På bunnen kan tilsynelatende virke som en standard norsk oppvekstroman, men er en bok som garantert er ulik enhver oppvekstskildring du har lest.
Døden, vi skal danse, et intervju med forfatter og poet Eirik Skrede.
av Kristian Wikborg Wiese
Eirik Skrede har gått forfatterstudiet i Tromsø, han debuterte med diktsamlingen Dødendøden i 2010 på Tiden Norsk Forlag, og 18. april ble Skredes første roman, På bunnen utgitt. I sin siste roman tar Skrede i bruk en rekke kjente elementer, som den tause moren, den strenge faren, huset, fjorden, storebroren, men istedenfor å forholde seg til disse elementene på konvensjonelle måter, tar boka leseren i en helt annen retning, både språklig og innholdsmessig. Bokas åpning gir en liten pekepinn på hva som er i vente:
«Hei du! … dette æ’kke hele den forpulte livshistoria mi, hvis det er dét du tror, det er bare litt av all dritten. Men tro meg, det er mer enn nok! Jeg ha’kke pipling på hvor jeg skal begynne, så jeg skal starte så nær slutten som mulig, i det fattern kaller inn medias rass … Hvis det er greit for deg, altså? … og om du er redd for at det skal bli for lite dritt av den grunn, kan du bare slappe av … mer bedriten historie enn denne skal du leite lenge etter.»
Hvorvidt historien er bedriten får være opp til leseren å bedømme, men en mer ukonvensjonell romanåpning «skal du leite lenge etter,» for å bruke den for tiden Lakselvbukt-baserte forfatterens ord.
Siden debuten utkom for tre år siden har Skrede først og fremst fortsatt å skrive, men med blandet resultat. Han skrev et manus til en diktsamling som ikke holdt mål, samt begynnelsen på en konseptroman som i følge forfatteren var, ”helt for jævlig.” Han opplevde med andre ord den refuserte forfatterens spesielle helvete, men etter å ha stekt der en kort stund var det ikke annet å gjøre enn å brette opp ermene og begynne på nytt.
[pullquote]– Enten må du flytte og få deg en jobb, og la diktene komme når de kommer, for de kom ikke når jeg satt der og knødde, eller så skriver du en jævla roman.
[/pullquote]– Siden jeg hadde bodd hjemme, etter at jeg begynte på forfatterstudiet, og skrev den første boka der, på mutterns kost og losji, så stod jeg ovenfor et valg. Enten må du flytte og få deg en jobb, og la diktene komme når de kommer, for de kom ikke når jeg satt der og knødde, eller så skriver du en jævla roman. Så jeg bestemte meg for det. For å ha gjort det lissom, se om jeg hadde det i meg, forteller han videre.
Selvbiografisk eller ikke?
Resultatet har blitt til en rasende morsom fortelling, med mørke og surrealistiske føringer. Bokas hovedperson, femteklassingen Milli, eller Maximillian, som han ikke liker å bli kalt, er en herlig karikatur av rølpete og rampete unger. Han minner kanskje litt om Bill Wattersons Tommy, bare uten Tigeren og med et språk som en middelaldrende bryggesjauer. Sammen med broren Victor gjør de livet surt for fatteren, mens de forgudes av mutteren, som naturligvis ikke har et vondt ord å si om ”putteluttene” sine.
I og med at hele handlingen er lagt til barndommen er det fristende å forestille seg at mye av dette er forfatterens egne opplevelser, og erfaringer, den gang ei, og heldigvis får vi nesten si. For oddsene for å slippe uskadd fra hendelsene Skrede forteller om er vel heller minimale. Vi kan jo for eksempel nevne håndsex med en gammel mann på eldresenteret, en voldelig far, et basketak med en spekkhogger, og mye, mye mer, den ene hendelsen mer absurd enn den neste.
– Jeg har jo ikke levd livet til Milli. Milli er ikke meg. Men Millis liv har henta inspirasjon fra mitt liv. Eller bedre sagt. Det som skjedde var ganske enkelt. Jeg satte meg ned og begynte og skrive, og hovedpersonen var der med én gang, sier Skrede.
Så møttes de to på halvveien, noen ganger må Skrede tenke for Milli, mens andre ganger tenker han for forfatteren, eller som Skrede utdyper ”ting bare oppstår underveis når vi skriver.”
[pullquote align=»right»]- Jeg har skrevet en fiksjon. Men inspirasjonen må man jo hente noe steds fra.[/pullquote]– Vi hadde en oransje Opel ascona da jeg var liten, men den hadde to dører, den i boka har fire dører. Jeg hadde også He-man- figurer, sånn som Milli og broren hans. Jeg har også vært på fisketurer, men kanskje ikke så syke fisketurer som Milli, forklarer han.
– Mye av det som skjer i boka er ganske ekstremt. Og sånne ting har jeg ikke opplevd. Man har jo et valg, som man tar når man begynner å skrive. Enten skal man skrive ”the true story”, eller så skriver man en fiksjon (selv om ”the true story” uansett blir en fiksjon i det øyeblikket den trer inn i formen av en fortelling). Jeg har skrevet en fiksjon. Men inspirasjonen må man jo hente noe steds fra.
Muntlig fortellertone
Noe av det som kanskje vil slå lesere av På bunnen er det svært muntlige språket. Kanskje et noe uvanlig syn fra en forfatter med bakgrunn fra en skriveskole. De aller fleste bøkene som kommer fra slike hold, kjennetegnes muligens ved at det er språket som står i fokus, som gjerne kommer til uttrykk gjennom skjør og porøs prosa. Hos Skrede derimot er det helomvending, noe som oppleves som særdeles forfriskende lesning. Ta bare dette eksemeplet fra bokas åpningsside:
«BÆM! … Da fattern kom hjem, slukte vi fiskebollene og lepja i oss hvitsausen før hele møkkafamilien satte seg i familievraket og rygga ut oppkjørselen. Fattern var skikkelig stolt av det vraket sitt. Det må jeg si, på enkelte punkt var han like gærn som muttern. Dæven. En oransje opel ascona … verdens beste bil! ifølge fattern … Jeg har møtt få mennesker som er så tjukke i huet som den faren vårs, altså. Men han kunne være snill av og til, selv om det var jævlig sjelden. Det beste han visste var for eksempel å flørte med muttern når han kjørte bil, det slo faen ikke feil … Daraididai! gnålte han, den jævla stuten …»
Stilen var noe som var der fra første setning av. Den muntlige fortellertonen, sjargongen, alle småordene. Siden bokas hovedperson går i femteklasse kunne han naturligvis ikke skrive et rent bokmål. ”Det hadde ikke gått,” sier Skrede. ”Det ville vært en helt annen person.” Og fordi det er Milli sitt blikk vi følger, gjengir han verden gjennom sitt språk til leseren.
[pullquote]– Fordi det er Milli sitt blikk vi følger, gjengir han verden gjennom sitt språk til leseren.
[/pullquote]– Så da sier han noe sånt som, ”Da den jævla fattern hadde drylt innpå kaffen”, isteden for ”Da min far hadde drukket kaffen”. Kanskje ikke bare fordi han er et barn, og ikke en voksen som ser tilbake på sin barndom, men også fordi han er prega av hvordan verden rundt han formulerer seg. Den jævla fattern hans sier jo ”Se å få drylt innpå den jævla kaffen!”, så da blir Millis språk prega av det. Hans fars språk påvirker han i aller høyeste grad, forklarer forfatteren videre.
Dypdykk ned i mørket
Men På bunnen tar ikke bare for seg komiske seanser, sett fra øynene til en femteklassing. Boken rommer også mye vondt og trist. Særlig er fatteren-karakteren en farsfigur som de fleste helst burde vært foruten. Han er voldelig mot ungene sine, banner og skriker til dem, og opptrer mer eller mindre som en bølle i eget hus.
– Nå blir jo fattern-karakteren i boka vist frem til leseren gjennom Millis blikk. Så han fremstår jo slik han fremstår for Milli, eller slik Milli vil at han skal fremstå for å mele sin egen kake, på sett og vis. Hvis man er irritert på noen, og skal fortelle om denne personen til noen andre, så overdriver man ofte litt, og overdriver de tingene som man vil få frem. Samt utelater andre ting. Kanskje er fattern en helt annen person, hva vet vel jeg, utdyper Skrede.
På bunnen ligger i følge Skrede selv, tett opp til Pikareskroman-tradisjonen, en romansjanger mange hevder er bekjennelsene til en løgner, og kanskje ligger noe av håpet der også, at dette nødvendigvis ikke er sant, at dette snarere er Millis oppfattning av verden, en oppfattning han vrir og vender på.
[pullquote align=»right»]- Jeg vet ikke hvordan det har blitt sånn, men målet mitt var jo å bli forfatter, og jeg ante ikke helt hvordan jeg skulle klare å skrive noe bra.[/pullquote]Uten å røpe for mye for de som skal lese boka, kan vi nevne at døden ved flere anledninger dukker opp, og kanskje også der leseren minst venter det. Dersom vi tar tittelen til Skredes første bok i betraktning, Dødendøden kan det virke som om dette er et tema som opptar forfatteren.
– Jeg vet ikke hvordan det har blitt sånn, men målet mitt var jo å bli forfatter, og jeg ante ikke helt hvordan jeg skulle klare å skrive noe bra. Så jeg orienterte meg mot døden, tror jeg. Mitt første prosjekt, som det aldri har blitt noe av, var en roman jeg gjorde sporadisk research til i flere år, og døden var veldig sentral der. De greiene gikk i dass. Jeg fikk det aldri til, og så begynte jeg å skrive dikt og kortprosa isteden, forklarer han.
– Men jo, jeg har nok tenkt mye på døden, rett og slett fordi jeg har tenkt mye på hva det vil si å være til. Hvorfor er jeg her? og alle de juicy spørsmåla der. Kanskje har jeg lett etter svar i litteraturen? Jeg vet ikke. Nå ble det jo veldig mye død i denne romanen. Det tok på. Haha. Jeg tror det neste diktet mitt skal hete: ”tenker jeg mer på døden nå, så dauer jeg”.
Det går til helvete
Døden og det mørke er ikke bare noe som kan sies å gå igjen i Skredes tekster, flere forfattere og bøker som han lar seg inspirere av, har en dragning mot disse temaene. For eksempel Salingers, Cathcer in the rye, Gaétan Soucys, Den lille piken som elsket fyrstikker, Teratologens, Eldreomsorgen i øvre kågedalen, for å nevne noen. Videre utdyper Skrede at Louis Ferdinand Céline, har inspirert når det kommer til stil, og Tristan Egolf, og John Fante.
– Mange av disse forfatterne er viktige inspirasjoner som har vært med å gjøre dette prosjektet til det det ble. Klart, det er mange andre som inspirerer meg, men disse var nok de viktigste innflytelsene i forhold til På bunnen. Kanskje Ibsen også, av alle sære ting. Jeg mener på plott basis. Jeg bestemte meg jo tidlig i prosessen for at alt skulle gå til hælvete, i god gammeldags dramatisk tragedietradisjon. Så dét innfallet der skylles nok at jeg har lest litt for mange tragedier.
At På bunnen er en tragedie, er ikke til å unngå å legge merke til. Likevel er den første halvdelen preget av en lagt større optimisme enn den siste halvdelen. Et eksempel på denne underlige og kanskje først og fremst barnaktige optimismen finner vi allerede i begynnelsen av boka.
– Det er en episode hvor de to guttene runker en gamling og får penger for det. Der kunne jo boka gått inn i det vanskelige ved det, men det preller bare av som vann på gåsa på en måte, sier Skrede.
For slik er Millis verdensoppfatning. Han kan ikke la være å se på dette som noe positivt, han har fått spenn! Det er gamlingen som er blitt lurt, og ikke han. Slik kunne forfatteren fortsatt å ha løst all den elendigheten som rammer denne familien etter hvert. Men det kommer naturligvis et metningspunkt, der hendelsene ikke lenger preller av bokas hovedperson, og fra dette punktet og utover går det fra vondt til verre.
[pullquote]– Den andre halvdelen var tung. Jeg tror jeg tok litt for mye innover meg Millis sorg, for å gjøre det realistisk.
[/pullquote]– Akkurat dét var veldig tungt. Jeg kjempet meg igjenom den siste delen av romanen. Jeg lever meg jo inni denne verdenen jeg skriver om, dag ut og dag inn, og jeg prøver jo å ta alt det som skjer Milli innover meg, for å se ting fra hans posisjon. Det var en påkjenning. Jeg burde nok tenkt mer; slapp av, det er bare en føkkings fiksjon. Den andre halvdelen var tung. Jeg tror jeg tok litt for mye innover meg Millis sorg, for å gjøre det realistisk, fortsetter han.
– Du bor for tiden i Lakselvbukt, jeg har sett bilder derifra, det er vakkert, men det kan også virke som et stille og rolig sted, du savner ikke et miljø, alla det du møtte i Tromsø?
– Jeg kjenner at jeg savner et litterært miljø, av og til, men samtidig har jeg fått tid til å skrive. Men etter at jeg var ferdig i Tromsø følte jeg på et slags tomrom. Det var liksom ingen å imponere lenger. Ingen å konkurrere med. Jeg satt helt for meg selv. Den eneste som leste det jeg skrev, var redaktøren min.
– Har du noen tanker rundt litteratur-Norge anno 2013?
– Som forfatter har jeg ikke veldig god råd og henger etter. Jeg låner bøkene på biblioteket og leser de to år etter at de er utgitt. Ellers orienterer jeg meg litt sånn etter egne preferanser. Jeg holdt Klassekampen en stund, og flere litterære tidsskrift. Jeg tror jeg har lest mer om samtidslitteratur, enn jeg har lest samtidslitteratur de siste årene. Akkurat dét er ikke spesielt heldig. Da kan man fort bli som han der sønnen i The Squid and the whale, som mener at Kafkas tekster er veldig Kafkaesk.
– Når var det du visste at du ville bli forfatter?
– Det aner jeg ikke. Men jeg tror det alltid har vært der, som et slags mål, selv om jeg ikke sa det høyt, ikke til meg selv en gang, men jeg husker jeg var på en fest på videregående. Da en kompis av meg argumenterte mot stilskriving i norskundervisningen. Han kunne ikke fatte og begripe hva slags lærdom vi skulle dra ut av å skrive noveller og dikt … Det er jo ingen her som skal bli forfatter! … Jeg skal bli forfatter! Sa jeg da. Stort mer husker jeg ikke fra den festen.
