Dikt og illustrasjon av Andrea Roaldstveit Furre
Metamorfose
Har jeg noen gang
fortalt de’g,
at for hver gang
jeg finner en øyenvippe,
flyktet og forlatt,
løsrevet fra søstrenes stødige vals,
nå, hvilende på kinnets svale dundyne,
forutsagt?
Da plukker jeg den forsiktig bort,
varer om den på fingertuppens
følsomme,
myke
overflate.
I ny drakt.
Som et ønske,
et håp,
som en sjanse.
Da ber jeg min bønn.
Øynene støtter trygt
under mørkets lune dyne,
munnen forkynner bønnens budskap.
Og med et enkelt pust,
danser dette ensomme ønsket,
det flyr lett av gårde,
i håpets maktesløse drakt.
Jeg ønsker meg deg.
Et virvar av spørsmål
Vi var.
Vi var fordi var-et vårt lever i mitt sinn.
Vi-et vårt er fordi opplevelsen min
har rømt ut av tidsaspektets besittelse av denne enheten.
Oss.
I mitt virvar av tanker er du.
Derfor var vi.
Men lever jeg i ditt sinn?
Kan jeg da anse dette var-et som et vi?
Var det et vi, eller bare
et du og et jeg?
Ikke et oss.
Et han og hun.
Ham og henne.
Aldri et dem.
Aldri et de.
De er ikke og de var ikke.
Jeg er og du er,
men vi var aldri.
Var vi?
Skomakerens barn
Skomakerens barn
er et armt barn
som bærer om sin egen
såre arm.
Jeg vil ikke leke katt og mus
moderne romanse
er bestående av hannkatter.
De kommer og går
som de selv vil.
De vil ha deg på alle fire
ta deg i doggy.
Men de er ikke hundemennesker.
Tenk å være et hundemenneske!
Da lander du neppe på beina.



