Bananer til besvær

17/06/2025

Tekst av Tiril Høie

Illustrasjon av Petter Nordenhaug

Om sterke meninger som angår trivielle saker

På Arguments slippfest for «Bruk og kast» var redaksjonen alt i gang med å diskutere ideer til «Utestemme», da kulturredaktøren, intetanende om hva han skulle sette i gang, stilte et tilsynelatende trivielt spørsmål: hva var vår favorittfrukt?

Spørsmålet i seg selv vakte først nostalgiske flashbacks til tidlige barneår, der omverdenen ble kategorisert på dette så simple viset – alle som gikk i blått var gutter og bare de med blinkesko fikk være med å leke. Den bittersøte lengselen ble raskt kvalt av en økende bevissthet rundt det faktum at vi fremdeles holder på med dette, på alt fra datingapper til bli-kjent-runder helt opp til universitetsnivå. Du sier kanskje at du er en morgenfugl fremfor en nattugle for å tiltrekke deg den foretrukne make og kringkaster til litteraturklassen at boken som troner på topplisten er en stor klassiker eller en sær poesiblekke henholdsvis alle eller ingen har hørt om, og i beste fall er det snakk om modifiserte sannheter – virkeligheten er mer nyansert enn som så. For å forsure favoriseringskonseptet ytterligere er det bare å se til dets stygge storebror, som virker på et samfunnsstrukturelt plan og trekkes frem i PSTs trusselvurdering av året: polarisering. Er du for eller imot x, og ja eller nei til y? Det mest konstruktive av de kategoriske standpunktene er kanskje å være prinsipielt imot denne formen for splittelse, for identitetsforming, dannelse av gruppetilhørighet og makthevdelse? I forkant av favorittfruktspørsmålet hadde samfunnsredaktøren, som var på vei ned sin egen memory lane helt uten rot i samtalen, spilt av den heseblesende kjenningsmelodien til «Brandy og Herr Visvas». Samtidig som hun sørget for at alle som én kom til å nynne på denne i to-tre uker fremover, gikk hun i gang med å parre karakterene i «Phineas and Ferb» med redaksjonens medlemmer – hvem var hvem? Min skjebne viste seg å være nebbdyret Perry, og Mac-ens søkelogg – «hva er nebbdyr på engelsk», «perry the playpus» og «playpus symbolism» kunne senere avsløre at jeg ikke stilte meg helt likegyldig til hva det betød. Etter å ha besøkt et par shady nettsider, som Phineas and Ferb Wiki og Baby Center UK, valgte jeg å feste meg ved «Perry the Platypus, code named Agent P, is Phineas and Ferb’s pet, who, unbeknownst to his owners, lives a double life as a secret agent for the O.W.C.A. (The Organization Without a Cool Acronym) aka The Agency» og «Perry is featured as the star of the B-plot for every episode of the series». For det å bli tildelt denne rollen streifet nemlig et annet definerende spørsmål som fra tid til annen dukker opp i ulike fora, nemlig «hvilket dyr er du?», og dessverre kan ikke alle svare «hund» eller være sexy rottemenn – representert ved blant andre den parisiske kloakkrotta Serge Gainsbourg og vår egen rattus norvegicus Morten Ramm (PS: disse stereotype merkelappene ble påklistret i henholdsvis Vogue og Aftenposten og gir uttrykk for eksterne journalisters meninger, og er ikke essayforfatterens egne eller noe Argument nødvendigvis stiller seg bak). Det var altså først i en alder av tjuefem jeg skulle finne meg selv som et stolt nebbdyr. Verre var det trolig for redaktøren som ble Herr Visvas, og ikke uten videre kunne føye den rødøyde kaninen med de store fortennene til sitt identitetsskjema.

Kanskje var det i disse tanker jeg satt fordypet da det gikk opp for meg at en misforståelse jeg ikke kunne redegjøre for hadde fått redaksjonen til å være av den fryktinngytende oppfatning at min favorittfrukt var banan, og alt jeg i etterkant har å si om saken er at jeg har sterk medfølelse for dem som faktisk har lagt sin elsk på det gule, halvmåneformede bæret – ja, for som i forrige utgaves essay tillater jeg meg også denne gangen å påpeke en utbredt botanisk feilklassifisering. Er du en av dem som ikke er traumatisert av Fantorangens sang om sjøbananene eller skuffelsen av å skli på et bananskall eller tre i Mario Kart, fornemmelsen av den snørraktige konsistensen i kjeften, sammenlagte brødskiver med Banos som har marinert seg en fem-seks timer i skolesekken og seksualundervisningen i niende klasse, for ikke å snakke om angsten som oppstår når man er uheldig og trekker en banantwist opp av posen eller innser at sydenferien vil forringes av at strandrestauranten ikke har annet enn banansplitt på menyen? En av dem som ødelegger fruktsalater og bløtkaker og karrieren til slike som Helle Bornstein? Og som dyrker tilbedelse av trender som forherliger den såkalte frukten – bananpannekaker, for eksempel? You do you. Men som følge av en aversjon mot å bli stemplet som en av disse, anså jeg det som høyest nødvendig å korrigere denne misoppfattelsen – si at eple var det korrekte, og dessuten mer poetiske, svaret. I den opphetede diskusjonen som fulgte gjorde jeg meg selv en bjørnetjeneste ved å lete frem et fotografi av villbananen for å eksemplifisere den store avstanden fra de kommersielt dyrkede og påstå at smaken av syntetisk banan er basert på Gros Michel-sorten som grunnet panemasyken mistet sin dominans og dermed ikke lenger er å finne i butikk, slik at smaksopplevelsen er misvisende for bananer i frukt- så vel som i godterihyllen. Det fremstod nå som om jeg satt inne med en spisskompetanse på bananer, når den eneste årsaken til at jeg visste dette var at jeg kvelden før tilfeldigvis hadde sett et reiseprogram fra tropiske strøk. At eple er min favorittfrukt var ikke nå bare lite troverdig, det var ifølge kulturredaktøren (som er Lola Boa hvis man ser bort ifra den spanske aksenten og setter ananasen høyest) heller ikke svar nok. For hvilken farge? Norske eller utenlandske? Med eller uten skall? Helt eller delt? Kjøleskapskaldt eller romtemperert? Etter en digresjon som omhandlet pærens sensuelle form og denne frukten som en prehistorisk Venus – en avsporing jeg kun observerte som en passiv tilskuer, da argumentasjonen for eplets forrang som poetisk objekt måtte vike for viktigheten av å besvare den etterspurte presiseringen – kom jeg til orde med følgende: grønne, glinsende importepler av typen Granny Smith, isende kalde med skallet på og kappet opp i åtte symmetriske båter uten spor av kjernen. Og i protestene som fulgte, på mine og andres preferanser – «RØDE, NORSKE EPLER FTW!» og «FRUKT I KJØLESKAPET?» og «KIWI MED SKALLET PÅ???», «ÆSJ, GRAPEFRUKT», «!?#CK, NASTY» – oppstod også spørsmålet om hvorfor vi har så sterke meninger om såpass trivielle ting. Hvorfor bruker vi utestemme i spørsmål som omhandler ananas på pizza eller hvilken vei dorullen skal henge? Og hva får TV2 til å sende en direktesendt banandebatt på riksdekkende TV, som ti år senere har brent seg fast i publikums hukommelse? På tilsvarende vis kan en lure på hvorfor noen synes å sky det å både gjøre seg opp og uttrykke meninger når det er snakk om saker av virkelig stor betydning, samtidig som det kan stilles spørsmålstegn ved hvorvidt det i enkelttilfeller kan være rett å avstå fra nettopp det – om det ikke er å bidra til polarisering å rope høyt om noe man ikke har tilstrekkelig kunnskap om. Om dette kunne jeg ha skrevet 1 304 ord til, men da måtte jeg ha konsultert en sosiolog og en psykolog og et par andre mennesker med titler som slutter på -log, og jeg hadde dessuten overskredet maksgrensen på antall tegn (med mellomrom). Det er mye jeg ikke vet om verden og meg selv, men hva som er de beste eplene har jeg aldri tvilt på.

En sussekanin og en bortskjemt hund / alt her blir jo følelser i grunn’ / og vipps har de havnet på jungelens bunn / Brandy og en viss visvas