Av Daniel Soelseth
Videre er det en stor risiko for å bli trakassert dersom en er kvinne og/eller minoritet og deltar i offentligheten. Samtidig kunne vi også nylig lese at heller ikke menn slipper unna; både Bård Hoksrud og Knut Arild Hareide opplever kommentarer som rettet seg mot deres utseende.
Hetsetokter skaper trøbbel
At man blir utsatt for trusler og hets på bakgrunn av at man enten innehar et offentlig verv, utfører et arbeid eller har standpunkter som andre er uenige med, er problematisk av flere grunner. For det første er det et problem for ytringsfriheten: Dersom man vet at man risikerer svært hatske kommentarer som en konsekvens av å ytre seg i offentlighet, framstår det langt mer fristende å la være. Dermed kan man også miste mange viktige stemmer, både faglige og private.
For det andre kan det bli et større samfunnsproblem. Å skulle bli utsatt for trusler på bakgrunn av den jobben du gjør, kan gjøre at slike yrker framstår som enda mindre attraktive. Man kan godt være uenig i vedtaket om at en knoppsvane skal avlives, men å true noen på livet er ikke riktig måte å gi uttrykk for den uenigheten.
For det tredje går det langt over grensen for hva man skal kunne akseptere av motreaksjoner, både juridisk (hva trusler om vold angår) og moralsk (hets og trakassering generelt). Rett nok skal man kunne tåle svar på tiltale dersom man ytrer seg i offentligheten, men trusler og hets kan knapt kalles et svar.
Frihet under ansvar
Enhver rettighet innebærer også noen plikter og et ansvar. Når det gjelder ytringsfrihet innebærer det at man har en plikt til å fremme demokratisk aktivitet. Det er et demokratisk ideal at vi har en fri meningsutveksling. Dersom man misbruker ytringsfriheten sin til å tie stemmer man er uenig med, går det på demokratiet løs. Å bruke ytringsfriheten sin på en slik måte at andre velger å frastå fra å ytre seg, gjør at den andres reelle ytringsfrihet rammes.
En bør også tenke på det moralske ansvaret. Det heter seg at man kun skal handle på måter man også ønsker at andre skal handle overfor en selv (eller på en slik måte at man kan lage en allmenngyldig lov, sagt med Kants ord). Se for deg at du står og prater med noen på en fest, og at de plutselig begynner å skrike «jævla hore» til deg kun fordi du sa at du var positiv til EU. Antakelig ville de færreste tenkt at det var en akseptabel reaksjon, men allikevel er det stor fare for at det er slike bemerkninger man mottar etter å ytre seg i offentlighet på nettet.
Hva er opphavet til dette skillet mellom virkeligheten og nett-virkeligheten? Anonymitet er ofte en forklaring, men netthets forekommer også under fullt navn. Å kreve at nett-kommentatorene bruker fullt navn kan være ett virkemiddel, men det vil også være utilstrekkelig. At vi blir flinkere til å rapportere oppførsel som overskrider juridiske og moralske grenser, vil kanskje kunne hjelpe, men det løser ikke problemet med at hatske kommentarer finner sted i utgangspunktet.
Kanskje bør vi alle heller tenke oss om to ganger før vi trykker «send». Det er viktig å huske på at det menneskene man diskuterer med ikke er mindre ekte, selv om det foregår på nettet. Det er ingenting i veien for å være uenig med andre, men uenighet kan uttrykkes på langt bedre måter enn trusler og hets.
Daniel Soelseth, lektor (f. 1983), har studert utdanningsvitenskap med norsk, og tar for tiden ny master i digital kultur og kommunikasjon.
