Tekst: Benedicte Tandsæther-Andersen | Illustrasjon: www.muralsdepot.com
Den vakre, franske landsbyjenta Belle løper gjennom skogen. Det er mørkt og uoversiktlig. Hun skal redde prinsen – det fryktinngytende «beistet» – fra den visse døden når mobben fra landsbyen nærmer seg slottet. Et magisk slott – der inventaret lever like mye som den varulvlignende prinsen. Slottet har blitt hans eneste trygge tilholdssted. Men det er ikke bare den snakkende lysestaken, klokken, skapet og teserviset som holder folk unna: Den enorme skogen rundt slottet har gjort at alle har glemt ham. Det er som om hans verden var adskilt fra deres, med et slags fortryllende slør. Folk har ikke engang visst at han var der: han har vært et av skogens mysterier. Og i en slik eventyrskog – grønn om sommeren og fryktinngytende eller idyllisk snødekt om vinteren – finnes det mange lignende mysterier.
Det er knapt et europeisk barnesinn etter 1930 som ikke husker Disney-filmene de har sett i oppveksten. Særlig «prinsessefilmene» har vært populære blant de som ikke leste Donald Duck-tegneseriene. I prinsessenes verden har prinser og prinsesser møtt på både hverandre og større utfordringer, før den alltid like forutsigbare – lykkelige – slutten. Disse filmene gir oss den trygge Disney-garantien: Alle de gode og snille lever lykkelige til sine dagers ende, også etter rulleteksten. Er ikke en Disney-karakter god og snill i sitt innerste, kan han eller hun strengt tatt ikke forvente å overleve filmen. Det er en lærdom som, når vi har sett filmene igjen og igjen over flere år, setter seg i oss som verdier.
Forskjellen på godt og ondt – gjerne manifestert i nettopp utseende – preger vår oppfatningen av verden rundt oss. Kanskje det ikke er så rart at prinsen i Beauty and the Beast trodde feen virkelig var en stygg trollkvinne, når en stor andel av Disney-karakterene som ikke er «vakre» eller «morsomme» i stedet faller i kategorien «slemme». Jafar i Aladdin, Scar i The Lion King, heksen i Snow White, Ursula i The Little Mermaid og reven i Pinocchio har alle sammen utseendemessige trekk og væremåter som er ment å fortelle at karakterene er onde. Forskning har vist at mennesker er villige til å tillegge vakre mennesker flere positive egenskaper, enn det mindre vakre blir tildelt. Disneys kategoriske inndeling hjelper neppe mot denne tendensen.
I 2017 har barndommens Disney-magi igjen bevist sin tidløshet: The Beauty and the Beast – (Skjønnheten og udyret) – er tilbake, denne gangen som live action. Scenene i den nye filmen, der Belle møter udyret og siden forelsker seg i ham, er tilsynelatende identiske. Dette er da også naturligvis poenget: Selv om tegnefilmen – på loftet, i kjelleren eller i VHS-hyllen i det ganske land – ikke ser annerledes ut enn sin nyere avart, er den slik det skal være. Vi vil se akkurat det samme vi så da vi var så unge at vi knapt forstod handlingen, men likevel kunne alle sangene og tenkte at Belle var verdens vakreste.
Barndommens magiske skoger
En viktig kulisse i nesten samtlige prinsessefilmer fra Disney, er skogene. De store, mystiske skogene, der prinser, prinsesser, feer og magiske dverger møter hverandre og alltid får livene sine endret for alltid. Skogene – ofte franske eller tyske – er like magiske som sine innbyggere: Landskapet er alltid grønt eller dekket av glitrende nysnø, aldri badet i frastøtende slaps og gjørme. Disney-skogene er befolket av store, mosegrodde trær som slipper inn gyllent sollys. Millioner av barn verden over har sett disse idylliske landskapene – og kunnet skape seg en forestilling av hvordan de nå måtte se ut i virkeligheten.
Skoger blir sjelden nevnt som faktorer i historiske hendelser. Dette til tross for at mennesker – historisk sett – mer eller mindre daglig har vært i nærheten av en skog. Nærheten til skoger, jungler og trær har påvirket vårt levesett og kultur over flere årtusener. Hvordan er eventyrene en forlengelse av dette? Snow White (1937) – Disneys første helaftens spillefilm, med den første Disney-prinsessen – rømte vekk fra sin onde stemor og ut i skogen, der hun møtte de syv dvergene og en harmløs dyreflora. Den tyske prinsessen, som danset lystig til dvergenes sang og spill, men som siden ble forgiftet av et eple, var hovedpersonen i Adolf Hitlers favorittfilm. Og bare to år etter at filmen kom på kino, var andre verdenskrig i gang. I løpet av de årene krigen varte, laget Disney blant annet klassikerne «Pinocchio» og «Bambi». Det er en slående ironi i at samtidig som Hitler beundret tegningene i Disneys filmer, bombet han stedene der disse eventyrene hadde sitt utspring.
Den evige hvilen
Teorier om vårt «kollektive minne» kan forklare hvorfor vi kan velge å fremheve én del av historien, og skjule en annen del så den nesten glemmes. I september 1944 begynte det som man for enkelhets skyld i dag kaller slaget om Hürtgenskogen, en serie slag utkjempet under andre verdenskrig. Krigsturisme har i tiårene etterpå blitt et eget felt, og folk strømmer til: Europa har ikke hatt en skikkelig storkrig på flere tiår, og historiske slag er en kilde til spenning. Den franske Verdun-skogen har også blitt kjent for sitt slag, om enn litt over to tiår før slagene i Hürtgen. Likevel er det nok knapt noen – uten tilknytning til eller interesse for disse historiske hendelsene – som kan si noe om dem. Samtidig er Disney-narrativene blitt definerende for hvordan vi tror skogene nedover i Europa er: store, grønne, mosegrodde og badet i ettermiddagssol. Vårt kollektive minne har fjernet historiske hendelser til fordel for noen heller ulne historier om prinsesser, prinser og dyr som kan snakke.
Slagmarkene i både Hürtgen- og Verdun-skogen ligger mer eller mindre som man forlot dem, i hvert fall om du ser under den grønne vegetasjonen. Bomber, granater, krigsmateriell og levninger av soldater har funnet det noen kanskje vil kalle en «evig hvile» i Hürtgens og Verduns skoger. Paradoksalt nok byr ikke en slik begravelse av fortiden på noe hvileskjær: I tiårene siden disse krigene – og krigen i Bosnia-Herzegovina – nærmest utslettet hele generasjoner unge menn, har glemte og bortgjemte bomber og granater minnet oss om krigens nærhet. Årlig oppdages det krigsmateriell i alle størrelser – når bønder i Verdun pløyer jordene, eller når en familie gjør hagearbeid i Hürtgen. Noen ganger ender slike funn på den fatale måten: Selv om sprengstoffet i bombene og granatene i mange tilfeller er blitt for gammelt til å eksplodere, innbyr de likevel ikke til uforsiktig håndtering.
I enkelte tilfeller blir våpen, hjelmer og annet utstyr en del av vegetasjonen. Trærne løfter gamle hjelmer, våpen og hodeskaller frem fra glemselen, ved å vokse sammen med dem. Trerøttene snor seg rundt udetonerte bomber, som siden blir funnet av noen som kanskje tror det er gammelt tømmer. Bombene har dessuten ofte en spiss form, og pløyer seg sakte gjennom jorden: fra år til år vil hver av dem ha flyttet seg litt i jordsmonnet. I enkelte områder har Europas gamle kongedømmer flere bomber enn innbyggere.
Uansett hvor stor innsats som settes inn for å rydde gammelt sprengstoff, har bombene og granatene i Verdun gitt oss et slags evig løfte om krigsmaskineriets konsekvenser: Eksperter mener at det fortsatt ligger 12 millioner bomber under bakken i Verdun, og disse forhindrer flere steder oppblomstringen av ny vegetasjon. De grønne engene som ligger igjen kunne paradoksalt nok vært tatt ut av en Disney-film, men første verdenskrig kan fortsatt ta liv, 101 år etter at slaget ved Verdun fant sted. Det vil gå flere århundrer før alle bombene og granatene er sprengt, funnet eller forvitret.
Prinsesse for sin tid
Kun én av Disneys ikoniske prinsessefilmer ble laget før andre verdenskrig, og ingen ble laget i selve krigsårene. At Bambi og Pinocchio – eventyr med europeisk opphav – ble tegnet og vist på amerikanske kinoer mens krigen herjet i Europa, kan være et slags stille paradoks. Mens Bambi lekte med kaninen Trampe og stinkdyret Blomst, og Pinocchio løy så nesen ble lang, var det langt mellom øyeblikk av Disney-magi i Europa. Etterspørselen etter prinsessehistorier var neppe på sitt høyeste da Europa lå i grus. I etterkrigsårene kan omfanget av «prinsessefilmer» kanskje si noe om hvordan man foretrekker å se Europa.
Verdensdelen har i flere tiår sluppet unna storkriger; det er blitt en fredelig del av verden, som i tillegg har navn etter en gresk gudinne. Filmen om Askepott kom ikke før i 1950, men handlet til gjengjeld om å reise seg etter store prøvelser i sin egen familie, i sitt eget hjem. Også Askepott får hjelp av skogens magiske krefter når klokken nærmer seg midnatt, og hun må rømme fra slottsballet. Skogen skjuler henne, og passer på at hemmeligheten hennes ikke avsløres. Tatt i betraktning bombers og granaters ustabilitet, er hennes hemmelighet tryggere forvart enn krigshistorien i Europas skoger.
Det er neppe skadelig om folk flest tenker seg at eviggrønne, solfylte og mosegrodde skoger fyller Europakartet, slik som skogene langt på vei gjør på Norgeskartet. Samtidig er forvaltningen av vårt kollektive minne en kilde til stadig bekymring hos flere historikere, statsvitere, kriminologer og andre akademikere som trekker større slutninger om samfunnet. Ordtaket «om hundre år er allting glemt» kan vise seg å ha en større dybde enn man kanskje tror: Om få tiår er alle som kan fortelle med utgangspunkt i sin egen historie – om Europas storkriger, døde. Fra da av vil alle foredrag om disse krigene holdes av noen som ikke var der. Er det da et problem at mange av oss kjenner Disney-filmer bedre enn Europas historie?
Benedicte Tandsæther-Andersen studerer journalistikk ved HiOA, og har en bachelor i kriminologi fra UiO.
