Tekst: Joachim Waade Nessemo | Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Vindmølledebatten ligner sitt objekt: En støyende evighetsmaskin som dominerer landskapet mer enn den kanskje burde. Så langt har utbyggingen av vindmøller vært ubetydelig som norsk klimasatsning, gitt hvor dårlig tid vi har. Likevel ble samtalen om dem en betydelig del av valgkampens klimadekning. De i Trøndelag jeg har nevnt vindmøller for i sommer, har knapt latt meg nå «mø» før de har vokalisert sin tilhørighet til den ene av debattens steile fronter. Det er skremmende å se så store kamper om små effekter og at det oppstår en konflikt mellom klima- og miljøtiltak. Den må snart koste
oss noe annet enn dårlig samvittighet, den ødeleggelsen vi bidrar til.
Ofre naturen og berg deg selv
Jeg skal ikke spekulere i om det er havørners skjebne eller støyen fra rotorene som hyppigst besøker vindmøllemotstanderes mareritt.
Få av oss ønsker selv å plages av inngrep som gjøres for fellesskapets beste. Om det fantes et landområde i Norge som ingen bodde i eller benyttet seg av, en slags Schrødingers katt av yrende dyreliv i virkelig uberørt villmark, er jeg usikker på hvor mange som ville forlatt huset for å protestere mot områdets rasering
At vi må ofre «litt natur» for å redde verden, er fremdeles en populær oppfatning og det er foreløpig svada. Det gir liten mening å rasere naturen for å nå klimamålene våre, når klimatiltakene er så lite helhetlige, og den totale satsningen ikke er mer troverdig enn i dag. Problemet er at det koster så lite å alltid ofre naturen og ikke noe annet.
Hvorfor ikke starte med oss selv? Hvorfor skal vi ofre det siste av utmarken, når vi allerede har mye ødelagt natur å disponere? Vi har veier, parkeringsplasser, industribygg og boligfelt.
Sett en vindmølle på Operaen og se publikums frustrasjon, når de med sammenbitte lepper sitter og banner for seg selv og forsøker å lytte til «Figaros bryllup», men diskontinuerlig blir avbrutt av den tunge susingen og dødsskrik fra måkene på taket. Sett vindmøller på Slottet, Oslo City og i Holmenkollen. Oslos høyeste bygg er visst Radisson Blu og klarer du 117 meter, klarer du 250. Dette vil også skape solidaritet og samhold mellom by og land. Fremtiden er en dystopi uansett og hvorfor utsette til i morgen det du kan få i dag
Okei, kanskje ikke. Men heller enn å bygge vindmøller i utmarken, kan vi bygge dem rett utenfor byene. Sett vindmøller rundt The Well og la spagjestene ligge der, knipe øynene hardt sammen og forsøke å tvinge seg inn i den dypeste avslapning tilgjengelig i 40 kilometers radius. Bygg vindmølleparker i Asker og på Jessheim. Kanskje får vi størst klimagevinst om vi omringer Gardermoen av vindmøller og tvinger Boeings og Airbusser til å stige høyt over, for så å stupe ned for landing – eller å fly sikksakk og sidelengs mellom vindmøllene for å nå landingsstripen. Det mest effektive er kanskje ikke å forbedre togtilbudet, men forverre det nåværende alternativet, i tråd med den generelle politiske styringen for å oppnå handlingsendring.
Vind i seilene for grønnvasking av oljebransjen
Trenger vi vindmøller på land? Er ikke offshore vindkraft bedre? Lønnsomheten er lavere. Om det var et rent økonomisk spørsmål ville det vært betimelig å påpeke, som på mange andre områder, at vi ikke kan overlate den grønne omstillingen til det private. Visstnok foreligger også store tekniske utfordringer ved energioverføring til fastlandet. Når Equinor nå bygger ut verdens største flytende havvindpark, Hywind Tampen, skal energien kun gå til å forsyne oljeplattformene deres med strøm: En sann seier i klimakampen. Selvsagt vil den langsiktige verdien overstige den som kommer av å gjøre oljeplattformer mindre klimafiendtlige. Kanskje kan el-skip stoppe innom og tanke, om MDG mot formodning får Stortinget med seg på å stenge oljekrana innen 15 år.
At naturen ikke tas hensyn til i den overordnede samfunnsplanleggingen er gammelt nytt, men verdt å påpeke igjen og igjen. Det er alltid naturen som ofres når vi har nye behov eller problemer, enten det er motorveier eller gruveslam. Det fremstår ubetydelig å være skjødesløs med naturressursene og er ikke noe offer for beslutningstakere, men den enkleste veien å gå, litt som å stryke samene fra statsbudsjettet i 1950. Vindmølledebatten viser hvor sykelig underutviklet den rådende norske klimapolitikken er. Hvorfor ble ikke dilemmaene i vindmølleutbyggingen avklart for ti år siden? Det mangler kunnskap, svar, retning og tiltak som fungerer. Det er lett å si at dette er et i-landsproblem eller et globalt problem, men EU-landene har redusert sine utslipp betydelig mens våre har økt. Om det så skyldes utslipp fra oljeutvinning er det en dårlig unnskyldning. Langt mer effektivt enn å bygge vindmøller vil det være å redusere energibehovet og forbruksnivået vårt, men det er heller ikke nok.
I det øyeblikket vi tar krisen på det alvoret den fortjener er fristeder bra, men frem til det tidspunktet kunne det tjent oss godt å ha en altoverdøvende koloss stående utenfor vinduet. Det er virkelig til å miste forstanden av: Klima- og miljøbevegelsen spiser søppel og demonstrerer i dannede former mens majoriteten fremdeles tror de hjelper til ved å resirkulere. Vi tåler ikke å bære verden på våre skuldre alene, men må gå sammen og legge et press på politikerne som tvinger dem til mer enn å imponeres over engasjementet. Selv Exctinction Rebellion, visstnok den mest ekstreme offentlige grønne organisasjonen, virker slappe. Vi snakker og snakker og selv blir jeg imponert når noen som ikke er med i Natur og Ungdom deler noe om Amazonas på Instagram: «Jøss, jeg visste ikke at hen var så engasjert». Mediene er blitt bedre, men skriver fremdeles om bompenger og vindmøller, og etter den daglige undergangskronikken, fortsetter alt som før. Alle systemer er satt for å opprettholde det som er, og gjør det vanskelig å forestille seg at det saktegående toget vil ankomme stasjonen. Så for all del, bare bygg vindmøller – men frem til de står utenfor stua mi, vil jeg ikke høre om det.
