Tekst: Sindre Brennhagen
Flickr/ JLS Photography
Nostalgi kan betraktes som en type hjemlengsel, dersom «hjem» forstås som en tid og ikke et sted. I senere år har imidlertid en annen form for eksistensiell hjemlengsel oppstått, en som er konkret og stedbunden der hvor nostalgien er abstrakt og temporal.
https://open.spotify.com/playlist/2v2th5rJMcTz3cwnPkl7li?si=e0f5e1cb2c5448ef
Et minne til besvær
Fra tid til annen vil alle tilbake til en annen tid. En lukt, en smak, en berøring eller en lyd kan aktivere et positivt minne som ligger lagret langt baki hukommelsesboksen. Gjennom sanselige inntrykk kan nostalgien snike seg inn på oss, mane frem en lengsel og kalle oss til refleksjon. Den etterlater oss ofte vemodige, da det i nostalgien ligger en erkjennelse av at fortiden er forbi, en påminnelse om at en vesentlig del av ens liv er et tilbakelagt kapittel: punktum, finale. Men nostalgien trenger ikke være entydig negativ, selv om den kan føles ambivalent.
Begrepet nostalgi så først dagens lys mot slutten av 1600-tallet. I 1688 introduserte den sveitsiske legestudenten Johannes Hofer ordet som en betegnelse på en salig blanding av melankoli, tristesse og hjemlengsel. Hofer betraktet nostalgien som en psykopatologi. For ham var den kjennetegnet av et intenst og smertefullt begjær etter å dra tilbake til kjente og kjære trakter, en følelse som manifesterte seg kroppslig (psykosomatisk). Nostalgien involverte alt fra mildere svettetokter, hjertebank og høy puls, til hysteriske anfall og varig nedstemthet. Nostalgi kunne eksempelvis bli erfart av soldater som ble sendt utenlands i krig, personer som ble sendt i eksil eller folk som ble fjernet fra sine hjem med tvang (les: urfolk).
Vi kan, sagt annerledes, føle en slags nostalgi over en plass, over at den er blitt forandret eller sågar utslettet. Men da er det ikke nødvendigvis nostalgi lenger.
Opprinnelig var altså nostalgi definert som en sykdom, og forbundet med savnet etter et fysisk sted. Nå til dags anser vi imidlertid nostalgien som en tilstand eller emosjonell disposisjon hvor subjektets lengsel – ønsket om å «dra hjem» – ikke nødvendigvis er rettet mot hjemmet i betydningen et konkret, geografisk sted. Den er heller orientert mot fortiden. I vår tid forstås nostalgien følgelig som temporal (tidsmessig) snarere enn spatial (romlig). Den er med andre ord retrospektiv, altså tilbakeskuende.
Denne lengselen etter det fortidige kan selvfølgelig være smertefull for personen som gjennomlever den; det gjør vondt å tenke på at vi aldri får oppleve én konkret hendelse igjen, at vi aldri får være på samme måte som vi en gang var, at noe eller noen forblir definitivt plassert i en svunnen og derved uhåndgripelig epoke.
Men nostalgi, forstått som en lengsel i tid, forblir abstrakt, da den ikke har et bestemt objekt. Vi kan derimot også savne noe fysisk, lengte etter noe håndfast – utstrakt, materielt – som en gang var på ett spesifikt sted. Vi kan, sagt annerledes, føle en slags nostalgi over en plass, over at den er blitt forandret eller sågar utslettet. Men da er det ikke nødvendigvis nostalgi lenger.
Solastalgi
Den australske miljøfilosofen Glenn Albrecht introduserte neologismen «solastalgi» i 2005. Begrepet er en sammensetning av det latinske solacium (trøst/trygghet) og det greske algia (smerte). Solastalgi peker på en type emosjonell og eksistensiell smerte, en urolighet eller engstelse som oppstår når vårt hjemsted forsvinner, når vi ser det utarmes i sanntid, når det utraderes bit for bit. Solastalgien har dermed det nostalgien mangler, nemlig et konkret objekt. Det kan være en skog du har en spesiell forbindelse med, huset du vokste opp i, en tursti du ser tilbake på med et smil om munnen.
Albrecht beskriver solastalgi som hjemlengselen man føler selv når man er hjemme, i betydningen at omgivelsene har forandret seg så drastisk, gjennomgått så store omveltninger, at det ikke kjennes riktig lenger. Det føles ikke som hjemme, til tross for at det vitterlig er samme sted. Det er især naturen i ens hjemområde Albrecht har i tankene. Solastalgi kan nemlig oppstå når eksterne krefter, noe utenfor vår kontroll, griper inn i vårt leveområde og forandrer stedet til det ugjenkjennelige – ødelegger det. Alt fra små (men merkbare) endringer, til massive inngrep og monstrøse omkalfatringer fremmaner solastalgien. Vi blir perplekse, desorienterte eller regelrett nitriste av å bevitne slike forandringer. Solastalgien kan således sies å være en psykoterratisk følelse, den omhandler forholdet mellom psyken og det biofysiske miljøet (terra: jorden).
Vi blir solastalgiske når trøsten og tryggheten vi søker hjemme er ingensteds å oppdrive. Det vi forventet å finne, er borte. Solastalgiens årsaksfaktorer kan være naturlige som kunstige, et produkt av svingninger i vær og vind så vel som teknologiske inngrep. Men Albrecht knytter den spesielt til menneskets rovdrift på den naturlige verden.
Hvis man er vant til å ferdes i skog og mark, kaste frø ut til fuglene som hekker i nærheten av den lokale dammen, og dette området brått er blitt en byggeplass, gresset erstattet med grus, gjørme og anleggsmaskiner, opplever vi oss selv som bortkomne snarere enn hjemkomne. Vi blir fremmedgjorte av og fra stedet hvor vi egentlig er alt annet enn fremmede. Når de sikreste tegnene på at jeg er kommet til rett sted, til mitt sted, ikke lenger er der, mister plassen helt essensielle – for ikke å si umistelige – kvaliteter. Når vi overfører en slik lokal erfaring på den globale situasjonen vi befinner oss i (artsutryddelser, ekstremvær, klimaforandringer in toto), avføder det en veldig uhygge. Erkjennelsen av at slike individuelle følelser i stadig større grad blir allmenne, gir grobunn for avmakt og håpløshet. Sånn sett er solastalgien nært beslektet med et annet nytt begrep, økosorg, da begge involverer en visshet om at noe uerstattelig har forsvunnet – og ikke kun for meg, men for stadig flere, både menneskelige og ikke-menneskelige andre. Det oppstår en ulmende uro, en ekkel utilpasshet gjerne fulgt av en tiltakende angst, eller en rendyrket sorg når man ser noe gå tapt i sanntid, samtidig som man vet at mer vil gå tapt i nærmeste fremtid og at kommende generasjoner ikke får muligheten til å erfare den samme verden som du har kjent. Sigmund Freuds begrep «unheimlich» (direkte oversatt: «u-hjemlig») forklarer også godt det dobbelte ved denne følelsen: den inneholder både et element av ubehag og hjemløshet.
En felles hjemløshet
Det er ikke kun det faktum at andre mennesker, andre steder i verden, mister sin hjemtilhørighet som gjør solastalgien så omseggripende og vemodsfremkallende. Nei, det er også at naturen er hjemmet – det eneste hjemmet – til et uoverskuelig mangfold av livsformer. Mitt hjem er ikke kun mitt hjem, men et utall andres hjem også. Jeg er én av mange beboere i et gedigent artskollektiv. Mitt hjemsted blir adskillig rikere av å huse ikke-menneskelige andre. Likeledes blir det adskillig fattigere når de forsvinner. Når de larmende nøtteskrikene, nattsignaliserende kattuglene, bevingede pollinatorene, lumske revene og lyssky grevlingene blir færre fra dag til dag, før de plutselig en dag har forduftet fullstendig, står jeg alene igjen, eksponert og sårbar, som et levende unntak i en livløs virkelighet.
Hvem vet, kanskje dyrene også føler en form for solastalgi når deres habitater destrueres – når flatehogst, tørkesomrer og oversvømmelser rokker ved deres eksistensielle grunnmur? Solastalgi er tross alt en emosjonell reaksjon på plutselige forandringer – forandringer som gjør en himmelfallen, fortvilet og rådløs. Og som den kognitive etologien (studiet av dyrs atferd og bevissthet) har vist, besitter mange dyrearter et mangslungent følelsesliv. Ergo virker det ikke usannsynlig at trekkfuglen føler et vemod når den returnerer til hekkeområdet sitt og finner en asfaltjungel i form av en seksfelts motorvei istedenfor. Ei heller er det utenkelig at sølvgibbonen blir solastalgisk når den våkner en morgen og ser sitt pittoreske landskap med fikentrær redusert til et flathogget øde, en økologisk slagmark. La det stå som en påminnelse og en advarsel: Vi er ikke alene i verden, men vi kan risikere å bli det hvis vi fortsetter i samme naturdestruerende spor.
Videre Lesning:
- Glenn Albrecht, Earth Emotions (2019)
- Arne Johan Vetlesen og Knut Ivar Bjørlykhaug, Det går til helvete. Eller? (2020).
Sindre Brennhagen (f. 1997), har mastergrad i filosofi fra UiO. Han er særlig interessert i
naturfilosofi og dyreetikk.
