2026 - Jubileum - Kultur - Skjønnlitteratur

Symfonisk buskemann

Tekst av Isak Severin Stene

Machines were mice and men were lions, once upon a time
But now that it’s the opposite, it’s twice upon a time
-Moondog

Det er en mellomstor østeuropeisk by som skal materialisere seg for oss: full av gamle leiegårder med slitte spir og kupler, halvferdige kirkebygg og inngjerdete hagevillaer med rosebusker i sterke farger. Byplanleggingen har i alle år vært kaotisk, og gatene er bygd på skrå oppover og overfor hverandre – som i stiger – det kan dessverre ikke sies på noen klarere måte.

På hjørnet av den 54. og den tversgående langsomme gaten, sitter en symfonisk buskemann med en tannløs fiolin. Han maner skrapende frem utdødde melodier. Lyden han lager er spinkel, men inne i ham står et helt orkester oppstilt: Farget lys kretser rundt seg selv i innsidens buede katedralmørke, høyt hevet av benspilene i kroppen som er en fillete voodoo-dukke, langhåret og mager og full av ondsinnede nåler. De forbipasserende legger knapt nok merke til ham; han går i ett med den lave muren han hver dag sitter på. Bare tilreisende og barn skjenker ham nysgjerrighet, av og til en utvalgt og særlig skitten mynt. 

En slik tilreisende stavrer da også rundt i gatene, på jakt etter en behagelig park å sove noen timer i. Riktignok i motsatt ende av byen, og det er synd, for han er en svært gavmild mann, denne omreisende munken som nå har gått seg litt bort. Der passerer han Teateret hvor kjerubene vagler seg i store flokker på balustradene. De er lubne og rødmussede, og skravler høylytt om typiske kjerubting. 

På innsiden av Teateret er det full rulle. En kjent sangerinne holder forestillinger i byen. Hun har satt sammen et svært eklektisk repertoar, som vil få samtlige kritikere til å enes om at hun har begynt å miste grepet. Hun øver skalaer ved pianoet og hveser misfornøyd for seg selv, mens assistenter pusser fingrene og pudrer halsen hennes. Det er viden kjent at agentene hennes er på befaring hos Vermeers bordeller under konsertene, for der å plukke ut et par av de yngste eksemplarene.

Vendel Vermeer har ikke bare monopol på den lokale bordellbusinessen, han er også eier av byens staselige badehus. Om man ikke allerede kjenner til havfruetruppen tilknyttet det Keiserlige Karneval, ville man blitt overrasket av å se så mange havfruer samlet på ett sted. Store deler av for- og ettermiddagen ligger de nemlig temmelig nakne og damper i badehusets saltvannskar, slik at de er tilstrekkelig hydrert til nattens mange opptredener. Karnevalet er et grotesk-burlesk opptrinn, som holder fest i teltene i Blodparken fire av syv netter i uken. 

Det er mot Blodparken vår omreisende munk trekkes. Han er for utslitt til å legge merke til spenningen som pulserer i gatelyktene og vibrerer i ansiktene. Åndsfraværende kommer han opp den bratte bakken. Han ser ingen av de 300 bursdagslysene som flammer i parken, de som er høye som lyktestolper. Omkring dem, i en blanding av ærefrykt og innelukket galskap, tasser mennesker rundt som tykke flokker maur.

Hele byen er samlet for å feire Sankt Mangors trehundrede fødselsdag. Denne byens skytsengel er en svært gammel mann, som kunstig holdes i live i et akvarium – for anledningen heist opp på en søylekonstruksjon – hvor han ligger mellom hauger av puter på en grønn sjeselong. Til glassboksen leder rør og ledninger alt det nødvendige inn, og frakter alt det som bør fjernes, ut fra den ellers lukkede atmosfæren. Man kan skimte halvveis mislykkede forsøk på å rense glasset for alger – og det ytterste av helgenens hudlag har såvidt begynt å mugle, men for anledningen er sporene sminket vekk: med blå øyenskygge, knallrøde lepper, og et tykt lag med rouge. 

I gaten der den symfoniske buskemannen sitter, blir alt stillere og tommere for hvert minutt. Kun en katt på seks stive bein, vagger stakkato rundt på brosteinen. Den ser på ham, men han ser ikke tilbake. Han har ikke tenkt å dra til Blodparken i kveld, se: Han bretter ut en skumgummimadrass, han har en tynn sovepose å legge seg til ro i. Katten stirrer stygt på ham, og setter seg fresende under en rododendronbusk. Buskemannen dytter hodet sitt ned i soveposen. 

Fra himmelen lyser månen i en nett rødfarge som blander seg nydelig med de gule og blå lampene i parken. Ved et lite hjørnebord i utkanten sitter munken vår, med måpende munn og hetten i fanget. Han har blitt servert et breddfullt glass med vin, som han knapt legger merke til. Det drypper vin på buksene hans, som forsåvidt er flekkete nok som de er. Han forsøker å forstå det han plutselig er blitt en del av, men han skjønner ikke engang nok til å utbryte et halvhøyt jøss slik som han har for vane, i situasjoner som kommer brått på.

Bursdagsgjestenes mingling, blir plutselig avbrutt: På et podium har et fullt symfoniorkester med tilhørende kor stilt seg opp og blitt slått i gang av dirigenten som ser ut som et marionettskjelett. Det er opptakten til en vakker arie, som får alle de lyttende til å gispe og trekke seg i ørene av følelse. Den er skrevet spesielt til anledningen, og med tanke på den berømte sangerinnens utrolige register. Man har nemlig innpasset opptredenen i den øvrige turneen hennes. Hun dukker opp av det som ser ut som en fontene av flagrende stoff, og retter sin musikalske patos mot akvariet hvor medlemmene av havfruetruppen, uten forvarsel, vrikker seg rundt. Sankt Mangor, som frem til nå har slumret velfortjent, skvetter opp med fråde om munnen, med rennende øyne og ører. Han iverksetter straks en tiltakende fortvilelse. Han vrir seg i sjeselongen. En ledning her og en sonde der nappes ut uten at noen legger videre merke til det.

Samtidig glir publikum inn i ekstase. 

Den hakeslupne munken har leamus i begge øyelokk og hender som gnir på seg blemmer i fanget, hvor vinglasset har gitt opp og latt seg kantre fullstendig. Mens publikummere river av seg klærne og slenger seg inn i havfruedansen, mumler han uforståelig og anstrenger seg for å se vekk, men det er helt umulig for ham: Han har en vanvittig nakkekink. 

Gjennom gatene, som bølger upraktisk – av og til er de oppovertrapper, av og til bratte avsatser – freser den stivbeinte katten buskemannen med seg.

Musikken stiger i et crescendo som samtlige i parken deltar i, halvparten er blodige og nesten nakne nå. Så knuser glasset i Sankt Mangors akvarium singlende, og det blir helt, helt stille, så stille at alt man hører er helgenens hiving etter pusten som kroppen hans ikke klarer å ta til seg. 

Ingen skjønner noe: Er dette en del av programmet? 

I denne stillheten kommer det vraltende en seksbeint katt og en hårete mann med en fiolin om halsen. De baner seg vei, helt inntil den stakkars mannen, som stirrer på dem med oppspilte øyne. Øynene renner ikke mer, de er tørre som kanel nå. Katten gir Sankt Mangor et rituelt kyss på leppene, idet den symfoniske buskemannen begynner å spille: en herlig melodi! Etter alt det satans kaoset, spiller han den enkleste lille linje som repeteres igjen og igjen. Den glatter ut den gamle mannen, som et krøllete lommetørkle man vasker rent for snørr og spytt og matrester, som man stryker varmt og mykt. Musikken gjør ham klar for sin siste reise, sin sjeleferd. 

Nede ved hjørnebordet har den omreisende munken samlet seg sammen. Han reiser seg, og med lange, bestemte skritt strener han opp til den døende mannen. Han salver gamlingens hode, og ber en bønn over ham. Da kan sjelen endelig forlate kroppen, ut gjennom nesen flyr den som en fyrrig liten sommerfuglmann, og takk Gud for det, det var virkelig på tide! 

Og sommerfuglmannen tar noen piruetter, snur seg så sakte mot den samlede byen og utbryter gledesstrålende: Gjett om kroppen min skal stinke, og forresten: faen ta dere alle!