Forskjellen mellom vitenskap og blind tro er at førstnevnte kan la seg motbevise. Når blind tro angriper vitenskapen med vold, er det en krise for rasjonaliteten, skriver Qalb-e-Saleem Khan Ahmed. Denne teksten er skrevet for Argument #5, men publiseres eksklusivt på argumentnett.no.
Rasjonalitet i krise
[highlight] Av Qalb-e-Saleem Khan Ahmed[/highlight]Narendra Dabholkar var en indisk rasjonalist og var kjent for sin innsats mot overtro. 20. august 2013 ble han skutt fire ganger og drept i byen Pune. Hvorfor er det verdt å kaste et ekstra blikk på denne mannens død?
Biblioteket i Alexandria, antikkens største bibliotek, bidro til å gjøre byen til et kultur- og vitenskapssenter. Ved siden av å huse bøkene til mange av antikkens viktige filosofer og vitenskapsmenn, var det også arbeidsstedet til en av historiens mest kjente vitenskapskvinner og fritenkere, Hypatia. Historien beretter om hennes grufulle død som følge av en religiøs oppstand. Anklaget for vranglære og hedonistisk filosofi ble hun dratt inn i kirka Cæsarion, skåret i hjel med potteskår, lemlestet og deretter brent.
I ettertid har hennes død blitt tolket parallelt med de prosessene som førte til at biblioteket i Alexandria endelig gikk til grunne. [pullquote]Blind tro bygger på absolutter som ikke skal utfordres men blindt følges. Den er derfor arrogant. [/pullquote] Her gikk enorme mengder innsamlet, systematisert, kategorisert litteratur og kunnskap tapt. Denne hendelsen ses ofte på som et enormt tilbakefall med hensyn til menneskehetens streben etter kunnskap, forskning og fremskritt. Hypatias død symboliserer derfor blind tros drap på verdier som rasjonalitet, vitenskap og opplysning.
Hva er så «blind tro»? Og hvorfor fortsetter den å utøve vold mot rasjonalitetens disipler selv i dag? Hva er det i vitenskapen som gjør at selv folk som mener de har Gud på sin side føler seg truet? Det tok meg femten år å finne ut at svaret på det er så ironisk som «ydmykhet».
Høsten 1998 vandret jeg rundt på Blindern for å finne ut av hva jeg skulle gjøre med livet. Jeg hadde allerede begynte å kjenne på eksistensielle spørsmål som sprang ut av min pakistansk-muslimske bakgrunn. Mitt studentliv ble også mitt sosiale liv. Muligens fordi jeg sakte mistet kontakten med mange av mine gamle venner. Nye relasjoner utfordret gamle ideer.
Ved eksamenstider i ex. phil. følte jeg meg noe uforberedt. En venninne anbefalte å lese Sofies Verden av Jostein Gaarder for å få en morsommere og enklere innføring i filosofiens historie. Lite visste jeg at den harmløse ungdomsboka vil kunne komme til å «plage meg» i minst femten år fremover. Da jeg i vår forsvarte min doktorgradsavhandling i oral biologi, spurte min opponent meg om hvorfor jeg i utgangspunktet ville inn i forskningen. Det falt automatisk ut av meg «Well, there is a book called Sofies world. When I read it fifteen years ago, it took certainty and, with it, my identity away from me. It left me searching for answers».
Vitenskapen lærer oss å tvile systematisk og metodisk – å være ydmyk ved å innse at ingenting er absolutt sant, slik ingenting er absolutt usant. Men at man likevel kan komme nærmere en sannhet ved å forsøke å motbevise en påstand. Vil man påstå at man har en tro som er sann, fordres det derfor at man klarer å gjøre denne troen falsifiserbar. Har man en påstand eller tro som ikke lar seg motbevise, har man en påstand uten noen form for troverdighet. Jo mer en påstand eller hypotese overlever falsifiseringsforsøk, desto nærmere kommer den sannhet. Man kan prøve å motbevise gravitasjonskraften ved slippe en ball en million ganger. Hver gang ballen faller mot jorden, overlever den et falsifiseringsforsøk og øker vår tillit til gravitasjonskraften som en sannhet. Det er tvilen som baner vei for viten. Det som tok meg femten år innse er nettopp det. Blind tro lar seg ikke motbevise. Og det er dens aller største svakhet. Forenklet kan prinsippet formuleres slik vi lærte i vitenskapsteori i ex. phil.:
Hvis A, så B
Ikke B, ikke A
Når blind tro ser dette, føler den seg truet. Den er feig fordi den ikke kan la seg teste. Blind tro bygger på absolutter som ikke skal utfordres men blindt følges. Den er derfor arrogant. [pullquote align=»right»]Vitenskapen lærer oss å tvile systematisk og metodisk – å være ydmyk ved å innse at ingenting er absolutt sant, slik ingenting er absolutt usant. Men at man likevel kan komme nærmere en sannhet ved å forsøke å motbevise en påstand. [/pullquote]Vitenskapelige teorier derimot, er ydmyke og derfor villige til å la seg bli testet gang på gang. De er ikke redde for å bli forkastet, utviklet eller forandret. Og for hver gang de overlever et falsifiseringsforsøk gjør de seg litt mere fortjent til vår tillit. Rasjonalistenes våpen, som truer all blind tro, trenger verken ammunisjon eller potteskår. Den trenger kun to bokstaver og fire ord. Dette prinsippet kalles Modus Tollens.
Når denne setningen likevel gang på gang stirrer inn i den blinde troens øyne, må man regne med reaksjoner fra mennesker som ikke ønsker opplysning. Hver gang det skjer er rasjonaliteten i krise. Drapet på Narendra Dabholkar er drap på menneskets iboende evne til å undre, tvile og utvikle. Ingenting er mer alvorlig enn det.
“Undring er ikke noe man lærer. Undring er noe man mister.”- Jostein Gaarder
Om forfatteren: Qalb-e-Saleem Khan Ahmed er Dr. Odont, 1.Lektor ved Institutt for Oral Biologi, Universitetet i Oslo
