Tekst: Live Miranda Flaten
Det virket som om det bare var tre dager i året. Som om jeg hadde tre dager i baklommen min, og jeg måtte bruke dem med omhu. Slik jeg måtte da jeg var barn og jeg hadde fått småpenger til å kjøpe godteri på butikken. Om det virkelig bare var tre dager i året, hadde jeg nå bestemt meg for hva jeg ville ha brukt dem på.
Den første dagen ville jeg tilbrakt på en sløv og fordrukken strand. Og på denne dagen skulle det være sommer. Havet på denne stranden ville vært grått som en vaskeklut. Som om det hadde vasket av seg all sin blåfarge. Her ville det ikke finnes noen andre mennesker. Jeg skulle ligge i sanden og kjenne den klistre seg til ryggen min. Her skulle jeg ligge, med tærne mine i vannet og tenke på hvor mange dager jeg kanskje hadde hatt igjen. Hvis jeg ikke lå her nå, og ventet på tidevannet. Så ville tidevannet krype oppover, klistre seg til leggene mine, snike seg under lårene mine, smyge seg opp under ryggen, og forsiktig løfte meg ut til dypet.
Den andre dagen ville jeg tilbrakt i en gammel og sliten kino. På denne dagen skulle det være høst. Her skulle jeg se alle filmene jeg kunne, fra tidlig på dagen, til sent på kveld. Kinosalene ville være stappfulle av mennesker jeg har kjent. Gamle klassekamerater, lærere, folk som jobbet på kiwien der jeg vokste opp, venner, naboer og alle andre som hadde visst om meg i stor eller liten grad. De ville alle spist enorme mengder med smørgult popcorn og drukket cola fra skvulpende drikkebegre. Og sammen så vi alle på filmer av barna mine. De barna jeg kunne ha hatt, om jeg ikke hadde dratt av gårde med tidevannet. De har minisko og regntøy. Småstein i hendene. De har hubba bubba tyggis trykket langt inn i ørene. De har salte tårer og snørr som skinner som snegleslim over hele ansiktene deres. De har skolesekker som nesten er like store som dem, med sand i bunnen. Og matbokser med svett ost. De har plutselig mobiltelefoner, de har sine første kjærester, de har bryllup, de har sydenferier, de har hus og de har stabile jobber, og så har de også barn. Ingen i kinosalen klapper. Og når filmene er over, kommer ikke noe lys på igjen.
Den tredje dagen ville jeg tilbrakt i et minne. På denne dagen er det sommer igjen. På denne dagen våkner jeg i en annen by, i en annens seng. Han er ikke lenger bare min venn. Han gjorde at sommeren min ble til. Han var kun en søvnig togtur unna meg den gang. Han var moden som en god frukt, varm i hendene og luktet som vår. På denne dagen tok han meg med på en sykkeltur. Grusen knitret under sykkeldekkene, vinden hadde kilt seg inn under klærne våre, og vi blafret avgårde. Vi svingte syklene våre fra side til side på veien for å unngå å kjøre over små frosker. Sommerluften var så varm og lett at den nesten fikk meg til å begynne å gråte. Om jeg skulle ha krasjet med sykkelen, og tatt en salto over styret og ned til bakken, var jeg ikke sikker på om jeg engang hadde merket det. Fra en fredelig brygge, sprintet vi ut i sort vann. Så heiste vi oss opp på bryggen igjen, og dryppet av lykke. Vi spiste, og jordbær hadde aldri smakt saftigere. På vei hjem hadde det blitt akkurat mørkt nok til at gatelysene hadde skrudd seg på. Alt var fremdeles så lyst, gatene så rolige og tomme, øynene hans så milde. De så på meg så ømfintlig, mens vi rullet avgårde under det varme gule lyset fra gatelyktene som nesten skannet oss på vei bortover. Senere hviler han hodet sitt på meg, mens han holder hardt fast i hjertet mitt.
Det virket som om det bare var tre dager i året. Og siden han var borte, måtte jeg finne ut hvordan tre dager skulle bli til 365.
Det finnes flere togturer.
Jeg må bare ta en dag om gangen.
Live Miranda Flaten: Master i arkitektur ved Bergens Arkitekthøgskole.
