Tekst: Opal Solrunnsdatter
Det finnes en stemme inni meg
Et brøl, en hvisking
Så svak at den så vidt finnes
Men om jeg lytter er den der
Hysj, kan du høre
Hjertet som slår
Og bakenfor dette
En stemme som tror
Å ytre stemmen vår
Å gi rom for dens styrke
Levner oss sårbare
For omstendigheter
Sårbare for å bli sviktet
Sårbare for å feile
Sårbare for å miste
Sårbare i en verden som rakner
Jeg skuer ut av vinduet mitt i andre etasje
Studentblokka jeg deler med omtrent sytti andre håpefulle
Håpefulle for egen utdanning, men usikre på alt annet
Jeg tror vi som er her, trygge i vår egen boble, deler en redsel
En redsel for og med verden, menneskeheten, eksistensen
Sømmene er løse, en tynn tråd strever for å holde alt sammen
Mennesker forfaller og hele byer går opp i røyk
Fremtiden er uhåndgripelig, umulig å tro på
For meg er håpet en stemme
Til dels min egen, til dels en annens
Konstant og tilstedeværende
Når jeg ser ut vinduet om morgenen
Og håper på klar himmel
Når jeg ser på klokka
Og håper jeg rekker timen
Når jeg vinker til en venn
Og håper på et smil tilbake
Noen ganger tilkjennegir den seg
Med mer kraft enn til vanlig
Som når jeg ikke lenger kan tro
Når alt synes å være håpløst
Da trer stemmen frem
Tydeliggjør hva jeg ønsker
Og med klarere ord om hva jeg vil
Er det lettere å finne handlingen for å komme dit
Håpet er en drivkraft, fremover, fremover
Og vi trenger den så sårt
Verden synes å overvelde oss
Med grusomhet, urettferdighet, usikkerhet
Fortere, fortere, fortere, fremover
Håpet kan være en stemme
En liten blomsterknopp
Avhengig av pleie og tid for å gro
Eller en ild som brenner
Sterkere enn noen tvil kan
Hvert menneske, hvert øyeblikk, hver virkelighet
Former sitt eget håp
Om det brenner eller gror
Jeg håper du finner det
For de små tingene
Og for de store
For selv om håp er abstrakt
Kan det gi virkeligheten et vakkert skjær
Det finnes en stemme inni meg
Et brøl, en hvisking
Så svak at den så vidt finnes
Men om jeg lytter er den der
Opal Solrunnsdatter: Bachelor i drama og teater ved Høgskulen i Volda.
