Tekst av Evelina Balan
Illustrasjon av Silvía Sif Ólafsdóttir
Feiringen av min bursdag har vært en stor del av livet mitt, inntil jeg kom til Norge.
Mamma inviterte mine liksom–
venner til feiringen,
for at de skulle kose seg med meg.
For at jeg skulle ha venner én gang i året.
Hun betalte flere tusen moldovske Lei for
den beste bursdagen.
Kaker med dukker i seg,
mennesker kledd som prinsesser.
Men da jeg fylte syv eller åtte år, fikk jeg redsel i gave.
Jeg la merke til hvordan mamma fikk flere rynker og smilte mindre,
hvordan vennene mine ikke ville være venner mer.
Hår grodde der det ikke skulle gro, beina mine ble lengre og lengre med hvert sekund.
ingen likte meg
alle var ute
uten meg.
Kanskje prinsessene var viktigere enn meg?
Vi flyttet til Norge og jeg mistet alt,
og mine liksom-venner.
Bursdag var enda en dag i Norge
men noe som var mitt
alle de bursdagene her var
et minne av tidens kjappe bevegelse.
Jeg var redd.
Jeg var eldre, mamma var
eldre.
Håret mitt vokste,
jeg klippet det alltid.
Men jeg kunne ikke klippe beina for å bli åtte igjen.
Og jeg kunne heller ikke klippe bort de tankene som
trengte seg på
Jo eldre jeg ble, jo mindre
av meg selv ble igjen.
Hvis kroppen min ikke er den samme,
tankene mine ikke er de samme,
vennene mine ikke er de samme,
landet mitt ikke er det samme –
er jeg fortsatt meg?
Kanskje jeg var for gammel til å feire bursdagen min?
Jeg satt mer hjemme.
Jeg snakket mindre.
Jeg holdt pusten og ventet på bursdager bare så de skulle gå over.
Bare så jeg slapp å
svare:
«Jeg er 18»
i stedet for:
«Jeg er 16»
«Jeg er 14»
Men jeg blåser fortsatt ut lysene på kaken.
Den mamma kjøper hvert år, 11. desember.
Det er for mamma.
Men jeg leter fortsatt etter Evelina.
Hun som var meg.
Hun som er meg
