Tekst: Aurora Møllersen
llustratør: Helene Winge Einbu
Folk til folk, eller folk mot folk? For den norske befolkningen i nord, og da særlig øst i Finnmark, speiler dette spørsmålet et urovekkende valg som må bli tatt. I et område som historisk sett har hatt nære økonomiske og kulturelle bånd til Russland, har man nå blitt nødt til å revurdere store deler av grunnlaget for tilværelsen. I Norge, der mesteparten av samfunnet er basert på tillit, blir spørsmålet «kan jeg stole på min nabo?» et tegn på at noe er alvorlig galt. Når naboen ikke bare er over grensen, men bor i huset ved siden av deg, føles det desto skumlere at tilliten svekkes. Dette er situasjonen for nordmenn og russere i grenseområdene i dag, og det får meg til å lure: Kan vi gjøre noe med relasjonen vår, eller er den, i lys av krigen, dømt til mislykkes?
Før vi kommer så langt; hva menes med folk til folk? Begrepet, også kjent som mellomfolkelig samvirke eller folk-til-folk-samarbeid, handler om kulturutveksling mellom to folk. I tilfellet nordmenn og russere kan dette for eksempel se ut som et felles teaterprosjekt, med tematikk som gjenspeiler politiske utfordringer eller felles historie. Folk til folk kan også strekke seg inn i musikk, dans, kunst og til og med idrett. Dette har vi gjort i nord siden før Sovjetunionen falt. Poenget med mellomfolkelig samvirke er å forene to folk i et kulturmøte, ikke nødvendigvis på tross av, men kanskje nettopp på grunn av våre kulturelle forskjeller. Engasjementet strekker seg også utover det rent kulturelle, ettersom vi har institusjoner som jobber for tilrettelegging av folk til folk. Pikene på broen, for eksempel, et kunstnerkollektiv i Kirkenes, har viet arbeidet sitt til slike prosjekter. Et annet eksempel er Barentssekretariatet, et kompetansesenter for norsk-russisk samarbeid, som får finansiering gjennom Utenriksdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Kulturdepartementet. Det er altså tydelig at norske myndigheter ser verdien i tillitsbygging og avspenning i nord.
Som født og oppvokst i den eneste kommunen i Norge som grenser til Russland, har folk til folk vært en selvfølgelig del av hverdagen min. Som norsk-russer er det også en fundamental del av min identitet. Å se mine to kulturer møtes for å skape noe felles, har vært anerkjennende og berikende for meg og flere andre norske, russiske og norsk-russiske barn i Sør-Varanger.
Etter hvert som jeg har blitt eldre, ble jeg imidlertid klar over at det ikke var alle i Norge som så slik på kontakten med nabofolket vårt. Mange forholdt seg skeptiske til at vi gjenget oss med representanter fra et land som Russland. Som barn og tenåring gjorde dette meg opprørt. Forstår dere ikke at dette teaterstykket er regimekritisk, tenkte jeg. Forstår dere ikke at 12 år gamle Kostja med klarinetten sin ikke får gjort noe med ytringsfriheten i hjemlandet sitt, tenkte jeg. I senere tid har jeg heldigvis lært meg ikke å klandre dem. Frustrasjonen over at andre ikke ønsket eller klarte å forstå, har ledet meg i min jakt på å forstå mer selv.
Gjennom året mitt som student ved Nansenskolen fikk jeg mulighet til å gjøre et dypdykk i hva mellomfolkelig samvirke er. Jeg skrev to intervjubaserte semesteroppgaver der jeg reflekterte over perspektivene til både folk til folk-aktører og sikkerhetspolitiske eksperter. Jeg skrev den første oppgaven høsten 2021, den andre våren 2022.
Midt imellom disse to oppgavene falt Ukraina-krigen. Plutselig hadde jeg et sammenligningsgrunnlag helt utenom det vanlige. Menneskene jeg intervjuet gikk fra å beskrive folk til folk-samarbeid som sikkerhetspolitisk verdifullt og fredsbevarende, til å måtte avslutte mesteparten av prosjektene sine på grunn av uoverensstemmelser i virkelighetsoppfatning, eller av hensyn til sine egnes trygghet. Omstendighetene for mellomfolkelig samvirke, for tillitsbygging og avspenning, var fullstendig snudd på hodet. Siden natten 24. februar 2022, har situasjonen vært folk motfolk.
Russere i Norge er vant til spionvitser og tullerussisk, men graden av mistillit har økt til et nivå jeg er redd vi kommer til å slite med å komme ned fra.
Selv om det rettes mistillit mot meg som russer, vet jeg at jeg ikke er noe offer. Likevel brukte jeg mye av tiden etter krigsutbruddet til å overbevise meg selv om at jeg heller ikke var noen fiende. Jeg har blitt anklaget for å være Putin-sympatisør simpelthen for å snakke russisk i offentligheten, russiske bekjente har blitt ulovlig avhørt av arbeidsgiverne sine for å utelukke Putin-vennlige holdninger, og russiske barn blir mobbet på skolen. Russere i Norge er vant til spionvitser og tullerussisk, men graden av mistillit har økt til et nivå jeg er redd vi kommer til å slite med å komme ned fra. På hvilket tidspunkt kommer vi tilbake til folk til folk, om det i det hele tatt er mulig?
Nøyaktig ett år etter krigens utbrudd fikk jeg sjansen til å diskutere nettopp dette. Anledningen var Barents Spektakel i Kirkenes, en brobyggende kunst- og kulturfestival med fokus på forholdet Norge-Russland. Jeg fant meg selv midt i en panelsamtale hvor jeg ikke klarte å unngå å føle meg noe inkompetent. Rundt meg satt en lokal politiker med flere tiårs erfaring fra folk til folk-samarbeid, en norsk forsker på tillit, og en ukrainsk stipendiat som skrev om ukrainske kvinnelige journalisters opplevelser med å dekke krigen. Mine kvalifikasjoner: arbeidet med mine semesteroppgaver på Nansenskolen. Temaet var tillit. Hva er fremtiden for Sør-Varanger og våre russiske nabokommuner? Hvordan skal vi gjenoppbygge tillit etter krigen? Skal vi gjøre det i det hele tatt?
Da vi begynte å nærme oss slutten av arrangementet, fikk publikum anledning til å stille spørsmål eller kommentere på det vi i panelet hadde sagt. Den siste personen til å ta mikrofonen var en russisk-ukrainsk dame bosatt i Nikel, den nærmeste byen over grensen. Gråtkvalt fortalte hun om hvordan familien var splittet, og hvordan hun febrilsk prøvde å motkjempe propagandaen i landet uten å utsette seg selv eller andre for fare. Spørsmålet hennes var: «Do you trust me?»
Jeg kan ikke huske sist gang jeg følte en så voldsom empati. Jeg innså i det øyeblikket at hun potensielt hadde snakket på seg avsoning i fengsel. Like etter lurte jeg på om jeg hadde gjort det samme, med det doble statsborgerskapet mitt. Men både hun og jeg tenker kanskje som den russiske teaterregissøren Evgeny Goman sa i dokumentaren Helene sjekker ut – russere i Norge: «Ja, vi snakker med frykt, men vi har ikke noe annet valg.»
Når valget står mellom folk til folk, og folk mot folk – hva velger vi da? Velger vi tillit, eller mistillit? Vil vi håpe, eller gi opp? Og med tanke på hva vi velger, er vi forberedt på hvilket Russland vi møter etter krigen? Den umiddelbare reaksjonen på krigen for kulturaktører i hjemkommunen min var å kutte all kontakt med statlige russiske kulturinstitusjoner. Likevel fortsatte samarbeidsprosjekter med uavhengige russiske dissidenter, i den grad det var trygt. Disse to handlingene – i kombinasjon – mener jeg er det eneste rette de kunne gjort. Avgjørelsen vitner om en langsiktig tenkning, som jeg tror vil sette tonen for når vi engang skal forsones.
Aurora Møllersen (f. 2001), studerer internasjonale studier ved Universitetet i Oslo.
