Tekst: Freia Catana Aasdalen
Jeg vet noe om deg som leser dette. Mest sannsynlig vet du det ikke selv. Kunnskapen jeg sitter på kan ikke bare endre livet ditt, den har til og med potensiale til å endre hele verden. Du er nok skeptisk, med god grunn. Hva skulle en tilfeldig skribent i et studentmagasin vite om deg som du ikke selv vet? Hun vet jo ikke engang hva du heter. Men hun vet en ting eller to om vår generasjons forhold til makt og avmakt.
Generasjonen vår bidrar til en nedslående tendens. Deltakelsen vår i valg er lav sammenlignet med andre grupper. Det er ikke lett å si hvorfor. Kanskje er det fordi vi heller gir uttrykk for våre meninger på andre plattformer, som sosiale medier. Kanskje prøver vi å kjøpe oss til en bedre verden, en bambustannbørste og en grønnvasket t-skjorte om gangen. Mange av vennene mine tror ikke de kan utgjøre en nevneverdig forskjell uansett. Eller kanskje de ikke tror på at noen av partiene egentlig vil utgjøre forskjellen som trengs. En god del orker, forståelig nok, ikke å følge med på nyhetene lenger.
Det er mange psykologiske mekanismer som kan bidra til en følelse – eller kanskje rettere sagt en praktisering – av avmakt, for eksempel kognitiv dissonans. På den ene siden er det store og viktige problemer som noen burde gjøre noe med. På den andre siden oppstår et ubehag ved å anerkjenne og reflektere over verdens problemer, og det er mange unnskyldninger for å la være. Jeg har ikke tid, det er for tungt for min mentale helse å ta dette innover meg, noen andre med mer makt får finne en smart løsning. Problemet er at om alle tenker sånn, da kommer vi ingen vei, eller, rettere sagt, ender vi på et uheldig sted. Som et gammelt kinesisk ordtak sier: Om du fortsetter i samme retning, kan det hende du ender opp der du er på vei. Vi er på vei mot alt for mange graders global oppvarming, utryddelse av arter, og økende sosioøkonomiske forskjeller for å nevne noe.
Når de først har skjedd, er revolusjoner lette å forklare, men de er nærmest umulige å forutsi
Studier av revolusjoner kan bidra med interessante innsikter i forhold til individets syn på makt. Når de først har skjedd, er revolusjoner lette å forklare, men de er nærmest umulige å forutsi. Mange teoretikere innen komparativ politikk har observert hvordan majoriteten av en befolkning, spesielt i autoritære regimer, gjerne virker fornøyde med hvordan ting står til. Helt til noe trigger en reaksjon hos modige individer som tør gå først ut og protestere. Etter hvert blir det flere og flere som tilslutter seg protesten. Jo flere som er med, jo lavere er risikoen knyttet til å delta. Jo større bevegelsen blir, desto større blir også troa på at man virkelig kan få til en endring, noe som igjen motiverer til handling. Dette så vi under Den arabiske våren i 2010, som begynte kort etter at Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv for å protestere mot korrupsjon og dårlig behandling fra politiets side. Dette startet en rekke protester som ble større og større. Protestene spredde seg fra Tunisia til store deler av Midtøsten og utviklet seg til en revolusjon mot autoritære regimer.
På samme måte startet Black Lives Matter med at amerikansk politi drepte George Floyd i 2020, og en internasjonal bølge av skolestreik for klima med at Greta Thunberg streiket fra skolen for å demonstrere en gang i uka. Det er ikke det at man ikke var klar over at rasisme var et problem før George Floyd, eller at ungdom ikke bekymret seg for klima før skolestreikene. Likevel kan enkelthendelser og individer skape stort engasjement for saker. Dette forklares ofte med at mange går rundt og kjenner på frustrasjon over status quo, men ikke nødvendigvis gjør noe med det. Når “ingen andre” engasjerer seg er det lett å tenke “hvorfor gjøre noe når lille jeg ikke får utgjort den store forskjellen uansett?” Et momentum kan derimot senke terskelen for å engasjere seg, det kan vise at det ikke bare er deg som ønsker å oppnå endring, at du er en del av en større bevegelse som kjemper for å få en sak på agendaen. Forskere argumenterer for at man vil vurdere oddsene for å lykkes som større enn de egentlig er dersom man er en del av en gruppe som kjemper for en sak. Det er en rekke psykologiske mekanismer som bidrar til dette.
Det er en grunn til at mange mennesker verden over ikke får lov til å organisere seg av arbeidsgiver: det er når vi samarbeider og organiserer oss for en felles agenda at vi får gjennomslag
Mange viktige politiske prosesser som krever deltagelse har imidlertid ikke samme momentum som revolusjoner eller bevegelser som Black Lives Matter og skolestreikene hadde. Jeg tror verden har glemt hvor viktig grasrota er for å skape endring. Vi lever i en periode der individet står i sentrum. Høyreorientert politikk har siden 70-tallet dominert i den vestlige delen av verden med sitt “man er sin egen lykkes smed”-tankegang. Det er stor kontrast fra dette til etterkrigstidens politiske diskurs der fagforeninger sto sterkt og hele samfunnet skulle bygges opp sterkere enn det var før krigen. Hvis ikke grasrota hadde organisert seg dengang, er det ikke sikkert at vi hadde hatt rettigheter som vi tar for gitt i dag, som tariff eller krav om ferie og sykepenger. Det er en grunn til at mange mennesker verden over ikke får lov til å organisere seg av arbeidsgiver: det er når vi samarbeider og organiserer oss for en felles agenda at vi får gjennomslag. Og det er ikke bare under store, spennende, historiske hendelser som Den arabiske våren. Å gå til nærmeste slitne stemmelokale, stå i kø, og krysse av for en kandidat eller et parti får ikke adrenalinet til å pumpe. Det gir kanskje ingen følelse av at man er en del av en gruppe som skal stille politikere ansvarlige og skape endring. Men det er minst like viktig. Hovedårsaken til at folk ikke deltar i politiske prosesser er, ifølge flere forskere innen statsvitenskap, mangel på psykologisk engasjement og pliktfølelse. Det er trist, men kanskje ikke så rart at vår generasjon føler på det, etter å ha vokst opp med eksempelvis klimakrise og en viten om at de voksne ikke gjør nok for å hindre den.
Med mindre du er diktator har du dessverre ikke makten til å snu politikken opp ned fra en dag til en annen alene. Men det at du er en helt vanlig, norsk borger gir deg faktisk langt mer makt enn du tror. Du har ressursene til å være et opplyst menneske. Allerede her ligger du langt foran mange andre mennesker på verdensbasis. Du lever også i et demokrati der du har en stemme. Ikke tro at den drukner bort blant alle de andre stemmene. Selv om makten din er liten, kan den – som historien viser – fort få stor betydning. På samme måten som deltagere i revolusjoner har en tendens til å overvurdere sine odds for å lykkes, undervurderer mange i vår generasjon både viktigheten og den sterke effekten av å engasjere seg i politikken. For det er gjennom politikken vi faktisk får til de store endringene som betyr noe. Det føles kanskje uviktig å stemme, å melde seg inn – eller bli aktiv – i en organisasjon eller et parti. Men det kan utgjøre en verden av forskjell at nettopp du gjør det.
