Tekst av Tora Ovidia Berg
Illustrasjon av Syver Goksøyr
Han gikk der langs elva, som et barn som går ved siden av onkelen sin når han forteller spennende historier, og da han endelig satte seg på bredden, løp elva der fremdeles og pratet og tøyset og snakket med seg selv. (…) Det var akkurat som den fortalte de fineste eventyra i hele verden, og de kom like inne fra jordens kjerne, så elva kunne tømme dem ut i det umettelige havet. 1
Sånn blir muldvarpen sitt første møte med elva beskrevet i boken Det suser i sivet. Etter å ha bodd under bakken hele livet, bestemmer muldvarpen seg plutselig, under vårrengjøringen, for å komme seg ut. Der møter han elva. Elva som blir hans ledsager og forteller. Hver sommer leser jeg denne boken, av den enkle grunn at det er verdens fineste bok. Denne sommeren har jeg også gått veldig mye. Sammen har disse to faktene stilt meg til veggs med dette spørsmålet: Hvor går jeg? Hvem forteller meg om verden?
Jeg vandrer ofte gatelangs i byen. Den som er resultat av mange bygninger og veier. Som drives av alle menneskene som går gjennom gatene, inn og ut av butikker, fra og til jobb. Den som har en del trær, om du først ser opp. Den som er både lys og mørk. Der vandrer jeg ofte. Det er enkelt å forklare en by, den er så godt etablert og så forankret i verden. Alle ord jeg har brukt for å beskrive byen, kjenner du igjen, du vet hva de betyr og ser for deg Oslo mens du leser. Byen er laget for å forstås, for å leve i. Så når jeg vandrer gatelangs i byen, vandrer jeg i et etablert og godt forklart univers. Alle gater er gjort rede for og benevnt, alle hus er nummerert. Skiltene, pilene, gatenavnene forklarer meg verden når jeg går gatelangs. Sånn sett er bybildet en flott allegori på språkets skapelse og ledsagelse i verden; som en hånd vi alltid holder, uten å vite helt hvem som rakte den ut.
Denne hånden holder alltid rundt meg, den vil jeg aldri unnslippe. Men hver gang jeg drar på hytta, er det som om den slipper opp litt. For der, på hytta i Sigdal, Buskerud kommune, finnes åpne landskap som rommer allverdens. Der finnes trær, vann og gress. Skog, bær og sletter. Der finnes lys og mørke. Der finnes rom til å se. Bare spør Theodor Kittelsen. Han bodde på andre siden av vannet og brukte store deler av sitt liv på å vandre i samme skog, se samme vann og samme fjell. I en bok fra en av Blaafarveværkets mange kunstutstillinger: Mellom To Verdener, Mystikk og myter i norsk kunst 1850–1950, finnes følgende sitat av Th. Kittelsen: «(…) Men du kan tro at disse nögne Revler herude ogsaa kan fortælle sine Eventyr, i Sprækker og Fuger ligger de, i en veirbidt Græsflæk eller i Tangen, mörk og lang i hvidt Havskum.»22
Skogen forteller, byen forklarer. I skogen, i naturen, i mørke, i lyset, finnes eventyr og fantasi. Hva er egentlig mørke? Det er en tilstand. Om natten blir det mørkt. Om natten blir det mørket der vi vandrer, om det så er i byen eller skogene. Mørkt blir det. Hva ser vi i mørke? Kittelsen så troll. Om natten, i mørke, så Emily Brontë spøkelset til Catherine som banket på vinduet til Heathcliff og ba ham om å slippe henne inn. I havet så Bringsværd Ruffen, sjøormen som ikke kunne svømme. Eksemplene er mange. I mørke finnes historier, eventyr. Et rom så tomt og fullt på en og samme tid.
Lukket og åpent, alt kan skje, men samtidig ingenting, for alt er mørkt. Gateskiltene forklarer meg verden, skogen forteller den. Åpner opp, spør meg hva jeg tenker. Denne hånden som jeg alltid holder, spør aldri hva jeg tenker, den bare sier hvordan det er. Det gir innimellom inntrykket av at verden er funnet ut av og forklart. Verden er stappfull av fortellere, vi omringes dem hver dag. Eventyr, fortellinger, alt som lusker i mørke, er en motsats til alle de andre fortellerne av verden – de mange som påstår at de vet. De som ikke synes å komme med forslag, men som tilbyr svar, forklaringer og forenklinger. Jeg klikker meg inn på polariserte overskrifter og lokkes inn i enkle sidegater av sammenhenger. Roter jeg meg bort i informasjonslabyrintene, strekker KI ut en hånd. Innimellom får jeg en voldsom følelse av klaustrofobi, av å vandre i alt som er benevnt og bestemt. Hva med alt det andre? Hvor er plassen for det? Det er som om verden er funnet ut av og forklart.
Alle fortellinger er et forsøk på å forklare verden. Går vi mest i det strukturerte, eller kan vi også lytte til mytene, naturen og fantasien? Noen ganger kjennes det som vitenskapens mikroskop plukker den fra hverandre, bit etter bit, i forsøk på å avsløre, forklare og forenkle den. Det er så fryktelig kjedelig! Her må jeg skynde meg å skrive at jeg ikke kritiserer vitenskap og empiri i sin helhet, jeg forsøker bare å gi plass til alt det andre. Alt vi aldri vil kunne sette inn i et system, avsløre eller avklare. Noe mystisk, noe fantastisk og noe uendelig. Rom, landskap og skoger som bare er ment å være i, gå i og sitte i. Som ikke har noen funksjon, som ikke passer inn i noe system, som ikke lar seg avsløre. Jeg leter etter rom mellom motsetningene, etter landskapene uten veiskilt og etter skogene som aldri skal bli temmet. Når det kommer til verden, skal den forklares eller fortelles? Det har jeg ikke noe svar på. Begge deler, sikkert. Verden fortelles til oss hele tiden. De gangene de enkle bruksanvisningene og benevnelsene ikke gir noen ytterligere forståelse av verden, er Det suser i sivet et godt rom å tre inn i. Her presenteres en annen forteller av verden, en vi alltid kan regne med – og alltid bør ta på alvor: Han la øret inn til det raslende sivet, og stundom forstod han det som vinden hvisket om, men ikke alt.3
Videre lesning:
Det suser i sivet av Kenneth Grahame
