Tekst: Kristoffer Solberg | Illustrasjon: Øistein Bergli
Koronakrisen I januar kunne man lese om oppdagelsen av et nytt virus i Wuhan-provinsen i Kina. Januar kjennes kanskje fjernt nå, med et samfunn som på mange måter har blitt totalforandret på noen få måneder, men det er faktisk ikke lenge siden de færreste innbyggerne i Norge eller verden for øvrig var særlig bekymret for det nye viruset. Det var den andre uka i mars at det virkelig smalt for oss her i nord. 14. mars uttalte Erna Solberg på dramatisk vis at Norges grenser stenges og at sivilforsvaret kan bli brukt for å oppsøke mennesker som oppholder seg på fritidseiendommer i andre kommuner enn hjemkommunen.
Skivebom fra FHI
I mars gikk Norge fra å være et åpent samfunn til et samfunn hvor de fleste ble bedt om å holde seg hjemme eller holde to meters avstand dersom de var i nærheten av andre mennesker, på noen få uker. Forandringen var total. Så sent som 25. februar skrev forskere fra Utbruddsgruppa til Folke- helseinstituttet at man antok at «Noen få importerte og uopp- dagede tilfeller vil kunne være nok til å starte en epidemi i Norge, men antallet nye tilfeller forventes å ligge på under 100 de første seks ukene».(1) Dette viste seg å være rimelig feil. Er det mulig å ha tiltro til myndigheter som bommer så grovt?
De kommende ukene i mars og fremover skulle vise et grunnleggende problem ved diskusjonen om all forskning, og samfunnsforskning spesielt. Epidemiologi innbefatter elementer av både tradisjonell medisinsk forskning og klas- sisk samfunnsforskning. Det hele toppet seg under Debatten på NRK 17. mars da Farma-epidemiolog Gunhild Alvik Nyborg advarte om scenarioer hvor det var tenkelig med rundt tyve tusen dødsfall. I ettertid, i mai, når den foreløpige virusspredningen er under tilnærmet kontroll, virker disse dagene i mars som en fjern feberdrøm.
Det har vært et utall aktører, forskere, leger, sjarla- taner, eksperter og menn i gata som har uttalt seg om viruset, tiltakene og konsekvensene av begge deler. Mange innlegg har vært gode, andre har vært sensasjonalistiske eller under- drevne. Ytterpunktene kan sies å være Nyborgs frykt for tyve tusen døde dersom man ikke satt i gang full nedstenging av samfunnet, kontra journalist Jon Hustads synspunkt om at nedstengingen ville føre med seg flere dødsfall enn korona.
Det viktigste i denne omgang er ikke hvem som har hatt rett, eller hvor mange som har tatt feil. Det viktigste er at spennet av meninger har vært utrolig bredt. Bredden i debatten har langt på vei vært et gode. Alle problemer i samfunnet har godt av å bli belyst og undersøkt på flest mulige måter. Det som derimot ikke har vært et gode, og som avslører dypere strukturelle utfordringer, er måten de diverse debattinnleggene (herunder FHIs prognoser, som også kan leses som debattinnlegg i en slik kontekst) har blitt mottatt, og kanskje også mediert.
Enten eller
For hver gang noen har uttalt noe, om at økonomien kan gå sønder og sammen som følge av tiltakene, eller at antall døde vil stige dramatisk, har dette i all hovedsak blitt møtt med to responser. Den ene har vært meningsmotstandere som har ment at disse prediksjonene er gale. Den andre er frykt blant de som tar prediksjonene for god fisk. Det grunnleggende problemet som har vist seg, er at vi behandler ekstremt kompliserte dilemmaer som dikotomier i ordskiftet. Enten tar personen feil, eller så tar de helt rett. I mange tilfeller er ikke dette særlig problematisk. Dersom noen krangler om Nidar eller Freia lager den beste sjokoladen, er det helt uproblematisk med en slik dikotomi. Problemet melder seg når det er snakk om langt alvorligere temaer, som koronakrisen må kunne sies å være.
Alle mennesker er klar over en grunnleggende sannhet: Det er umulig å spå fremtiden. Alle forskere, økonomer eller epidemiologer er oppmerksomme på dette. Det opereres med prediksjoner, scenarioer og mulige utfall nettopp fordi det er så mange variabler i spill at man umulig kan fastslå noe med sikkerhet. Tross dette er det verdt å forsøke å si noe om hvordan samfunnet vil utvikle seg. Uten prediksjoner ville styringsrente eller politikk slik vi kjenner det i dag, vært umulig å gjennomføre. I en «normalsituasjon» for samfunnet analyseres mulige utgaver av fremtiden hele tiden for å kunne føre politikk, men det er sjelden det diskuteres i media.
Politikere og kommentatorer i media har ikke som jobb å være eksperter på fagfelt; Det er forskernes jobb. En viss grad av polemikk eller overdrivelse kan ha sin funksjon både for å fremme politiske agendaer og for å fremme kompliserte temaer på en måte som gjør disse forståelig for flest mulige personer. Det man derimot burde holde seg for god for, er å sette ting såpass på spissen at noen enten tar helt rett eller noen tar helt feil. I en alvorlig krisesituasjon er det uklokt å forholde seg til data og argumenter som om de var sannheten selv, særlig når det gjelder spørsmål som ikke kan besvares.
Logiske feilslutninger
Et enkelt eksempel på usunn forenkling av dilemmaer er en logikk hvor man påstår at nedstengingen av samfunnet i møte med koronakrisen har vært en suksess, fordi smittespredningen har stoppet opp. Det er delvis sant, men en grov forenkling. Litt forenklet kan man også si at det er mulig å stoppe en boligbrann ved å oversvømme en hel by, men det kunne også vært gjort på andre måter. Med dette mener jeg ikke at tiltakene mot smitte har vært overdrevne, det vet jeg ikke, men jeg mener det vil være i alles interesse å finne ut av hvilke tiltak som faktisk har fungert. Dette må testes gradvis, noe som også synes å være planen. Alle aktive samfunnsdebattanter, politikere og forskere som tar del i ordskiftet, bør benytte den gradvise åpningen av samfunnet som en mulighet til å teste sine hypoteser, heller enn å være bombastiske i sine analyser. Det gjelder også mediene som skriver overskriftene. En gradvis åpning av samfunnet kan bli muligheten til å faktisk ta lærdom av hvilke tiltak som fungerte.
De siste månedene har vist oss at det kan og bør være et stort spenn i meningene rundt politikken og analysen av fremtiden. Kritikk av regjeringen og FHI for håndteringen av koronasituasjonen bør være en selvsagt del av ordskiftet i månedene som kommer. Enkle dikotomier og en «rett eller galt»-mentalitet tjener få, og det er aktivt skadelig for kritisk diskusjon, som i siste instans er et grunnleggende premiss for den frie forskningen.
Koronakrisen er langt fra over. De utallige variablene og ulike fremtidsscenariene har vist hvordan diskursen i samfunnet ikke er vant med å forholde seg til ekstremt kompliserte problemstillinger, særlig de som gjelder fremtiden. Rett og galt er sjelden en god måte å forholde seg til fagdebatter på. Mitt håp er at denne erfaringen kan fungere som en lærdom for den til nå ensporede, men høyst reelle diskursen om en krise med langt flere variabler og et enda mer komplekst bilde; nemlig klimasituasjonen. En forskningsrapport med scenarioer om fremtiden er ikke en fasit, noe alle forskere selvfølgelig er klare over. Det burde ordskiftet også ta inn over seg, slik at man kan få en sober og fruktbar og faktabasert debatt om temaene som kommer til å forandre verden fremover.
1. Notat Covid-19-epidemien: risikovurdering og respons i Norge – andre versjon Utbruddsgruppa ved Folkehelseinstituttet, 25.2.2020
