Avis for Børn (Kbh. 1779 – 1782): Et barneblad som tok opp kampen mot slaveriet?

I anledning Arguments nye nettsider har vi spurt tre litteraturforskere ved Universitetet i Oslo om å skrive noen ord om litteraturforskning. Tredje og siste tekst i denne serien kommer fra Harald Bache-Wiig som er tidl. professor ved  Institutt for lingvistiske og nordiske studier.

Avis for Børn (Kbh. 1779 – 1782): Et barneblad som tok opp kampen mot slaveriet?

[highlight]Harald Bache-Wiig[/highlight]

I perioden 1777-1782 ble det fraktet ca. 7000 afrikanere på danske skip til De Vestindiske Øer. Alene på øya St. Croix var det i året 1776 registrert rundt 24 000 slaver. Den danske slavehandelen var på vei mot et klimaks. Det samme gjaldt for Europa ellers. På slutten av 1700-tallet ble det hvert år fraktet  80 000 slaver fra Afrika over til den nye verden. Ifølge historikeren Adam Hochschild utgjorde antallet hvite emigranter på 1700-tallet bare 1/3 av den samlede mennesketransporten til Amerika.

I Europa var slutten av 1700-tallet også en gjennombruddstid for lesestoff lagt spesielt til rette for barn. I Danmark var filantropen og bladmannen Emmanuel Balling tidlig ute som utgiver av et ukeblad for barn. Det utkom i København 1779-1782 og fikk navnet Avis for Børn. Balling var i 1770-årene også redaktør for København Aftenpost, en svært populær ukeavis for borgerskapet i den danske hovedstaden. Denne avisa informerte og underholdt, men den tok også opp politiske spørsmål, blant dem slavesaken. Og standpunktet den agiterte for, var rimelig klart. Under overskriften ”En Anmerkning om Slave-Handelen” blir det i årgang 1773 framholdt ”at dersom nogen politisk Indretning beskiemmer Menneskeligheden, saa er det visselig Slavehandelen.”

Dette var uten tvil et oppsiktsvekkende budskap. Det var først i 1787 at det i England oppsto en bevegelse som maktet å gjøre slavehandel og slavehold til en offentlig sak. Et politisk gjennomslag i England kom tjue år seinere da eksport av slaver fra Afrika ble forbudt. Enda mer oppsiktsvekkende må det ha vært at også Avis for Børn viet atskillig stoff til slavesaken, mye av det med sterkt kritiske overtoner. Hvordan kunne dette være mulig i en tid med eneveldig kongemakt? Fenomenet slavehandel og slavehold var uten tvil vanskelig å håndtere innenfor det filantropisk orienterte verdensbildet som preget barnebladet Avis for Børn. Den store velgjører var Gud. Barna skulle være forvisset om at et godgjørende forsyn var virksomt overalt, i naturen, i staten, i familien. Hvordan kunne både Gud, konge og barnas foresatte (les: pater familias) tolerere eksistensen av en så hjerteløs samfunnsinnretning som slaveri og handel med mennesker?

[pullquote]Hvordan kunne både Gud, konge og barnas foresatte tolerere eksistensen av en så hjerteløs samfunnsinnretning som slaveri og handel med mennesker?[/pullquote]

Jeg satte meg fore å undersøke nærmere hvordan Avis for Børn manøvrerte i dette svært farlige farvannet.  Var det tenkelig at slavenes sak kunne fremmes uten at barnas velgjørere, i himmel og på jord, ble krenket? Svaret ble ikke entydig.  I det mangfoldige stoffet avisa byr fram relatert til slavesaken, som informasjon eller i dikterisk form, er det nok på ulike måter snakk om en slags dobbeltkommunikasjon.

Fra tørre fakta til følsom respons
Den første artikkelen Avis for Børn setter inn om emnet slaveri (1779), står under rubrikken «Handels-Efterretninger» og har preg av ren saksorientering gitt fra far til sønn. Sønnen spør om det kan være sant at de i Amerika selger mennesker liksom kveg. Faren forklarer at ut fra rådende økonomiske forhold er en så unaturlig virksomhet en naturlig sak. Uten folk som er født i varme land, og som er vant til å trelle i stekende varme, kunne ikke «vore Plantagier» skaffe fram «Sukker, Tobakker og Caffebønner». I tørr sakprosa forklares det hvordan denne menneskevaren blir framskaffet, fraktet og auksjonert bort. Her er alle menneskelige aspekter renset ut  – det er en økonomisk diskurs som beskriver noe som tas for gitt i verden slik den er.

Ganske annerledes blir det i 1780-årgangen. Rubrikken heter nå «Bekiendtgiørelse», og stoffet blir i opptakten også her framstilt som en fars svar på en sønns spørsmål. «Negere, min Fader, hvad er det?», spør sønnen. Og svaret blir en lang utredning om det «ulyksaligste Folk man kiender paa Jorden», et folk som er gjort til slaver «ofte uden Forbrydelse». Faren viser til eget møte med slike folk, nemlig mennesker som er fraktet fra øya Mauritius (fransk koloni fra 1715) og solgt som slaver på Madagaskar. De har ulik hudfarge og kan, ifølge faren, se helt annerledes ut enn slaver fra Guinea – altså trakten der Danmark hentet sine slaver. Slavene faren har møtt er både forstandige og takknemlige, og i eget land lager de alle slags små, sinnrike gjenstander til mye nytte. De samles gjerne til sang og dans og de tar gjestfritt imot fremmede. Når de likevel selges bort, blir de kledt nakne og «Brødre, Søstre, Venner, Elskere blive adskildte» og tar gråtende farvel før de blir sendt til plantasjene. Faren forteller at for mange hvite er jakt på rømte slaver en stor fornøyelse. Hodet til det nedlagte byttet blir satt på stake og brakt til byen i triumf. Blir rømlinger fanget og stilt for retten, går de dødsdømte med glede til galgen. Faren var selv vitne til at en kvinne kastet seg ned fra stigen på retterstedet.

Tilsynelatende handler denne dialogen mellom far og sønn om samme sak som  den forrige, altså slavesaken. Men her er den framstilt ikke som et handelsanliggende, snarere som et anliggende for samvittighet og medlidenhet, uttrykt gjennom følsom beretterkunst. Og å framkalle følsom respons ser ut til å ha vært en hovedsak i avisas håndtering av slavestoffet. Tidas opplysningsfilosofer mente da også at mennesket var utstyrt med en egen moralsk sans, og at den var en like viktig veileder for rett moralsk handling som fornuften.  I boka The Politics of sensibility. Race, Gender and Commerce in the Sentimental Novel (1996), siterer litteraturforskeren Markman Ellis en kvinnelig forfatter med stor tro på hjertets veiledning. Hun skriver i 1785: ”Sentiment is a refinement of moral feeling which animates us in performing the dictates of reason”.

[pullquote align=»right»]Å framkalle følsom respons ser ut til å ha vært en hovedsak i avisas håndtering av slavestoffet.[/pullquote]

Guds veier er svært ransakelige
I én av de små fortellingene som Avis for Børn kan by på under rubrikken ”Nyheder”, kommer det godt fram hvor viktig det er å kjenne på hva hjertet oppildner til i møtet med slavehandelens brutale håndtering av menneskeskjebner. En ung, rik mann fra Genova blir på en reise til bystaten Livorno vitne til hvordan en skipslast med tyrkiske fanger blir internert for å bli solgt som slaver. Én av slavene stanser utenfor et vindu, tror seg usett og setter seg avmektig ned på jorda. ”I denne Stilling”, heter det, får genoveseren se ham, ”og for at blive endnu mere rørt af dette Syn, så skjulde han sig bag ved Gardinet (uth. her).” Det fastholdte synet av en gråtende, fremmed mann får snart følger: genoveseren kjøper ham fri. Tyrkeren tilbyr seg å betale løsepengene tilbake så snart han kommer hjem, men får til svar at han heller skal kjøpe fri noen av de mange kristne som er havnet i slaveri i Tyrkia. Siden havner mannen fra Genova selv i klørne på tyrkiske slavehandlere. Siden Guds veier i Avis for Børn er svært ransakelige, går det selvsagt slik at slavekjøperen som dukker opp, viser seg å være samme mann som genoveseren hadde satt fri. Nå er det hans tur til å bli frelst og frikjøpt!

Både stoff og uttrykk i denne teksten er egnet til å vekke den moralske sans og å vise dens godgjørende, rensende kraft i en verden av himmelropende, menneskeskapt urett. Men er en slik tekst også egnet til å mobilisere mot slavefangst og slavearbeid? Det spørs om ikke bruken av slavemotivet her mer tjener som et affektfylt melodrama, rettet mot å  smigre leserens evne til å føle kristen empati. Teksten masserer hjertets følsomhet slik genoveseren selv lar sitt hjerte massere ved synet av en annens lidelse. Liksom den unge mannen fra Genova kan barneleseren kjenne seg innsatt i en godgjørende guddoms sted.

Anti-slaveriagenda?
En sjanger som brukes hyppig i Avis for Børn, er minidramaet, enakteren. Også her handler det om å lade opp enkeltsituasjoner til et bristepunkt der tårer kan strømme, i sorg og glede. Ett av dem heter «De ømsindede Børn. Et Familie-Skuespil». Åpningen er lagt til en fattig stue der en mor samler sine barn til et tarvelig kveldsmåltid. Men hvor er far? Det viser seg at han er blitt borte på en tur til Holland. Der har såkalte sjeleselgere fanget ham og solgte ham til tvangshyre. Eldstesønnen, Jacob, kommer inn. En mann på det lokale vertshus har fortalt ham at båten faren arbeidet på, ble tatt av sjørøvere og folkene ombord solgt som slaver i Algerie. Moren besvimer, gråter og ber. En fremmed banker på, han er tilhyllet og antyder mystisk en stor personlig sorg. Sammen med den forsvunne faren har han vært slave i Algerie, men ble til sist kjøpt fri. Han kan ordne med frikjøp også av faren deres, men har de penger? Da melder Jacob at han gjerne vil selge seg selv til «de Folk, som føre Colonister hen til Amerika.»  Lillebror Carl vil det samme: «Kiøbe de ikke ogsaa Børn? – selg også mig!», og også søsteren melder seg. Selvsagt viser det seg at det er faren selv, «den fremmede», som har arrangert denne hjerteskjærende familiescenen, og stykket slutter i jublende gjenforening.

[pullquote]Det spørs om ikke slavehandelen også her mest tjener til å gi følsomheten en egenverdi, egnet til å styrke de lesende barnas troskap mot Det fjerde Bud (du skal hedre din far og mor) mer enn til å engasjere dem mot slavehandel.[/pullquote]

Tenker vi oss at utgiveren av Avis for Børn hadde en anti-slaveriagenda, slår det en at minidramaet på en paradoksal måte tildeler bladets unge lesere mulige roller som deltakere i slavehandelen. Danske barn er jo selv del av et folk som «føre Colonister hen til Amerika», og barna i stykket er villig til å ta del i menneskehandelen. Barna selv kommer i sentrum som selve det følsomme heart of the matter. Det umenneskelige ved denne handelen trer tydelig fram, og er satt i kontrast til den rørende forelderkjærlighet barna oppviser. Men det spørs om ikke slavehandelen også her mest tjener til å gi følsomheten en egenverdi, egnet til å styrke de lesende barnas troskap mot Det fjerde Bud (du skal hedre din far og mor) mer enn til å engasjere dem mot slavehandel.

Hvordan kan Gud tillate slaveriet?
I siste årgang av Avis for Børn (1782) finner vi artikkelen «De nyeste Efterretninger om den skændige Slavehandel». Dette er en tekst som både topper og avslutter de ulike lesestykkene som handler om slavehold og slavehandel. Kilden blir opplyst, nemlig bind syv av Heinrich Campes Kleine Kinderbibliothek, som ble publisert i Hamburg året før.  Langt på vei er dette en agitatorisk framstilling, med saksframlegg, gripende eksempler og en fyndig konklusjon, gitt som sitater fra en nylig framført tale. Den ble  holdt av en kveker i Pennsylvania i 1780, året da denne amerikanske staten, som den første, vedtok forbud mot slavehandel. Og talens budskap er krystallklart: «Lad os skjenke Negrene Frihed; den Frihed som det ene Menneske aldrig skulde berøve et andet Menneske». Men før denne talen byr teksten på noen historier som står i et heller spenningsfylt forhold til sluttappellen. De handler om å skrive slaveriets elendighet inn i en overordnet, kristen metafor som åpner for å gi slavehold dyp mening, både for slaveeieren og for slavene som er solgt ham til eie.

I en av historiene er det en ung «Negerinde» som dekker den hvite husfruens lille barn med egen kropp når det bryter ut en brann; slaven døde, barnet overlevde. I en annen historie er det en hvit herre som er tatt til fange og skal føres bort på et skip. Den trofaste negertjeneren hans lar seg sy inn i en madrass for å komme med på skipet, slik at han fortsatt kan stå til sin fangne herres rådighet. Det mest beundringsverdige tilfellet gjelder en slave som greier å rømme til skogs og dermed kan leve sitt liv i frihet. Men da han hører at herren hans er anklaget for et mord og satt i arrest, melder han seg og tar selv på seg skylden for mordet. Og blir henrettet.

[pullquote align=»right»]Slaveri kan aksepteres dersom det håndheves humant og dersom det påkaller edle følelser av medynk og omsorg. [/pullquote]

Alle disse historiene modellerer sine helter i et slags Jesus-bilde. De handler om å avverge og å ta på seg andres lidelser. I det siste tilfellet også om å sone i et annet menneskes sted. Når slavene handler slik, skjer det i hengiven troskap mot en herre som har vært godgjørende og nådig. Slik sett gir disse historiene et slags svar på det tankekorset som innleder teksten: Kan det være noen forståelig grunn til at en allmektig og godgjørende Gud kan tillate det onde slaveriet? Svaret ser ut til å være et betinget ja. Slaveri kan aksepteres dersom det håndheves humant og dersom det påkaller edle følelser av medynk og omsorg. I boka The Culture of Sensibility (1992) kommenterer historikeren G.J. Barker-Benfield det tidlige engasjementet for slavenes sak slik:

«Sentimentalism’s antislavery tended to retreat from rational engagement with the problems posed by Negro Slavery, in favour of indulgence in the feelings aroused by slaves. It had far less to do with teaching anything about the conditions which make its victims suffer than it does with validating the moral authority of those ho look on with sympathy.»

En slik moralsk autoritet kan også abonnentene på barneavisa få andel i når de leser om eiere som opptrer som nådigherrer overfor sitt undergitte, lidende slavefolk, og som derfor påkaller slavenes kjærlighet og selvoppofrelse.

Taler med to tunger
Som jeg nevnte innledningsvis, er det nok slik at Avis for Børn taler med to tunger i sitt engasjement for slavesaken, både i artikkelen fra 1882 og i de andre eksemplene jeg har trukket fram. Det er sannsynlig at  slavehandelens redsler i Avis for Børn et stykke på vei ikke minst tjente som et passende repertoar for melodrama og høyspent føleri, vel egnet til å smigre barneleseren for hans/hennes evne til å kjenne hjertevarm empati. På den måten kunne også de indre motsigelsene i engasjementet skjules og avisa dermed bli tolerert, selv om det også fins tegn på at voksne har reagerte og grepet inn. I 1780-årgangen lover avisa å bringe en artikkel ved ”bequem Leylighed”. Den skal handle ”Om den Gevinst som Sukkerplantagerne på de Danske Vestindiske Eylande kaster af sig”. Men artikkelen kom ikke; leiligheten ble tydeligvis aldri bekvem nok.

For ettertida kan det virke absurd å agitere imot et tvers igjennom menneskefiendtlig sosialt system – slavehold og slavearbeid – og samtidig framstille en mer menneskevennlig praktisering av systemet som løsningen. Men det er ingen grunn til at vi selv, privilegerte borgere i en annen slags verden, skal føle oss så mye bedre og klokere. I møtet med samtidas utfordringer, vakler også vi i dilemmaer mellom sentimentalitet og fornuft. Økonomiske strukturer som er høyst fordelaktige for vår del av verden, koster dyrt for andre land, holdt i et jerngrep av de samme strukturene. I avisene kan vi stadig lese gripende historier om afrikanere som vil forlate land der de ikke kan brødfø seg og sine. Ofte drukner de i sine desperate forsøk på å nå fram til «Festung Europa». Det er sannsynlig at slik lesning lindrer vår plagede samvittighet. Vi får unnskyldt og gjort bot for vår privilegerte posisjon i en verden av urettferdighet. Og vår tale til den oppvoksende slekt, blir neppe klarere enn dobbelttalen jeg mener å ha påvist i Avis for Børn.

 

Harald Bache-Wiig (f. 1946), tidl. professor ved  Institutt for lingvistiske og nordiske studier, UiO. Har utgitt og redigert en rekke bøker om litterære emner, blant dem Med lik i lasten? Subjekt og modernitet i Jonas Lies romanunivers (2007). Mange artikler i tidsskrift og samleverk, især om emner innenfor feltet barne- og ungdomslitteratur.