Det er umulig å komme dit man vil hvis man ikke krysser veier. Da blir man bare gående i sirkel rundt samme bygg.
Skrevet av Johanna Håbrekke
Jeg skal et sted. Derfor går jeg. Jeg må gå gjennom trafikken for å komme dit jeg vil. Det er mange biler i veien. Heldigvis finnes det overgangsfelt, der kan jeg gå. Noen ganger må man nemlig krysse veier. Det er umulig å komme dit man vil hvis man ikke krysser veier. Da blir man bare gående i sirkel rundt samme bygg.
Jeg kommer til den første fotgjengerovergangen. Det er rødt lys, jeg må stoppe. Akkurat i dette sekundet er jeg faktisk helt, helt alene. Det kommer ingen, hverken folk eller biler, kun jeg og den røde mannen som har stirrekonkurranse. Jeg vinner. Han blir grønn. Jeg går videre, enda nærmere dit jeg skal, og ser meg aldri tilbake. Jeg går flere skritt, og kommer til et nytt overgangsfelt. Han blir rød. Jeg venter. Det er bare oss her. Jeg stirrer. Etter en tøff kamp, vinner jeg. Slukkøret, blir han grønn. Jeg går videre uten å si noe.
Nå skynder jeg meg litt. Jeg frykter det verste. Og jo, i det jeg kommer fram til den neste mannen har han allerede sett meg og blitt rød. Jeg begynner å få dårlig tid nå. Jeg stirrer strengt på ham, og blir så sint at jeg må stramme tærne mine, helt til det gjør vondt. Han her er vanskelig. Det kommer ingen biler her heller. Dette er personangrep. Han hadde ikke trengt å bli rød. Han vil bare ikke at jeg skal gå dit jeg vil. For en egoistisk oppførsel. Og det er ingen her heller. Ingen som ser hvordan han behandler meg når det bare er oss her.
Han skal jo være der for å holde meg trygg, men han vil bare holde meg her. Om det ikke er noen biler eller folk her, kunne jeg kanskje stukket av. Men for å se må jeg bryte stirrekonkurransen. Alt kan skje. Men jeg vil ikke vike, jeg vil ikke gi meg. Jeg gjør det likevel. Jeg slipper blikket hans og kikker meg febrilsk til sidene. Det er ingen biler her. Ingen. Nå gjør jeg det. Jeg skal for første gang gå over veien på rødt lys.
Idet min venstre fotsåle treffer den første hvite stripen, ødelegger han alt for meg og blir grønn. Bilene som kom strømmende på, stopper for hans del. Jeg kommer meg over på den andre siden, helt tom.
Jeg går videre. Fra nå av går jeg bare dit jeg kan gå, på mine premisser. Jeg går i sirkel rundt samme bygg helt til jeg dør. Jeg går framover, men kommer aldri fram.
Johanna Håbrekke, født 2002, studerer kunst ved Strykejernet Kunstskole.
