Tekst: Siril Borring Låstad
Illustrasjon: Petter Nordenhaug
«Men hvor gammel er du egentlig?» Spørsmålet fra en Talkmore-selger utenfor Nationaltheatret bekreftet mistanken min. Ved en viss alder starter man å betale for sitt eget mobilabonnement, og i øynene til selgeren så jeg ut til å ha nådd den alderen. Muligheten for at jeg rett og slett bare så eldre ut enn jeg var, ble slått ned på da jeg litt skamfullt svarte ham. 25 år, og for gammel til å la mor og far betale mobilregningen min.
Livet som ung voksen er en fase full av kontraster. På Facebook ser jeg at folk jeg gikk på ungdomsskolen med, har fått sitt første barn. Noen har kjøpt leilighet sammen med partneren sin, og andre har en jobb relevant til det de studerte. Jeg har også venner som, i likhet med meg, fullførte sin første bachelorgrad i en alder av 25 år, og som heller bruker sparepengene på reiser enn investeringer. Noen av oss har aldri hatt et seriøst forhold, så barn er en like fjern tanke som å kjøpe hus.
Det verste jeg vet er folk i 20-årene som er redde for å bli eldre – vi kan bli over 100 år, har levd en knapp fjerdedel av livet, og så skal det være over allerede? Når jeg havner i samtaler med jevnaldrende som setter ord på frykten sin, avfeier jeg temaet med å si “det eneste sikre i livet er at vi blir eldre!” Skal man være redd for noe, bør det være mindre sannsynlig. Likevel skjønner jeg jo hva frykten deres bunner i, og jeg er dessverre skyldig selv. Tanken på å skulle gå fra ung voksen til bare voksen, er skremmende. Hvis substantivene barn og voksen er antonymer, og å være barn innebærer alt som er gøy, er det lett å tenke seg til hva det å være voksen innebærer: Alt som ikke er gøy.
Fullt så svart-hvitt er det selvfølgelig ikke. Noen voksenting er nøytrale, andre er faktisk fine. Men barndommens evige sommerferier varer nå bare tre uker, og høstferie har man ikke lenger. Dager som før bestod av lek, er for lengst blitt til 8-timers arbeidsdager. Damer klipper håret kort, menn mister det, og alle slukner på sofaen etter åtte timer på jobb. Søndager i februar består av å tvinge utakknemlige barn med på langrennstur til nærmeste skistue. Hus og hytter er evige oppussings- og utbyggingsprosjekter. Tannlegebesøk er ikke lenger gratis. Møter med yngre generasjoner man ikke engang vet hva kalles inneholder velmente, men klisjéfulle tips om livet. Kroppen får ti ekstra kilo som ikke forsvinner og en rygg som verker. Familiebesøk blir meningsfulle, og er ikke lenger enda en aktivitet man blir tvunget med på av foreldrene sine.
Ordet voksen er en substantivering av verbet å vokse. For meg antyder det at voksne mennesker er ferdige med vokseprosessen. Nyfødte blir barn, barn blir tenåringer, og tenåringer voksne, men da har man nådd toppen, rundet spillet, og resten av livet er en fase uten endringer. Som om man ikke endrer seg drastisk, både kroppslig og mentalt, fra det året man fyller 30 til man blir 80, er pensjonert og har god tid i hverdagen til å ha dårlig tid i livet. Og selv da kan man leve 20 år til!
Det er lenge siden noen har spurt meg om hva jeg vil bli når jeg blir stor. Folk lurer heller på hva jeg gjør, nå som jeg har blitt stor. Venner sier vi har blitt for gamle til å dra på Roskilde neste sommer, og vi har regelmessige samtaler om at tilstanden dagen derpå blir verre etter færre enheter. Jeg har en kvelende følelse av at hobbyene mine forsvinner, til fordel for jobb og studier, og middag og døsing på sofaen. Fra og med bursdagen min til neste år er jeg for gammel til å reise med både SAS og Norwegian sine ungdomsbilletter.
Selv utsetter jeg alt som heter ansvar, stabilt liv og fulltidsjobb enda litt lenger, med å ta et friår mellom bachelor og master. Det har vært et frivillig valg jeg stort sett er fornøyd med, men likevel stresser det meg. Jeg klarer ikke å finne ut av om jeg vil utsette voksenlivet så lenge jeg kan, eller om det er på tide å innse det uunngåelige: At jeg ikke kan, eller vil, være student for alltid.
Enn så lenge tar jeg til meg tipset jeg får fra samtlige voksne i min omgangskrets. Venner av foreldre mimrer om uavhengigheten de hadde som unge, og funderer over hva de ville gjort annerledes, og det er alltid å reise mer. Jobbe skal man resten av livet, uansett om resten av livet starter som 23-åring eller 29-åring. Med en resten-av-livet-jobb kan man ikke spontant reise til Marokko en tirsdag i november. Jeg er kanskje for gammel til å ikke betale telefonregningen selv, men enn så lenge ung nok til SAS sine ungdomsbilletter.
Siril Borring Låstad (f. 1998), studerer Europastudier med tysk ved NTNU.
