Tekst: Kenneth Haug | Foto: Bernt Sønvisen
Jonas Gahr Støre sier at han vil bli sittende som Ap-leder, selv om partiet og deres allierte eventuelt skulle gå på et valgnederlag. Dersom han skulle få lov til det, markerer det et digert paradigmeskifte i norsk politikk.
Borgerlig og ikke-borgerlig
For det første: Et flertall på borgerlig side vil mest sannsynlig være forårsaket hovedsakelig av et svakt valgresultat for Arbeiderpartiet. Senterpartiet vil gjøre et brakvalg, SV ligger trygt over sperregrensen på de fleste meningsmålinger, mens MDG og til dels Rødt stadig flørter med å krysse den. Men Arbeiderpartiet er i ferd med å gjøre et av sine dårligste valg siden krigen, og da kan deres samarbeidspartneres vekst være helt nytteløs med tanke på et regjeringsskifte. Eller oversatt: Arbeiderpartiet kan ikke stole på at de selv skal kunne mobilisere nok folk til å vippe valget til et ikke-borgerlig flertall.
Det andre, og viktigere poenget: merket dere at jeg sa «ikke-borgerlig»? Det er et begrep man nesten ikke har hørt i norsk politikk. Men i en situasjon med fortsatt borgerlig flertall, kan det fort bli relevant. Dersom Støre blir sittende etter å ha sløst bort et fantastisk utgangspunkt mot en av etterkrigstidens mest kontroversielle norske regjeringer, aksepterer nemlig Arbeiderpartiet også at borgerlig flertall er regelen, ikke unntaket, ved stortingsvalg i Norge. Det vil ikke lenger være utilgivelig for en Ap-leder å tape mot en upopulær borgerlig regjering. Det er ikke lenger Arbeiderpartiets rett å få styre landet når de borgerlige har fått sin tur. Det vil i så fall tilsi en ny kurs for første gang siden 1945.
De borgerlige får flest stemmer
Arbeiderpartiet kan ikke stole på at de selv skal kunne mobilisere nok folk til å vippe valget til et ikke-borgerlig flertall.
I realiteten eksisterte kun denne regelen fra 1945 til 1981. I denne perioden var det nemlig sosialistisk flertall i samtlige stortingsvalg unntatt to – 1965 og 1969. Disse valgene resulterte i Borten-regjeringen, mens de resterende valgene fram til 1981 resulterte i Ap-regjeringer. Men fra 1981 har det kun vært et sosialistisk flertall ved to stortingsvalg – Stoltenbergs seire i 2005 og 2009. Utenom dette «vant» Arbeiderpartiet kun ett valg – de beholdt regjeringsmakten i 1993, tross at det var borgerlig flertall på Stortinget. Denne seieren kom altså utelukkende fordi de borgerlige på dette tidspunktet ikke var i stand til å samarbeide. På samme måte har Ap gjeninntatt regjeringskontorene underveis i en valgperiode tre ganger siden 1981 – da FrP ikke ville gå med på økte bensinpriser i 1986, da EU-forhandlingene felte Syses prosjekt i 1990, og da Bondevik stilte kabinettspørsmål om gasskraft i 2000.
… men kløner det ofte til
Bildet er i realiteten noe mer komplisert. Stoltenbergs seire ble kun gjort mulige av at Senterpartiet valgte å bryte med de borgerlige partiene – og ble erstattet av at Fremskrittspartiet ble regnet som et fullverdig borgerlig parti. Til gjengjeld var det borgerlige flertallet ved stortingsvalget i 1985 avhengig av Fremskrittspartiet, som på den tiden gjerne ble regnet for å befinne seg i et politisk ingenmannsland. Det var trolig derfor Gro Harlem Brundtland fikk lov til å bli sittende som Ap-leder – hun hadde tross alt ledet partiet til det beste resultatet målt i antall stemmer noensinne (1,06 millioner), og den borgerlige regjeringen beholdt makten med minst mulig margin.
Men konklusjonen er den samme – dersom Jonas Gahr Støre får bli sittende som Ap-leder etter mandagens valg, betyr det at partiet viser aksept for et mer enn 30 år gammelt faktum: Norske velgere stemmer i all hovedsak for et flertall av de borgerlige partiene. Arbeiderpartiets regjeringsperioder siden 1981 har, med unntak av Stoltenbergs åtteårige flertallsregjering, vært forårsaket av samarbeidsproblemer på borgerlig side.
Et nytt landskap
Dersom Støre blir sittende, står vi altså foran intet mindre enn en dramatisk forandring i det typiske bildet av norsk politikk. Stoltenberg og Støres flørt med sentrumspartiene, og Erna Solbergs innstendige forsøk på å holde dagens borgerlige partier samlet for enhver pris, gir mer og mer mening.
Kenneth Haug (f. 1994) er Argument-veteran. Når han ikke prøver å finne ut hva han skal bli når han blir stor, studerer han portugisisk ved UiO.
