Tekst: Hanna Taraldsrud Dormagen
Hverken før, eller siden, har jeg opplevd seks uker som så smertende og virkningsfulle som de seks ukene jeg tilbragte på språkkurs i Roma. Som student i italiensk språk kan min opplevelse sies å tilsvare en dannelsesreise. Men jeg er ingen 1800-tallsforfatter reisende gjennom Europa på leting etter elitistisk høykultur. Jeg er hverken Henrik Ibsen eller Sigrid Undset, som med sine klare røster har preget norsk kultur- og litteraturliv. Nei, dannelsen tar i mine øyne andre former; den er frukten av endringer i tankemønstrene som former oss. Jeg tror at selve prosessen å endre seg er nøkkelen til dannelse. Om endring hadde vært et menneske, hadde den vært en baron med stikkende øyne og flippskjegg. Mange hadde nok kviet seg for å invitere denne «Baron Endring» til livets middagsbord. Da hadde samtalene vært de samme og enighetene mange. Det ville vært en harmoni som i lengden kunne blitt kjedelig og utilstrekkelig.
I møte med Roma
I mitt møte med Roma lot jeg meg geleide av den inntrengende baronen. Jeg spurte og gravde med en sterk trang til å finne en permanent løsning på Italias problemer, et land som sliter på mange plan: det økonomiske, det politiske og det sosiale. Parallelt med denne jakten på forståelse måtte jeg forkaste flere av mine tidligere oppfatninger av Italia. Samtidig var det noe vakkert med smerten som inntrådte da jeg, på rått vis, sto ansikt til ansikt med den italiensk-romerske kulturen.
Like ved Piazza dei Fiori kom jeg i prat med en dame av hebraisk herkomst. Jeg møtte henne i en afrikansk klesbutikk, der innehaveren selv var håndverkeren. Omgitt av afrikanske stoffer og farger, med den inntrengende lyden av en flittig skredders symaskin i bakgrunnen, fløt samtalen mellom oss godt. Gjennom måten hun omtalte kapitalismen mistenkte jeg etter hvert at hun måtte være kommunist. Hun hevdet at det var kapitalismen som var årsaken til nedgangen i intelligens blant unge. Internettet, i ledtog med «det kapitalistiske systemet», bidro ikke til annet enn å sløve ned hjernene deres. Likevel hadde hun en klar forventing om at det var ungdommens tur til å agere. Hun nærmest delegerte ansvaret for Italias problemer videre til de yngre generasjonene. Jeg stusset over sluheten hennes, der hun innordnet seg blant «de invalide», som hadde gjort seg ferdig med livets kamper og hadde ofret mer enn nok for andre. Dermed frigjorde hun seg fra alt ansvar for landets framtid.
Vi kan bli så oppslukte i å gjøre det som er riktig for fellesskapet, at vi glemmer å lytte til vår egen indre stemme.
Ved en senere anledning opplevde jeg på ny «nærkontakt» med den italienske kulturen; denne gangen gjennom perspektivet til en gateselger. Vi befant oss på Medisinøya, utenfor utekinoen. Rundt oss var det mørkt, og summingen av fornøyde turister blandet seg med raske ordvekslinger på den romerske dialekten i et sammensurium av velvære og italiensk kveldsro. Det var seint på kvelden og ikke mange minutter før filmen startet. En venninne så på utvalget av tøyvesker mannen hadde å tilby. Jeg henvendte meg til den gamle. Han var av den typiske filosofiske karakter som hadde lett for å la samtalens røde tråd farges av temaer fra alle verdens tider og hjørner. Blant de temaene vi dvelte lengst ved var «den mektige manns innflytelse på befolkningen». Så lenge «den mektige» lot være å kalle bordet for et bord, sa han mens han foldet armen ut mot sitt eget salgskompleks, ville befolkningen la seg overbevise om at bordet ikke var et bord. En felles omvendelse fra denne misoppfatningen skulle skje ved at et enkeltmenneske, en redningsmann, skulle stå fram og frelse innbyggerne fra blindhet og løgn. Én eneste person hadde altså den umåtelig krevende oppgaven å bane seg vei til en mektig posisjon, for så å lede folket til rette leve- og tankesett.
Ansvarsfraskrivelse
Det slo meg at disse menneskene, med så forskjellig utstråling og væremåte, hadde én ting til felles; de lastet ansvaret for Italias framtid på en annen part. Ansvaret lignet en råtten ertepose. Det var som om damen kastet den i armene på de unge, og som om selgeren slynget den mot den konstruerte «befrieren». Uten tvil var det noe som måtte gjøres med Italias situasjon. Begge var oppegående mennesker som åpenbart hadde kapasitet til å vite at handling førte til reaksjon. Likevel handlet de ikke. Denne ansvarsfraskrivelsen er et karaktertrekk jeg stadig finner igjen i den italienske kulturen. Familiens trygghet og utsikter står først i køen. Resten kommer i andre, tredje eller fjerde rekke. Når en er lite villig til å gi av seg selv, vokser gjerne skepsisen mot andre. Midt mellom de øvre politiske maktene og de nedrestående sjiktene, som flyktninger og immigranter, står befolkningen på stedet hvil – kun oppmerksom på egne, private problemer. En slik uansvarlig positur, som Italia uheldig nok har stivnet i, framskynder heller enn bremser landets dårlige befatning.
Drømmen om liren
Gatelangs i Roma, i hælene på «Baron Endring», ble jeg vitne til flere eksempler på Italias problemer. Kontrasten mellom rik og fattig manifesterte seg i alle uteliggerne vi passerte. Flere hadde rigget seg til med madrasser og bord. Andre solgte bøker. Tilsmussede og lutende eksemplifiserte de dystre tilværelser. Integreringsvanskene var en annen utfordring som overveldet meg gang på gang. Midt i turistenes hete gryte ble vi, hovedsakelig av afrikanere, tilbudt gjenstander til alt og intet bruk. De dårlige økonomiske utsiktene fikk jeg greie på gjennom dialog med flere italienere. Den kan uttrykkes gjennom «drømmen om liren» (en gang Italias valuta); et klagende ul fra det tjueførste århundre, der en konsensus rundt euroen som rota til det onde, er drivkraften til en alternativ løsning til Italias økonomi. Med bitre pek mot Tyskland, understrekes det at EU ikke er noen god løsning for nasjoner med dårligere økonomiske utsikter, men heller en utnyttelsesmaskin til fordel for de mer framtredende landene. Det drømmes om et selvstendig Italia, som i uavhengighet løfter seg selv opp med armene og finner sin sanne plass på kontinentet.
Løsningen på disse samfunnsproblemene virket i første omgang ganske opplagt. Om italienerne bare valgte å bry seg litt mer, gi litt mer tillit til staten og vise litt mer varme overfor fellesskapet, kunne samtale og enighet føre til konkret handling. En kunne samle seg i målrettede grupper som plukket problemene fra hverandre og videre opererte etter praktiske planer. Slik ville Italias stramme, tilfryste positur mildnes opp. Problemene kan oppleves som så enkle med de «kollektive linsene» jeg, som nordmann, glemmer at jeg har på. I bevisstgjøringens øyeblikk lot jeg «Baron Endring» ikle meg det italienske brilleparet. Slik innså jeg at Italias problemer i stor grad er en konsekvens av befolkningens mentalitet, akkurat som vi i Norge har våre særegne utfordringer å hanskes med.
Å se seg selv utenfra
Plutselig så jeg Norge utenfra: hvordan vi alle samhandler med knapp ordbruk og jevne, linjerette bevegelser. For en utlending kan slike kulturelle koder være vanskelige å holde tritt med, særlig før landets koder og tabuer er avdekket. Helse, innovasjon og yrkeskarriere; dette er verdier jeg kjenner igjen som norske. Vi kan bli så oppslukte i å gjøre det som er riktig for fellesskapet, at vi glemmer å lytte til vår egen indre stemme. Det er her Italias tankemønster kan virke befriende sammenliknet med strupetaket janteloven tidvis har på oss nordmenn. Med ett går det opp for meg at italienerne ikke er ute etter at staten skal ha mer innflytelse – de er fornøyde med det personlige spillerommet de har. De trives, så lenge familien og de selv har det godt. Når sant skal sies, ville nok vi nordmenn hatt godt av å drysse litt italiensk livskunst over vår kollektive, strukturerte og «korrekte» levestil. Det jeg hos mine samtalepartnere først hadde foraktet som ynkelig ansvarsfraskrivelse, anerkjente jeg brått som delikat livskunst. Hva hadde skjedd?
Livets veikryss
Ved å la «Baron Endring» bytte ut det kulturelle bakteppet, oppdaget jeg at spillereglene var endret og at jeg måtte revidere eget tankesett i henhold til nye kulturelle opplevelser. Det smertet sårt når verdiene i mitt indre byttet rekkefølge i omstillingens turbulens, men samtidig ga det meg en dypere innsikt i både norsk og italiensk kultur. Om «Baron Endring» iblant skulle være skremmende, så er han likevel en av de viktigste navnene på livets gjesteliste. Han er spennende, vrir alltid en sak i så mange rare retninger og vender perspektivene vinkelrett på hverandre. I baronens selskap blir vi mer fleksible. Vi forstår at det finnes flere måter å mestre livet på. Én ting er dog sikkert: Om vi stopper opp, inviterer denne utfordrende skikkelsen på middag iblant og lytter til hans forslag, vil vi kunne komme litt klokere ut på den andre siden. Ved å hente lærdom fra andres problemer, vil vi kanskje finne det skiltet vi ønsker å følge ved livets neste veikryss.
