Tekst: Henrik Stangeland
Illustrasjon: Hannah Ødegaard
Jeg blir enda mer frustrert når folk antyder at animasjon er en sjanger for barn. Dette hører jeg støtt og stadig fra folk, som mener de er for voksne til å se på “tegnefilmer”.
For et par uker siden viste vi i Cinema Neuf to animerte filmer, som knapt kunne vært mer forskjellige. Den første av disse visningene var Fritz the Cat, Ralph Bakshis lurvete gjenspeiling av New York på 60 tallet. Filmen ble en uforutsett suksess da den kom ut i 1972, på tross av – og kanskje takket være – filmens X-rating, som er den strengeste rangeringen amerikanske filmer kan få. Filmen lever opp til ryktet. Knappe ti minutter er gått før den første orgiesekvensen forekommer. Filmen er en pervers håndgranat av en satire; kritikk kastes i alle retninger, men med en unektelig pekepinn på alt som var feil med datidens USA, fra animasjonsindustrien til raserelasjoner og liberales hovmodighet. Det hele fortelles med en absurd mengde vold og nakenhet. Dagen etterpå viste vi My Little Pony fra 1986.
Visningene fikk meg til å tenke på et emne jeg brenner for: anerkjennelsen av animasjon som kunstform. Animasjon har utviklet seg parallelt med filmen, men mange glemmer at animasjon går lenger tilbake enn film. Animasjonskunsten har røtter i både skyggespill og dukketeater, og tidlige apparater som phenatikistiscopet og zoetropen brukte roterende bilder for å skape bevegelse fra stillbilder.
Med dette som bakteppe, er det ikke rart at animasjonsentusiaster som meg blir frustrerte når animasjon behandles som filmsjanger. Jeg blir enda mer frustrert når folk antyder at animasjon er en sjanger for barn. Dette hører jeg støtt og stadig fra folk, som mener de er for voksne til å se på “tegnefilmer”. Jeg skjønner hvorfor folk tror det, når alt man er eksponert for av animasjon kommer fra Disney eller Studio Ghibli. Disse verkene kan være fremragende, men jeg mener at de dessverre har ført til at folk forbinder barn med animasjon.
Assosiasjonen mellom barnefilm og animasjon står sterkt. For eksempel i USA på 70-tallet, da Fritz the Cat ble laget, var regissør Ralph Bakshi frustrert over å bestandig ende opp som animatør på barnefilmer. Han visste at animasjon kunne være så mye mer. Fritz ble til som et opprør, i likhet med mye av motkulturens kunst på denne tiden. Filmen tok på seg kappen av en ellers ordinær film om et menneskelignende dyr, men latterliggjorde dette utgangspunktet med sin eksplisitte form, og sin brutalt voksne fremstilling av samfunnet.
Bakshi arbeidet videre i animasjonsindustrien i årevis, og produserte verker av alle sorter, fra den kontroversielle Coonskin (1975), som omhandler rasisme og rasistiske fremstillinger i media, til en ganske rett-frem tolkning av Ringenes Herre (1978). Derimellom kom også Wizards (1977) ut, en science-fiction fortelling om en dystopisk fremtid, som blant annet integrerer faktisk film fra andre verdenskrig. Bredden av arbeidet hans er større enn de fleste regissører, og de færreste av filmene hans passer for barn – ikke bare på grunn av krasshet og vold, men også på grunn av filmenes komplekse tematikk, og nyanserte skildringer av verdenene de fremstiller.
Verkene til Bakshi viser hvordan animasjon kan uttrykke ting på måter som fotografisk film aldri kan få til. Utover Bakshis særegne stil har også andre animatører verden rundt uttrykket seg med animasjonens unike trekk. Don Hertzfeldts mesterverk It’s Such a Beautiful Day (2012) er et godt eksempel. Her følger vi Bill, en enkelt animert strekfigur som får problemer med hjernen sin. Hertzfeldt bruker animasjon til å representere en ødelagt psyke. Eller til Japan, og Liz and the Blue Bird, av Naoko Yamada, som forteller om forholdet mellom to jenter som spiller i korps sammen, med en rolig, åpen og ærlig fremtoning. Yamada bruker animasjonen til å vakkert flette sammen jentenes fortelling med et musikkstykke de øver på. Animasjon kan også brukes for å fortelle om den virkelige verden, som man ser i Ari Folmans dokudrama Waltz with Bashir (2008) og Persepolis (2007) av Marjane Satrapi og Vincent Paronnaud, som begge bruker animasjon til å fremstille virkeligheten på en mer abstrakt måte, for å bedre kunne forstå en virkelighet som tilnærmer seg uvirkelig i sin brutalitet og urettferd.
Animasjon egner seg særlig bra for abstrahering, nettopp fordi animasjon er abstrakt. Animasjonen holdes ikke tilbake av den virkelige verdens begrensninger, men står fritt til å boltre seg i forenklinger og oppdiktede bilder. Animasjon kan uttrykke idéer og følelser som er umulige å fremstille på andre måter, og det er akkurat det som gjør animasjon til et så vakkert medium. Forenklingen har dessverre også en nedside, da det påvirker folks umiddelbare oppfatning: man ser at noe er animert, og dermed innstiller folk seg på å se “en animert film”. Hvis man bare assosierer animasjon med barn, er det ikke rart at man soner ut når man legger merke til at noe er animert.
Animasjon er et fantastisk medium for kunst, for voksne så vel som barn. Dersom du er skeptisk til animasjon, men liker store kinofilmer, kan jeg anbefale Across the Spider-Verse (2023). Jeg er ikke særlig fan av hverken action- eller superheltfilmer, men bruken av animasjon her gjorde meg til en fan. Hvis du identifiserer deg som en estetiker, kan jeg anbefale Boy and the World (2013), en fryd for både øyet og sjelen. Til sist, dersom du har lyst å bli deprimert og gråte deg i søvn, kan jeg ikke unngå å igjen nevne en av mine absolutte favoritter, It’s Such a Beautiful Day (2012).
Og hvis du enda ikke er overbevist om at animasjon også kan være for voksne: sett gjerne på Fritz the Cat neste gang du sitter barnevakt for nevøen og niesen din, og meld tilbake hvordan det går!
Henrik Stangeland (f. 1996), tar master i fornybare energisystemer ved UiO og er leder av Cinema Neuf.
