapen i neste generasjon. Etter lang tid vil resultatet være en populasjon med trekk som nærmest kan se ut som de er designet til omstendighetene rundt. Giraffens lange hals er et mye brukt eksempel på virkningen av naturlig seleksjon. Det passer godt inn i teorien; de med lengst hals rakk opp til fruktene i de høye trærne og fikk derfor større sjanse for å overleve og få flere barn, som igjen får lang hals. Og så videre.
Det er lett å bli begrenset til å tenke at evolusjonen i hovedsak har virket på fysiske trekk som åpenbart gir økt overlevelse eller reproduksjon, kanskje fordi det er relativt lett å se for seg. Men det er her det blir viktig å belyse at deler av atferden vår i stor grad også kan sees på som et resultat av evolusjon. Bevisene for dette er at det er noen typer oppførsler som viser seg igjen og igjen, gjennom ulike tider og ulike kulturer. En stabil forekomst. I denne kategorien kan man se på eksempler som det å føle seg bekymret som mor, det å kommunisere godt med andre mennesker og det å mislike å ta risikoer. Tenker man litt, er det lett å se at slik atferd kan være gunstig i overlevelse og det å føre sine gener videre. En ubekymret mor ville nok ikke vært like brydd om barnet gjorde risikofylte aktiviteter, som derfor øker sjansen for at barnet havner i en farlig situasjon. Likevel er det en type atferd som tilsynelatende også har en stabil forekomst, på tvers av tid og kultur, uten en åpenbar kobling til verken overlevelse eller reproduksjon.
Det sies at én av ti personer globalt er homofile. Det er et fenomen som verken er nytt eller har vist seg begrenset av kultur. Det er til og med blitt funnet homofil atferd hos andre dyr enn mennesker. Videre er det blitt gjort forskning som tyder på at mye av variansen i seksuelle preferanser skyldes genetiske faktorer. Til sammen tyder dette på at den relativt høye, stabile forekomsten av homofili har blitt favorisert av naturlig seleksjon. Hvordan kan vi forklare dette?
Et evolusjonært dilemma
Homofili kan defineres som seksuell preferanse mot samme kjønn. Derav ordet; homo, som betyr samme, og fil, som betyr elsker. En indirekte konsekvens er mangel på dragning mot samleie med individer av det motsatte kjønn.Hvis man sier at naturlig seleksjon virker ved å selektere for de individene med høy fitness, og fitness er et mål på hvor mange barn du får, er homofili rene motsetningen til å score høyt på en slik skala. Derfor, hvis en tilfeldig mutasjon førte til homofile følelser hos individet, ville man forvente at en slik mutasjon veldig raskt forsvinner, i og med at individet mest sannsynlig ikke vil delta i handlingen som er nødvendig for reproduksjon, nemlig sex mellom mann og kvinne. Det må derfor ha vært andre mekanismer til stede, som har bevart homofili blant den menneskelige populasjonen.
Homofili som tilfeldighet
Hvis homofili ikke har blitt dratt frem av naturlig seleksjon, er det naturlig å stille spørsmålet om ikke det skyldes tilfeldige hendelser. Fordi selv om naturlig seleksjon virker på fordelaktige trekk med hensyn til fitness, vil det også til enhver tid oppstå trekk på grunn av tilfeldige mutasjoner som seleksjonen ikke har rukket å virke på enda. Naturligvis vil noen av disse trekkene også være skadelig for individet, altså føre med seg lavere fitness. Et ekstremt eksempel på slike trekk er noen medfødte genetiske diagnoser som ofte bærer med seg en klar ulempe helsemessig. Men, en åpenbar forskjell mellom slike diagnoser og homofili er nettopp forekomsten. Ulike medfødte genetiske diagnoser ligger på rundt 1 av 10 000 til 1 av 100 000. Hvor mange av oss som er homofile er det vanskelig å få eksakte tall på, men studier viser at mellom 5-10% av oss opplever tiltrekning mot samme kjønn. Selv om dette er en klar minoritet i forhold til heterofile, er forekomsten av homofili ekstremt mye høyere enn hva man ville forvente dersom homofili skyldtes tilfeldige mutasjoner som har unnsluppet virkningen av naturlig seleksjon. En positiv seleksjonskraft må derfor ha vært til stede til tross for homofili sin tilsynelatende negative effekt på fitness. Spørsmålet er på hvilken måte.
Evolusjonen av selvoppofrelse
Medmenneskelighet står sterkt hos de aller fleste av oss. Det føles ikke tillært, men som noe helt fundamentalt som kommer innenfra.
Når man tenker på «survival of the fittest», er det gjerne individets egne reproduktive suksess man sikter til; altså hvor mange barn og barnebarn det produserer. Dette er naturlig nok da hvert individ har sitt eget unike arvestoff og det er individet som bærer konsekvensene av eventuelle mutasjoner. Enten de er gode eller dårlige. Det gjelder å være best selv, slik at du kan føre dine gener videre. Det er lett å tenke at det er kynisk, men det er bare helt logisk. De med et trekk Xsom gir økt reproduksjon, vil resultere i mer av trekk X i neste generasjon. Evolusjonen følger ingen plan og har ingen moral. Likevel, mens du leser dette, får du kanskje en dårlig følelse. Du tenker jo ikke bare på deg selv, du er glad i både familien din og vennene dine. Dette kan også gjelde for de du ikke kjenner eller til og med kanskje aldri har møtt.
Medmenneskelighet står sterkt hos de aller fleste av oss. Det føles ikke tillært, men som noe helt fundamentalt som kommer innenfra. Ikke bare er det i tankene heller, vi gjør også mange handlinger som gagner andre enn oss selv; såkalt altruistisk oppførsel.
På samme måte som homofili, er denne ektefølte altruismen motstridene det man kanskje ville forvente av «kynisk» naturlig seleksjon. La oss si at vi har to mennesker, et som har grunnlag for å oppføre seg egoistisk og et annet som har grunnlag for å oppføre seg altruistisk. Disse bor i samme samfunn og det altruistiske mennesket hjelper det egoistiske titt og stadig. Et resultat av denne hjelpen som ikke ble gjengjeldt, kan hypotetisk være at den egoistiske fikk to barn mens det altruistiske bare fikk ett. Mer arvestoff fra det egoistiske mennesket blir ført videre til neste generasjon og, gitt at egoismen er genetisk forankret, vil egoistisk oppførsel over tid dominere i samfunnet. Tanken var god, men godheten er i seg selv så selvutslettende, og egoismen vil tilsynelatende spre seg og få dominans i populasjonen. Eller?
Viktigheten av slektskap
Tvisten ligger i at arvestoffet ditt som du ønsker å få videre ved å få barn, slettes ikke bare finnes i deg. Et sjokk? Kanskje ikke. Vi ser likevel nærmere på det. Evolusjonsbiologen John B.S Haldane sa angivelig en gang «I would lay down my life for eight cousins or two brothers”. Ofre sitt eget liv for andres, den ultimate altruistiske handlingen. Nøkkelen ligger i slektskapet. Dette betegnes som «kin seleksjon», eller slektskapsseleksjon. Det baseres på at naturlig seleksjon kan favorisere altruistiske trekk hvis det har en positiv effekt på nære slektninger, til tross for at det har den tilsvarende negative effekten på en selv. Fordi man deler arvestoff, altså gener, med familiemedlemmer, driver man indirekte reproduksjon ved å bistå dem og deres barn. Tanken er at hjelpen som gis, vil føre til økt reproduktiv suksess hos slektningene dine, som vil veie opp for den tapt hos deg selv. For eksempel kan det være to brødre i en populasjon hvor det gjennomsnittlig blir født ett barn per menneske. Den ene broren får ikke barn, men investerer heller energien spart på ikke å få barn i den reproduserende brorens avkom, som kanskje fører til at broren får tre barn i stedet for ett. Totalt sett, vil det gi tre istedenfor to barn i neste generasjon. Selv om hans nevøer og nieser deler mindre andel arvestoff med ham enn hva hans egne barn ville gjort, er det flere av dem, og det gagner den barnløse broren likevel.
Storebroreffekten
Videre, for at altruismen ikke bare skal dø ut med det altruistiske individet, må de selviske familiemedlemmene, som er mottakere av hjelpen, være bærere av de altruistiske genene som driver det oppofrende individet til sin hjelpsomme adferd. Selv om genet ikke alltid vil gi utslag i de individene som bærer det, vil det kunne føres videre og muligens komme til uttrykk i senere generasjoner.
At det muligens finnes et eller annet gen (eller flere gener) som i noen tilfeller kan være på- eller avskrudd, og som resulterer i homofil legning, kan være støttet av et fenomen som heter «storebroreffekten». Dette går ut på at menn har en 33% høyere sjanse for å bli homofil for hver storebror de har, så lenge de har samme mor. Det virket derfor som det var noe i morens kropp under graviditet som hadde innvirkning på fosterets legning. I 2018 ble det presentert en biologisk mekanisme for fenomenet. Nemlig tendensen til at kvinner får et høyere nivå av et visst antistoff for hver gutt de går gravid med. Antistoffet er spesifikt for et molekyl som er viktig i utviklingen hos menn. På grunn av dette kan det være fristende å tenke at det heller er trekk hos mødrene som gir homofile sønner gjennom påvirkning under graviditet som igjen er påvirket av tidligere fødselshistorikk, heller enn noe i guttens gener direkte.
Suksess på gruppenivå
Problemet er at hvis man kun ser på slektskapsseleksjon, isolert sett, har det blitt vist via beregninger at selv om dette fører til at det blir flere altruistiske individer totalt sett, vil andelen av dem minke relativt til de selviske innad i populasjonen. Altså, selv om de ikke blir selektert bort umiddelbart, så vil det bli færre og færre av de over tid selv. Dette på tross av at gruppene de er med i gjør det bra; de taper mot de selviske. Slektskapseleksjon er plutselig ikke nok til å forklare hvordan altruistiske egenskaper vedlikeholdes i en populasjon. Vi må derfor utvide perspektivet vårt. Vi må se på større grupper bestående av flere små grupper. Vi kan si at vi har to forskjellige små grupper; de som samarbeider (med altruister) og de som ikke gjør det (kun selviske). Den større gruppa med små samarbeidende grupper gjør det bedre og vokser seg større enn den med kun selviske grupper, slik som også var tilfelle når man kun så på én liten gruppe. Men det er også først her, når man ser på større grupper, at man ser at frekvensen av altruister i populasjonen øker, altså at de ikke blir utkonkurrert av de selviske individene.
Når vi så på bror-eksempelet tidligere for å forklare slektskapseleksjon virket seleksjonen på individnivå, altså på altruisten innad i én familie. Men det er altså her vi må ta høyde for at slektskapsseleksjon ikke bare kan virke på individnivå, men også på gruppenivå bestående av ikke bare én, men flere familier innad i en større gruppe. Det skjer derfor en konflikt på seleksjonsnivå, det er negativt for individet slik vi så når vi kun så på én liten gruppe, men det blir veiet opp av den positive effekten det har på den større gruppa. Det er altså seleksjon på gruppenivå som driver altruismen videre. Dette bryter med den konvensjonelle måten å tenke på hvordan evolusjon har virket. Man er vant til å tenke at det er individer som er subjekter for seleksjonskraften og at det følgelig resulterer i godt tilpassede individer. Men virkningen av slektskapseleksjon virker også på gruppen som en helhet, og fører til grupper som er godt tilpasset relativt til grupper som ikke har oppofrende individer.
Fra et evolusjonsperspektiv er det sannsynlig at homofile individer, oftere enn heterofile, ville avstått fra å danne egne familier. Resultatet ble sannsynligvis da at energien, som ellers ville ha gått til ivaretakelse av egne avkom, heller ble brukt på andre nære slektninger. Dette kan sees på som en form for altruisme. Slik kan homofili ha blitt indirekte favorisert ved at grupper som innehar en viss frekvens av denne typen altruister klarer seg bedre enn gruppene uten disse altruistene. Et muligens fint, men forenklet eksempel på hvor sammensatt evolusjonen egentlig er. Kompleksiteten skulle vel egentlig bare mangle når det har gitt opphav til det utrolige mangfoldet vi har rundt oss. Ikke bare fra små bakterieceller til sammensatte multicellulære organismer, som oss selv, men også fra jenter som liker jenter til gutter som liker gutter.
