Tekst: Hallvard Hegland Øvstebø
«Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du»
Obstfelder (1893)
Utdraget er hentet fra Sigbjørn Obstfelders dikt «Venner». Diktet skildrer et vennepar som sitter sammen og undrer seg over livets mysterier og fremtidens muligheter. Det fremhever vennskapets betydning for livet og samværets kraft i møte med det ukjente. Et gjennomgående trekk er den dirrende forventningen som synes å ligge mellom dikterjeget og dets venn. Obstfelder forsøker å språkliggjøre følelsen av en felles drøm, av et kollektivt blikk mot horisonten. Diktet om venner er også et dikt om håp.
Håp blir gjerne forbundet med en forventning om at noe ønsket skal skje i fremtiden. I dagligtalen assosierer vi det ofte med en positiv emosjon eller følelse. En mer presis definisjon vil også legge til grunn at utfallet man håper på må ha en viss sannsynlighet, og at det må eksistere en tro på at disse forholdene er fysisk mulige. Håpet har også et kausalt aspekt ved seg. Ettersom det må finnes en fysisk mulighet for at et håpefullt utfall skal inntreffe, vil det i mange tilfeller også være mulig å påvirke dette gjennom vår interaksjon med verden. Om man håper på fred i et krigsherjet land, kan man for eksempel engasjere seg politisk. Et håp om å stå på eksamen kan forsterkes gjennom å forberede seg godt.
Hva har så Obstfelders dikt om venner med håp å gjøre? Jeg mener det ligger en forventning og en håpefull kime i diktet som først og fremst har sitt grunnlag i vennskapet. Vi kan se for oss to gode venner som sitter sammen en sen kveld. «Røkskyene» indikerer en festlig anledning. De har kanskje delt en flaske eller to. Ute er det begynt å bli mørkt, de har sittet oppe lenge. Praten går løst og fast om livet, ting som har vært og det som skal til å skje. I beruselsen på livet, «røken» og hverandre, vokser håpet frem mellom dem. Diktet indikerer ikke at de håper på noe spesielt, men stemningen indikerer at det finnes en forventning og en tro på fremtiden som gjør at de to virker håpefulle. Det gjentas at denne stemningen har rot i at de gjør noe sammen.
Vennskap og samvær har en sentral plass i Aristoteles’ filosofi. Han mente at venner er viktige for å realisere et lykkelig liv, eller «eudaimonia». Et slikt liv ville for Aristoteles innebære en tilværelse hvor vi kan blomstre og vokse som mennesker. Venner er essensielt i et slikt liv, fordi vennskap er med på å utvikle og forbedre våre menneskelige karaktertrekk, eller dyder. Ifølge Aristoteles, velger vi våre venner fordi vi gjenkjenner noe av oss selv i dem. På denne måten kan venner hjelpe oss til å se sider ved oss selv vi kan forbedre. Gjennom handlinger, samtaler og refleksjoner, kan gode vennskap lære oss å bli bedre mennesker.
Likheten mellom venner må ikke bli forstått som numerisk. Venner må ikke ha lik bakgrunn eller interesser for å fungere sammen. Det man gjenkjenner i sine venner er nok heller et visst syn på hvordan livet skal leves og utfolde seg. En fin passasje i Obstfelders dikt omhandler måten de to vennene utfyller hverandre på. Den ene har «den rigere sjæl, som fremtiden fængslet», den andre «det gladere hjerte, den varmere puls». En fremtidsrettet, rasjonell orientering møter et mer romantisk og kunstnerisk anliggende. Her finner vi ulike personligheter som likevel smelter sammen i en vennskapelig enhet fordi de har en felles drøm om livet.
Vennskap hjelper oss til å bli bedre mennesker, fordi vi sammen med våre venner kan skape en større forståelse for hva et godt liv skal innebære. Tilværelsen blir følgelig et prosjekt man ikke forholder seg til alene, men noe som utfolder seg i samspill med andre.
Dersom vi tenker oss at håp handler om å rette blikket mot fremtiden og tenke fremover, synes vennskap og fellesskap å spille en viktig rolle for utviklingen og opprettholdelsen av dette. Hvis vi tar utgangspunkt i at venner er med på å forme vårt syn på livet og hvordan det bør leves, vil de antakelig også ha noe å si for håpet vårt. Vennskap er med på å gi oss en retning i livet som håpet kan rette seg mot. Det er med på å forme livsprosjektene våre, og gir oss noe å se frem mot som et kollektiv. Hvem vi håper med får altså betydning for hva vi håper på. Håpet virker følgelig til å være noe som vokser frem i fellesskap.
Håpets kausale aspekt får også en gjenklang i vennskapet. Vennskap motiverer til handling. Vennskapelige relasjoner forplikter oss, de medfører et gjensidig ansvar. Dersom man har et felles håp om noe, ligger det et insentiv til realisering ikke bare i våre egne interesser, men også i våre venners. Hvordan vi interagerer med verden er ikke bare bestemt av oss selv. Vi handler også av hensyn til de rundt oss. Ikke minst har dette betydning fordi man er flere om noe. Man trenger ikke jage etter håpet alene. Med venner rundt oss vil det alltid være hjelp å få. Samarbeid er et klisjéfullt, men viktig stikkord for å realisere scenarioene vi håper på.
Vennene i Obstfelders dikt ser fremover mot en felles fremtid, men det er grunn til å tro at de også deler en felles fortid. Gjennom blikket mot det mulige, er håpet med på å knytte nåtid til fremtid. Men for å vite hvilken vei vi bør ta fremover, er det nødvendig å vite hvor vi kommer fra. Et sentralt aspekt ved gode venner er at de kjenner vår historie. De vet hva vi har opplevd, de kjenner til våre suksesser og feiltrinn. Derfor kan venner gi gode råd om hvilke steg vi bør ta videre. Man bør ikke nødvendigvis forsøke å virkeliggjøre alle håp man har. Vennskap tilbyr en unik mulighet til å kollektivt vurdere hvilke håp vi bør forsøke å realisere, og hvilke vi kanskje burde la ligge.
I en tid hvor det er behov for både håp og fellesskap, bør vi ta godt vare på våre nærmeste relasjoner. Obstfelders «Venner» tilbyr et enkelt, men godt råd for hvordan vi kan se lysere på morgendagen: Om vi vil få håpet til å vokse, bør vi dyrke vennskapet. Da kan forhåpentligvis et usikkert «jeg» og et nølende «du» bli til et håpefullt «vi».
