En fortelling om å lage plass i hjertet
Tekst og illustrasjon av Thora Selsøvold
Jeg har rennafart nedover gata, flyr med flagrende kåpe på slep. Ingen kan holde meg igjen, alt jeg er i gang med er mulig. En jubel, en glede for alt som finnes i verden. Og så: Jeg må beskytte den! Ta bolig et sted i ly for verden. Jeg jages mer enn flyr med denne tanken på slep. Det kjennes ikke ut som ensomhet der og da, men er det muligens likevel. I en hverdag nøye lagt opp for å holde slike tanker på avstand. Det er da tanken plutselig slår meg, et innfall, at jeg må løfte blikket! Jeg titter forsiktig rundt neste gatehjørne, med hodet helt nede i asfalten slik at håret børster i sanden, og begynner å se meg omkring før jeg går videre. Fremdeles er det flust å oppdage, intet er avgjort og alt er i vente, heldigvis. Møtenes alder.
Da jeg forberedte meg på å dra hjemmefra, pakket og ryddet jeg for ensomme ettermiddager. Det var da det ble tydelig at jeg hadde gått rundt og båret på altfor mye. Det jeg håpet på var ikke proporsjonelt med hva jeg hadde gjort for å oppnå det. Alle disse kravene, oppsettet og riggingen av og strukturen på hverdagene, det som jeg hadde tenkt på som en del av min velutviklede rutine, viste seg å være distraksjoner. Derfor skal jeg nå bruke tiden på å ikke være alene. Fri meg fra det som tidligere har gjort meg godt. Jeg sier ja, og er åpen for å bli forstyrret. Med hue under armen og armene i vinden. Kan ikke være fullt så selvstendig, da er det ikke plass til noen. Å gjøre hva jeg vil etter eget forgodtbefinnende er en ensom frihet.
I det jeg leter etter noen å dele dagene med, får også alle mine dager tilbragt alene en annen farge. Dette innfallet mitt bærer preg av kortvarig vellyst, og har derfor alle disse følgefeilene. Når dagene kjennes for lange, svømmer jeg lengder i bassenget. Det er en slik aktivitet som krever omstendelige forberedelser. All tiden som er til overs, investerer jeg her. Denne tiden jeg skulle bruke sammen med andre mennesker, unnskyldt med at jeg ikke ene og alene kan arrangere slike møter, bruker jeg på å skifte til badedrakt og flyte på rygg, omringet av den lette eimen klor. Noe av denne ensomheten må jeg stå i, men hvor mye? Kjenne noe på hvordan det er å savne, men uten å få den store frykten for kjærligheten av den grunn. Likevel tyter den ut. Jeg er mer sårbar enn jeg tror, det må jeg ta hensyn til. Være passe følsom.
Omtrent halvveis aner jeg hva som har gått tapt. Nå våkner egoet mitt! Gnagende utålmodig, gnåler om alt jeg kunne fått til med litt arbeidsro. En utålmodighet med både et snev av sannhet, og samtidig fullstendig urimelig. Den stammer fra dette alvoret jeg har voktet over så lenge jeg kan huske. Alvoret som har vært selve det bærende element i min lykke, det har vært fullstendig av min egen oppfinnelse, kladdet frem på frihånd over flere år. En lykke basert på svært begrensede erfaringer. Der har jeg hegnet om egen ensomhet, og likt det, badet i den. Likt det overskridende i å fortsette prosjekter på tross av alt og alle, avvise moderasjon og ikke akseptere at livet har andre viljer enn min egen, og slik behandlet livet som et selvstendig prosjekt. Sorgløst overdrev jeg. Gjorde gleder til hellige plikter som reddet meg fra å kjede meg. Og mange ganger sikkert skapt en avstand som ikke eksisterer, mens jeg forbannet meg over alle disse rutinene samfunnet krever som ikke er forenlig med arbeidet. Jeg har ikke vært fullstendig humørløs i min motstand, selv om jeg tidvis har vært oppbrakt.
Men nå sier jeg altså JA, og det gjør mange ting enklere for meg. Tar gleden på alvor, det er ingen overfladisk følelse.
Den største gleden er å møte deg! Med deg er det lett å prate, men også lett å være stille. Lett å hvile hodet mot skulderen din, ansiktet i halsgropa. Og passe lett å si farvel etter en natt, dra av sted mot egne planer, for så å kjenne litt på savnet natten alene som følger.
Alle kveldene etter samtaler med deg, og jeg sovner med denne rike følelsen at jeg kan være mye mer enn det jeg selv har forestilt meg. Du møter meg uten forbeholdene, fyller ikke ut hjørnene på egen hånd. En ren nysgjerrighet. Sammen med deg overrasker jeg også meg selv, jeg visste likevel ikke alt om hvordan helg kunne føles! En lettelse, slik er den første søndagen jeg merker forskjell på hverdag og helg. Lange søndager til å fortsette å bli kjent på en langsom måte. Jeg er ikke lenger utelukkende min egen navle, jeg kan komme hjem til deg, og derfor smaker alle reiser hjemmefra annerledes. Med deg blir bildene jeg har hatt av frihet satt i sammenheng med andre ting jeg nå forstår må være sant. Dele både glede og ansvar, det er også en frihet.
Varm i trynet tar jeg en snarvei under bordet der vi sitter overfor hverandre, finner et trappetrinn med den riktige høyden å stå på, og det får fortgang på ting! Fremover vil du kanskje ikke la deg overraske like lett. Da vil jeg finne på andre sprell. Jeg pønsker jevnt og trutt, legger post-it-lapper i skoen din, skjell i lommen din. Men så, en kveld jeg går for å legge meg er halve senga borte, du har balansert overmadrass og puter opp stigen til taket, sammen med sovepose og ullpledd, og jeg må innse at jeg har møtt min likemann.
Vi ligger tettere enn nese til nese, og jeg spør likevel pent: Kan du komme litt nærmere?
Jeg visste ikke at jeg hadde så mye plass i hjertet.
