Gunnar Skirbekk: Krise og medansvar. Politiske småskrifter, Res Publica, 2016
Når man får boka i hånda legger man naturlig nok først merke til omslaget. Dette er nydelig komponert, og bygget rundt Erling Nielsen og Arbeiderpartiets valgkampplakat fra 1930. Plakaten er tydelig preget av sovjet-estetikk, og skiller seg visuelt fra hans mest kjente plakat «Hele folket i arbeide. By og land hand i hand» fra 1933, da sovjetsystemets svakheter var begynt å bli åpenbare. Plakatene har det til felles at de er skapt i en økonomisk krisetid hvor børskrakket i 1929 tydelig hadde demonstrert kapitalismens feilbarlighet, ikke ulikt vår egen post-finanskrisesituasjon.
Dette er også her grunnpremisset: I 2016 lever vi òg i en krisetid. Noen tegn på at ting nok ikke er så galt nevnes kort i forordet, men veies opp for med bekymring for økende forskjeller, klimaendring, ekstremisme og så videre. Skirbekk har rett i at fremtiden ikke fremstår som «udelt lys», men noe mer oppløftende motvekt som f.eks. Steven Pinkers The Better Angels of our Nature (2011) kunne vært nevnt, selv om Skirbekks diagnose favner langt videre enn Pinkers bok. Og om premisset skulle fremstå noe dystert, utgjør dette uansett ikke en svakhet ved boka; den fungerer godt uavhengig av slike inndelinger. Som Skirbekk selv skriver i Aftenposten 29. januar: «No er det ikkje tid for naiv optimisme, heller ikkje for forskremd pessimisme … Pessimistar kan vi vere når vi ein dag ser oss attende, i lag med Sankt Peter».
Statsborgerskapets forpliktelser
Hvordan finner man så en hensiktsmessig tilnærming til krisene Skirbekk fremhever? Svaret ligger i det å være en god statsborger – det er her medansvaret spiller inn, og det er naturlig nok dette boka først og fremst tar for seg, selv om den røde tråden tidvis er utydelig. Boka kan kalles et folkeopplysningsmanifest, eller en hyllest til den opplyste offentlighet og dennes dannelsesidealer, i en tid der disse er under angrep fra alle kanter, både følt og reelt. Hva det vil si å være en god statsborger er også et flytende ideal, og å sette sin lit til idealer fra det postrevolusjonære Frankrike eller mellomkrigstidens Tyskland (osv.) overser de utfordringer som hører spesifikt til i nåtidens Norge, en liten velferdsstat tuftet på mellommenneskelig tillit og et fjell av oljepenger. Blant disse utfordringene har multikulturalismen stått sterkt i den siste tids mediebilde, og diskuteres inngående i boka.
Multikulturalismen og velferdsstaten
For å stjele Skirbekks formulering: Enkelt sagt betyr multikulturalisme at det er mange kulturer i ett samfunn. Men kultur kan være så mangt. Skirbekk forteller om et besøk i Beirut, en ekstrem versjon av multikulturalisme: I et samfunn uten felles kulturelle rammer, forsvinner tilliten mellom medmennesker, og resultatet er at ingen betaler skatt, ingenting fungerer, og klan-liknende strukturer får vokse frem uhemmet; kort sagt: velferdsstatens motpol.
En «gangbar multikulturalisme» i en velferdsstat er derimot et system der man tilpasser sin identitet de institusjonelle forutsetningene som finnes der man oppholder seg; en kultur eller et levevis som fungerer godt i ett system, kan fungere dårlig i et annet. Skirbekk kritiserer statlig kulturrelativisme, der kultur «blir omtala som om det alltid er noko positivt». Samtidig er kjennskap til flere språk og kulturer en verdi, men overførbarheten fra individnivå til samfunn er vanskelig å påvise, og «[d]et er særlig problematisk å tenkje seg eit samfunn som er fleirkulturelt i den forstand at det på same tid omfattar moderne og før-moderne haldningar og ordningar.»
Diskusjonen er grundig og overbevisende (og lar seg fint følge av lekfolk), og et godt eksempel på at det å argumentere for en mellomposisjon ikke er å spille intellektuelt fallitt.
Et slags forsvar for humaniora
Bokas vektleggelse av dannelsesidealer gjør det fristende å lese boka i sammenheng med den (evig) pågående debatten om humanioras nytteverdi eller påståtte mangel på sådan. Slik sett kommer Skirbekks bok på et opportunt tidspunkt: Regjeringen skal om et års tid legge frem en stortingsmelding om nettopp dette – om hva vi vil med humaniora. Dersom – når – regjeringen gjør jobben sin grundig, vil de trolig komme frem til mange av de samme konklusjonene som Skirbekk mer indirekte drøfter.
Skirbekk fremhever og drøfter fagfeltets verdi som samfunnsbyggingsverktøy, snarere enn den billige bortforklaringen om «egenverdi», som har en lei tendens til å dukke opp i disse debattene: UiOs rektor Ole Petter Ottersen uttalte i Morgenbladet i januar 2012 at «Humanioras egenverdi er stor og selvfølgelig helt nødvendig for vår samfunnsforståelse og selvforståelse», som om nødvendighet for samfunnsforståelse handler om fagfeltets egenverdi noe mer enn det å bygge oljeplattformer handler om ingeniørstudiets egenverdi. (Det er imidlertid ikke tvil om at fagområdet sårt trenger justeringer, både som eget fag og som kontekstualiserende rammeverk for andre vitenskaper; Skirbekks tiltro til den almendannelse man nesten per nødvendighet får gjennom en vilkårlig mastergrad ved et norsk breddeuniversitet er nesten rørende all den tid denne almendannelsen ofte består i et tredjedels semester med ExPhil, bedømt ved flervalgsprøve – men nok om det.)
Godt om økofilosofi
Egenverdi går igjen i bokens siste, og høyst aktuelle, essay om dypøkologi à la Arne Næss kontra bærekraftig utvikling à la Gro Harlem Brundtland: djupøkologien («økosofien») ser verdiar i det meste, også i fjell og landskap – og ikke berre verdiar «for oss», men verdiar i tinga sjølve. Dette kontekstualiseres inn i bokas tema for øvrig som et «etisk dannelsesprosjekt», men sammenhengen med flere andre essay i boka kommer også tydelig frem. Diskusjonen er grundig og overbevisende (og lar seg fint følge av lekfolk), og et godt eksempel på at det å argumentere for en mellomposisjon ikke er å spille intellektuelt fallitt. Essayet om «mot-ekspertise», som advarer oss mot å la ett enkelt fagfelt (eksempelvis, og typisk, økonomifaget) få monopol på faktabasert argumentasjon i offentlig diskurs, fungerer godt i tospann med det avsluttende essayet, og sammen utgjør de en solid innvending mot det noe trangsynte arbeidet med såkalte bærekraftighetsmål.
Bokas sterkeste side er at den til tross for at den inneholder utelukkende tidligere publiserte essay, allikevel klarer å komme med noe nytt, en kobling av temaer som ved første øyekast ikke har særlig til felles.
De to tekstene fremstår som bokas sterkeste, og støtter hverandre godt; og det at mot-ekspertise er et demokratisk prosjekt, slik Skirbekk skriver, ser vi nå i f.eks. protesten mot internasjonale handelsavtaler som TPP, som kritikere oppfatter som kapitalens angrep på både klode, demokrati og arbeiderrettigheter. Reell mot-ekspertise har nå gitt utslag i at presidentkandidat i USA Hillary Clinton stiller seg kritisk til avtalen for å unngå å miste stemmer mot venstre i nominasjonsvalget.
En anbefaling
Alt i alt kan jeg ikke annet enn å anbefale boka. Min hovedinnvending må være at den røde tråden som nevnt noen ganger blir faretruende smal, at ikke alle bokas essay oppleves som like relevante – men også disse essayene vil nok finne velvillige lesere, som kanskje også vil finne andre røde tråder. Språklig sett er boka ikke overraskende utmerket (Skirbekk ble kåret til Årets nynorskbrukar 2013); papirkvaliteten er god nok, og både layout, trykk og redigering holder høyt nivå. Litteraturlista er solid, og bør kunne oppta en interessert gjennomsnittsleser i månedsvis. Bokas sterkeste side er at den til tross for at den inneholder utelukkende tidligere publiserte essay (riktignok bearbeidet på ny), allikevel klarer å komme med noe nytt, en kobling av temaer som ved første øyekast ikke har særlig til felles. Da får en heller tåle at den røde tråden strekkes langt, for der koblingene lykkes, er effekten stor, og som normativ filosofi står boka sterkt.
(P. S. Jeg satt stor pris på at essayet om transcendentalpragmatikk var merket med en slags «trigger warning» som på forskudd tilgir ikke-filosofer for å bla videre til neste tekst. Med andre ord, hvis du lurer på hvorvidt nettopp dette essayet er utslagsgivende for min helhetsvurdering, må du lete videre – det finnes nok kompetente anmeldere der ute!)
Joakim P. Berg er samfunnsredaktør i Argument.
