Tekst: Gard Løkke
Jeg våkner, men vekkes ikke
for sent å snu i en setning tråkket feil
dobbeltseng med enkeltdyne
soverommet kaldt som speil,
ingen innlagt varme tett inntil kroppen lenger
men hallo, jeg har det fett?
Og har ingen planer om å slanke meg
trener tindertommelen, og sveiper øynene røde
fyller posene under med lilla,
av blålyset
som holder dyna varm
like lenge som å pisse i buksa
har aldri gått glipp av en dag
hva med i går?
er
forbanna lei
av å ikke tenke nok
og likevel overtenke
for jeg vant en mill uten å spille lotto
bare for skoa under føttene mine
og en gang til, for veggene rundt dem
under meg er det både grunnmur og rullebane,
men jeg løper likevel
En mil i mine sko på vei til jobben
i å passe mine egne saker.
Går hånd i hånd med brent kakao,
og nesa leies av nok et barndomsminne
hvisker en stille hemmelighet til Freiafabrikken
at så vakkert er alt rundt meg,
at jeg skulle ønske jeg aldri vokste opp
går solidarisk i krigen mot tida,
med egentid som både rustning og våpen
som en tidskameleon, sluker jeg sverdet i den siste dråpen
av kaffe
og skynder meg inn for nok et voksenpoeng,
der jeg alltid er for sent ute
Løper
fra skoa treffer jobben
Hilser høflig på foten som sparker meg,
i en krasjlanding,
i en knyttneve,
med popcorn på sofaen.
Forbanna på noe
Som folka i debatten
Jada, sikkert jævlig store bukser å fylle,
men jeg ser ingen med hodet til hatten
Rynkene deres står som usagte setninger i panna
Og i dagens episode av hvem holder best kjeft på tv,
nok en reprise av rødt lys, i enden av tunnelen
Vikler seg heller inn i ansiennitet og cv,
enn å faktisk redde fredagskvelden
Debattanter mer opptatt av å vise finger’n, enn å ta tegnet
klemmer jeg knyttneven hardere nå,
kommer jeg helt inn til beinet
Alle barna sitter med panna opp til voksenbordet
stikker en gaffel i sidemannen
roper høyest for det siste ordet
Det er for store ting å svelge, setter munner å mette i halsen. Jeg savner å ikke velge
men jeg er fanget i en voksen
Så slukner lyset i tv ́en
Så går lyset i stua
Så kommer fatter ́n hjem som en lyspære
roper som et ekko i gangen
med den største troa
på at ostesmørbrød fortsatt eksisterer
og om jeg vil ha!
Kødder du eller? Ferdig middag!
Servert på et fat av barndomsgleder
Så tenner vi et stearinlys
Så er jeg et barn igjen,
fortsatt like voksen som jeg var i stad.
