Tekst og illustrasjon av Thora Selsøvold
Brev om min mormor, og til min mormor
Mormor, jeg husker blikket ditt. Og hvordan du setter brillene på plass med to fingerspisser. Lilla, store, nesten firkantede briller, som nærmest vokser ut av ansiktet ditt. Bak brillene lyser øynene dine, insisterende, alltid med et blunk på lur. Ofte opprørt, men like ofte i godt humør. Mormor med sløyfe i håret.
Mormor, du tar alltid telefonen. Slipper det du har i hendene og piler av gårde med korte skritt når den ringer, nesten uten å løfte tøflene fra gulvet. Du åpner telefonen som en bok, trykker på den grønne knappen ytterst med pekefingeren, hilser, litt kort i pusten, men mest fornøyd med å være i tide. – Ja ja, men men, takk for praten, sier du til slutt. Neste gang kommer du til å være den som ringer meg, i vår veksel mellom hvem som ringer først.
Mormor, du bor på toppen av en haug. Med utsikt over uendelige hav. Om morgenen låser du opp døra, slik at det kan komme besøk. Du lytter til knas i grusen utenfor, alltid klar for å ønske velkommen, mens småkaker står klare til tining og kaffen holdes varm i kanna. Her er det alltid en ledig stol, uansett hvor den må hentes fra. Selv om jeg flyttet langt hjemmefra, har jeg et hjem hos deg. Hver gang jeg reiser med hurtigbåten, klapper du hendene på lårene og utbryter: – Mon tro når jeg ser den jenta igjen. Jeg kommer alltid igjen.
Mormor, du har et rom med en gigantisk vev. Vev-rommet. Resten av huset, alle gulv, vegger, vinduskarmer, bord og krakker, er beskyttet av matter i hundrevis av ulike farger og mønstre. Skuffene dine, og skapene og benkene, er hemmelige lagringsrom for utallige tøystykker og garnnøster. Du sitter alltid med noe i hendene. Strikker oss varme, passer på oss.
Mormor, du skravler timevis i telefonen. Fra min faste plass i sofaen overfor deg overhører jeg både den ene og andre telefonsamtalen. Jeg kan jo ikke unngå å slå av støykanselleringa på hodetelefonene og snuse når jeg ser deg ta skikkelse av en selvlysende alv. – Ingenting blir sagt videre, bedyrer du. Løgn, kunne jeg ropt! Jeg kunne pekt med armen så langt den rekker, helt over stuebordet der du lener deg godt tilbake i lenestolen din, med blikket hvilende ut mot havet, og latt pekefingeren lett dulte deg i nesetippen. Mormor, du ringer rundt og deler siste nytt. Slik knyttes verdene våre sammen. Men mormor, nå ringer du meg ikke først lenger.
Mormor rydder etter seg. Fra øyekroken ser jeg henne, trippende rundt i huset, plukker med seg ting fra hyller og skap jeg ikke visste eksisterte, muligens trekkende i spaker som for de innvidde gir tilgang til husets hemmelige rom. Hun samler tingene i hauger, flytter på haugene, leter frem søppelsekker. Noen ganger kommer hun frem, litt støvete og blank i pannen, dugg helt nederst på brillene rundt nesen, for å vise meg hva hun har funnet. Gjenstander fra en svunnen tid! Jeg passer på, jeg lister meg etter henne, passer også på at ikke alt forsvinner. Fisker opp en stor, lilla flisgenser som jeg sover i en hel høst og en pelslue med sløyfeknute under haka. Den tar vi vare på, argumenterer jeg, den skal jeg bruke, forsikrer jeg. Mormor rydder og mimrer over tiden som har gått. Jeg tåler det, jeg tåler at hun er brutal i sin dom. Det skal ikke være for mye for de som kommer etter henne å ordne opp i.
Mormor rydder for å reise hjemmefra. Jeg tåler det, nesten. Hun pakker sommerklær i store poser som skal kastes, fordi det aldri blir sommer igjen. Hun pakker ned juletrepynt og lilla kronelys, det blir aldri jul igjen. Hun pakker flere titalls garnnøster som skal gis bort, fordi det aldri blir mer hjemmestrikkede ullgensere eller pannebånd. Hun feirer to bursdager som begge er de siste, det blir ingen flere bursdager, aldri mer utbygde kakebord i en overfylt stue eller trillrunde boller på serveringsfat. Aldri mer havblikk. Hun baker brød, koker syltetøy, steker lefser, og alltid er det siste gang, og jeg strekker tiden som en strikk og holder fast så lenge jeg klarer, haler og drar i dette trekk-opp-tauet som sørger for at verden fremdeles roterer hver bidige dag. Men da hun forteller at hun har reist hjem for å besøke huset sitt for siste gang, da tåler jeg det ikke mer.
Mormor, jeg er så heldig fordi alt jeg var redd du skulle gå glipp av for et år siden er for lengst ledd og grått over. Ingen vet så mye som deg om hva vi alle har sett og opplevd. Når vi mister deg, vil vi alltid mangle de nederste trappetrinnene og de øverste etasjene. Når vi mister deg må alle små og store barnebarn, en hel flokk av mennesker, finne andre trygge havner, sofakroker, kjøkkenøyer. Det blir ikke enkelt. Og mormor, jeg er litt redd, men du vet jeg kommer til å klare meg. Jeg er trygg og rustet etter en barndom fylt av syltetøy, solhatter, myke gulvtepper og plastrede skrubbsår. Likevel skulle jeg hatt alle tidlige frokoster, kakestunder, båtturer og velkomster enda en gang. Den sorgen blir jeg aldri ferdig med. Mormor, jeg er redd for at jeg ikke skal kunne tenke på deg uten denne sorgen.
Men mormor, jeg skal huske deg med røde bollekinn, fingrene pyntet med gullringer og lette permanent-krøller på toppen av hodet. Mens du slurpet fra utallige kaffekopper i ulike mønstre og alle mulige sorter kaker på fatet ved siden. Telefonen varm mot øret, de små utbrettede pocketbøkene ventende på stuebordet og en kurv strikkeprosjekter i fanget. Jeg skal huske deg på kjøkkenet med hendene i brøddeigen. Bøtter med moltebær høstet i skogen, syltet og merket med dato og stablet på rekke og rad. Og jeg skal fortelle deg alt jeg ville du skulle få se. Alle historier og skråblikk, levende se for meg hvordan du ville ledd. Latteren din ville etter hvert gått over i lett humring, og med blikket skrått over brillene, litt smal i øynene, ville du heiset opp bena med de store tøflene og lagt dem over puffen. Du ville smilt lurt med hendene flettet sammen, hvilende på magen, i et forsøk på å holde igjen latteren. Slik skal jeg huske deg. Alltid det samme trygge blikket, skrått over brillene. Slik jeg husker du så på meg.
Mormor, jeg skal vinke til deg. Slik du alltid har vinket til meg fra altanen som vender ut mot bakken opp til huset der du bor. Nå når du reiser hjemmefra for siste gang.
