Tekst av Milla Johanne Jørstad
Æ ligg på baderomsgulvet og grin fordi det ikke e gøy å leke med Barbie lengre.
Æ veit ikke helt når det slutta å være gøy.
Det må ha skjedd stille. Kanskje en dag da æ rydda dem bort og tenkte at æ va blitt for stor.
Det e rart. Som liten gleda æ mæ til å bli eldre. Hver bursdag betydde ett år nærmere å bestemme sjøl. Ett år nærmere å være stor. Da æ va liten, kunne stua bli en hel verden. Stua va full av Barbie. Æ brukte timesvis på å leke familie, lage mat av jord og sølevann og bestemme kem som skulle være mamma og pappa.
Æ kunne late som æ hadde sovna på sofaen bare for at pappa skulle løfte mæ til senga.
Æ savne å være så sikker på at noen ville komme.
Å si «æ elske dæ».
det va aldri vanskelig.
det va bare sånn.
Æ gikk til vennan mine og banka på døra uten å spørre om de va hjæmme. Det va sånn man møttes.
Man bare kom.
Om sommeren sklei æ på grusen og fikk skrubbsår.
Det gjorde vondt
som faen.
Men det va enkelt.
Et plaster.
En klem.
Så va man videre.
Probleman mine kunne ofte fikses med godteri eller fine ord.
Æ visste ikke at det skulle komme en tid korr man ikke kunne gjøre det.
Nu kan æ ligge våken på natta og lure på om æ gjør nok.
Om æ har valgt riktig.
Om æ kommer til å bli den personen æ ser for mæ at æ skal bli.
Nu finnes det ikke alltid noen som kan si at det går bra og gjøre det sant.
Dét e kanskje det værste med å bli eldre.
Ikke ansvaret.
Men å oppdage at ikke alt har en løsning.
Nu finnes det rom i livet mitt æ ikke veit kordan æ skal gå inn i.
Æ trodde at de voksne hadde bruksanvisninga.
At de bare visste.
Nu begynne æ å skjønne at de bare va flinkere til å late som.
Da æ va liten, visste æ ingenting.
Men æ visste ikke at æ visste ingenting.
Nu veit æ det.
Og kanskje e det dét som skremme mæ mest:
At ingen egentlig veit helt ka de hold på med.
Likevel vente æ.
Æ vente på at noe skal begynne.
Et sted.
Nokka.
Noen.
Æ vente på at noe skal komme og gjøre mæ til mæ.
Som om livet mitt ligg et sted foran mæ.
Som om det finnes en alder korr alt plutselig gir mening.
Kanskje det va dét bursdagan aldri lova.
Man trodde man feira at man hadde blitt eldre.
Egentlig feira man bare at man fortsatt va hær.
Ett år til.
Ett år til.
Ett år til.
Og så plutselig står man hær og ser bakover.
På Barbie.
På skrubbsår.
På pappa som løfta dæ til senga.
På ei lita jente som ikke hadde peiling på ka ho holdt på med.
Og æ savne ho.
Ikke fordi ho hadde et bedre liv.
Ho visste bare ikke at man kunne savne sæ sjøl
Ho visste ikke at det en dag skulle komme en bursdag korr det å bli eldre ikke lenger føltes som å få nokka. Bare som å miste litt mer.
Men kanskje æ tar feil.
Kanskje det å bli eldre ikke bare e å miste.
Kanskje det også e å velge ka man vil ta med sæ videre.
Æ kan ikke få Barbie til å bli gøy igjen.
Men æ kan fortsatt gå ut.
Æ kan fortsatt banke på ei dør.
æ kan fortsatt lage nokka av jord og sølevann, om æ tør å drite mæ ut.
æ kan fortsatt si «æ elske dæ»
Æ kan fortsatt feire.
Ikke fordi æ har funne ut av livet.
Men fordi æ ikke har det.
Ett år til.
Det får kanskje være nok.
Akkurat nu.
