Tekst: Anahita Mahvashian
Metoo og film
Lenge før anklagene om seksuell trakassering eskalerte, førte metoo-bevegelsen til en rekke avsløringer hvor kvinnelige skuespillere følte seg tvunget til å gi sex i bytte mot filmroller, og uttrykket casting couch forble ikke lenger en myte gjemt bak sceneteppet. I avisen The Atlantic utdyper skribent Ben Zimmer i artikkelen “’Casting Couch’: The Origins of a Pernicious Hollywood Cliché” hvordan konseptets opphav ble synonymt med filmbransjens ukultur. Metoo-skandalen var avgjørende i å felle flere ukuelige, mektige menn og deres maktmisbruk mot aspirerende kunstnere i en av verdens mest glamorøse bransjer: filmindustrien i Hollywood. Hva er det som trekker mennesker mot denne bransjen, hva skal til for å lykkes, og hva betyr det å være skuespiller?
«Å være en god skuespiller er å uttrykke sitt emosjonelle følelsesregister, men definisjonen er på mange måter et mysterium», forklarer Engebrigtsen
Dette er spørsmål som best kan besvares av de fremste i bransjen. Casting-agent Celine Engebrigtsen (66) startet casting-byrået Stella Casting i 1997 i Oslo. Etter endt utdannelse ved teaterskolen Jacques Lecoq i Paris, har Engebrigtsen vært casting-agent for 45 norske spillefilmer, seks tv-serier og flere reklamefilmer. I tillegg underviser hun i casting på Den norske filmskolen. I 2011 vant Engebrigtsen Gullklapperen for årets beste fagarbeider ved Amanda-utdelingen på Den norske filmfestivalen i Haugesund. Ifølge Engebrigtsen kan definisjonen på en dyktig skuespiller være gåtefull å forstå.
«Å være en god skuespiller er å uttrykke sitt emosjonelle følelsesregister, men definisjonen er på mange måter et mysterium», forklarer Engebrigtsen.
Når det gjelder metoo-kampanjen, kom den ikke overraskende på Engebrigtsen. Hun referer til en oppsatt forestilling på Nationaltheatret, som omhandlet skuespilleres negative erfaringer av samme type som de som ble avdekket av metoo bevegelsen. Men anklagene om seksuell trakassering og metoo-kampanjen har ikke bare med filmbransjen å gjøre, ifølge casting-agenten.
«Det hopet seg opp beskyldninger og søksmål om trakassering i sosiale medier, hvor søkelyset ble rettet mot filmbransjens mektige menn i USA. Seksuell trakassering finnes i alle bransjer, ikke bare i skuespilleryrket – slik har det alltid vært. Dette er ordinære mennesker som misbruker makt og posisjon for å få sex av andre. Men under mine 30 år i bransjen har jeg aldri opplevd at noen har ligget seg til en filmrolle”, påpeker Engebrigtsen.
Selv om denne formen for trakassering mellom menn og kvinner eksisterer i de fleste bransjer er det i film og teater oftere situasjoner hvor grenseoverskridelser kan forekomme, og krever ekstra åpenhet og hensyn til de involverte, mener casting-agenten.
Hvorfor er det bare en håndfull mennesker som oppnår stjernestatus gjennom hvert tiår? Hvordan foregår utvelgelsesprosessen? Ifølge Engebrigtsen fra Stella Casting er bransjen totalt annerledes i USA enn den er i Norge.
«Det er naturen ved personen jeg observerer når jeg “lister” noen til en filmrolle. Det er viktig å huske på at amerikanerne har drevet med dette mye lenger enn oss, filmkulturen er større, de tenker annerledes og ser helt annerledes på prosessen. Der går det meste av avtaler gjennom agenter, mens i Norge har vi som casting-agenter direkte kontakt med skuespillerne. Å bli valgt til en filmrolle er en kombinasjon av å være på rett sted til rett tid, samt å besitte nettopp alle de riktige egenskapene for rollens karakterbeskrivelse», forklarer Engebrigtsen.
Lost in L.A.
På Hotel Bristols bibliotekbar sitter Charlotte Frøyland (25) avslappet og tilbakelent i kafeens mørkegrønne sofa under dempet lys i herskapelige omgivelser. Charlotte er utdannet skuespiller ved Lee Strasberg Theatre and Film Institute i New York City, og har de siste årene forsøkt å skaffe seg skuespillerjobber i Hollywood, Los Angeles. Drømmen hennes er å få en fast rolle i en tv-serie.
«Å kunne leve av å være skuespiller er målet» forteller hun forsiktig. «Men det kan være ørsmå forskjeller blant flere flinke skuespillere som avgjør at én ender opp med den filmrollen! Hollywood er litt merkelig sånn sett», forklarer Charlotte.
Livet som skuespiller har ikke vært lett. I årevis hadde hun flere mindre skuespillerjobber før hun fant rollen som Jean Grey i den amerikanske tv-serien X-MEN: Children of the Atom. Charlotte forklarer at hun heldigvis ikke har merket mye til direkte seksuell trakassering i bransjen, men at hun stadig traff på mennesker som forsøkte å tøye grensene hennes.
«Dette har endret seg etter metoo-oppvåkningen, helt klart. Folk er mye mer forsiktige nå, spesielt i Los Angeles der jeg jobber».
Når hun blir stilt spørsmålet om det også kan være noe med skuespilleryrkets egenart som kan være en årsak til at en slik form for grenseoverskridning er så utbredt i filmbransjen, svarer hun:
«Det er utrolig lett å miste seg selv i denne bransjen. Desto viktigere å vite hvem man er og virkelig like det harde arbeidet før man gir seg hen til en slik karriere. Det er viktig å fremheve at hendelsene med trakassering ikke bare foregår mot kvinner, men også mot unge menn, selv om bransjen kan være tøffere mot kvinner. Men jeg ville aldri ha skyldt på ofrene i slike tilfeller», avslutter hun.
Charlotte har drømt om å bli skuespiller så lenge hun kan huske, og at det er glamouren hun tiltrekkes av er vanskelig å bestride, for hun bestemte seg, tross alt, å prøve lykken i Hollywood i relativt ung alder.
Historie, skuespill, film og glamour
Selve skuespilleryrket har imidlertid ikke alltid vært like attråverdig. Før den franske revolusjonen var skuespillere nemlig erklært infamia. Oversatt betyr begrepet «æresløs» gjennom romerretten, som frarøvet dem en rekke rettigheter, sier Piotr Cholodzinski (56), som var gjesteprofessor ved forskjellige teaterskoler i Europa før han begynte å jobbe som regissør i Norge.
«Skuespillernes verdi var på linje med prostituerte og kriminelle. De hadde ikke statusen de har i dag – en status som trolig skyldes glamouren ved filmbransjen. I dag har skuespillere eksepsjonelt høy rang», forteller Cholodzinski.
«Jeg tror de fleste som velger denne bransjen ønsker berømmelse, ikke faktisk å bli skuespillere: et yrke det stilles harde krav til, både psykisk, fysisk og emosjonelt. Skuespillere gransker dype deler av sin psyke, før de gestalter dette på scenen eller på et filmsett i timevis over lange perioder. Unge mennesker forstår ikke at arbeidet er mye større enn berømmelsen, når de søker til denne meget kompetitive bransjen for å kompensere for oppmerksomhet de ikke fikk som barn», forklarer Cholodzinski.
«Det er ikke uten grunn at skuespillere ofte utvikler alkoholisme og rusproblemer som en form for fluktmekanisme fra den harde virkeligheten de lever seg inn i».
Hvem er disse som oftest trekker filmrolle-loddet, og hvorfor? For er det virkelig så enkelt som å ligge seg til en filmrolle?
«Det er ofte slik at en regissør har en spesifikk visjon, og helt tilfeldigvis treffer regissøren et menneske han liker. Disse pleier vanligvis å være flotte modeller, som har alle de riktige egenskapene, karakteristikkene og utseendet for denne visjonen. Den utvalgte kan i så fall være en amatør uten den tunge teatertekniske erfaringen – så lenge personen har noe unikt og spesielt ved seg og passer inn i denne visjonen. Det skal ikke mer til for å få en filmrolle», forklarer professoren.
Ifølge Cholodzinski skal skuespillere være de mest empatiske og følsomme menneskene.
«Det er ikke uten grunn at skuespillere ofte utvikler alkoholisme og rusproblemer som en form for fluktmekanisme fra den harde virkeligheten de lever seg inn i. I tillegg har mange blitt egosentriske og narsissistiske som følge av bransjens overfladiskhet», mener regissøren.
En skjult verden av teaterteknikk
Utenfor Nationaltheatrets vegger kryr fargerike reklameportretter av Norges mest kjente skuespillere i kommende oppsatte teaterstykker: Jane Eyre, Den lille prinsen, Alice i vidunderland. Det får en til å tenke: hva er forskjellene mellom teater og filmbransjen med tanke på spørsmålene stilt i introduksjonen.
«Dersom man har spilt teater lærer man mye om stemmebruk, pusteøvelser, og teknikker som gjør vedkommende bevisst og klar til å utnytte latente, ressurssterke deler av seg selv. For en skuespiller kan bevisstgjøringen av slike egenskaper være avgjørende for å bli lagt merke til av en regissør. Det er uansett vanskeligere å slå gjennom i filmbransjen, selv om teaterteknikk krever mer, og de færreste kan klare å leve av bare å være skuespiller», forklarer Cholodzinski.
Det er ingen tvil om at veien til å bli skuespiller er kompleks og usikker. En skuespiller dykker ned i sin subjektive underbevissthet som en del av sitt kunstneriske virke: et emosjonelt spekter som før den franske revolusjonen var ansett uten verdi og på linje med prostitusjon. Hvorfor er noen villige til å selge sin kropp for å dele dette uttrykksbehovet, i vår demokratiske epoke, for en film- eller teaterrolle? Det kan ikke bare skyldes en lengsel mot det glamorøse. Å være skuespiller er så mye mer. En konklusjon kan være at skuespilleryrket, som kun består av å dyrke det emosjonelle mønsteret i menneskets psyke, står fjernt fra den selvbevisste selvfølelsen hos enkeltindividet som er nødvendig i det moderne samfunnets krevende hverdag. Dermed kan dette fraværet av en konkret refererende egenverdi føre til at skuespillere, som kun definerer seg av et abstrakt følelsesmessig register, lettere lar seg kue av showbusiness-bransjens sleipe maktpersoner.
Anahita Mahvashian (f. 1985): masterstudent ved Universitetet i Oslo.
