Jeg har tenkt og fundert mye over kjærlighet i det siste – og sex. Kall meg Carrie Bradshaw om du så vil.
Tekst av Rines Kesler Illustrasjon av Hannah Ødegård
Kristendommen har alltid fascinert meg, noe som kan overraske i og med at jeg naturvitenskapelig redaktør har blitt. Likevel – her om dagen, mens jeg leste min gode, gamle bibel falt jeg over Galaterbrevet 5:16-17:
«Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod. For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere kan ikke gjøre det dere vil.»
Det er vakkert skrevet, uten tvil – men det festet seg i tankene, og jeg ble ikke de tankene kvitt. For stemmer det virkelig at ånden og kjøttet må stå i motsetning til hverandre? Kan ikke kjøttets begjær være åndelig i seg selv? Er det ikke i berøringen, i det sanselige, i det sensuelle at mennesket kjenner seg mest levende?
Jeg vet ikke helt hvorfor tankene mine tok meg dit. Kanskje fordi jeg parallelt har begynt å lese artikler om, og fundere over, ett av Elon Musks hjertebarn: Neuralink.
Neuralink er, veldig kort oppsummert, et «transhumanistisk» nevroteknologisk selskap. Det vil si at de utforsker teknologi som har et overordnet mål om å kombinere menneskelig bevissthet med kunstig intelligens. Tidlig i 2024 klarte de nettopp dette.
30 år gamle Noland Arbaugh ble paralysert fra skuldrene og ned etter en stupeulykke i 2016. I åtte år hadde Arbaugh vært avhengig av sine omsorgspersoner for det meste i hverdagen. Dette skulle forandre seg da han ble den første mottakeren av Neuralinks nylig utviklede brain-computer-interface (BCI). BCI fungerer ved at chippen oppdager de små, elektriske impulsene som genereres når eieren tenker på å bevege seg, og oversetter disse impulsene til digitale kommandoer. I Arbaughs tilfelle kunne han etter operasjonen tenke på å bevege markøren på en skjerm, og så, plutselig, som noe rett fra en sci-fi film, bevegde markøren seg. Etter hvert som han ble vant med dette, kunne han spille sjakk og andre dataspill!
På ett vis ser jeg hvordan slike spennende, nye teknologier lokker mennesker på sin fremtidsforførende måte, men samtidig synes jeg dette blir litt rart. Mennesker som Arbaugh har reelle grunner til å ta i bruk slik teknologi. For ham handler det ikke om å bli noe «mer enn et menneske», men om å få tilbake noe av det han en gang hadde. Egenskapen å spille, skrive – egenskapen til å være. Men det er noe fnysent ved tanken om at vi fullt fungerende mennesker skal gå rundt med chipper i hodet – det er allerede nok med chippene i alt det andre teknologiske vi har rundt oss (sier nå jeg). Dersom grensene mellom hva som er et hjelpemiddel og hva som er en forbedring en gang forsvinner – og vi begynner å se på det vakre legemet vårt som noe som må forbedres eller overgås – da er vi på vei inn i noe farlig. Da er det ikke lenger teknologien som tjener oss, men vi som tjener teknologien, noe som på ett vis fremmedgjør oss selv fra hva mennesket er.
Nå som teknologien virkelig tar av, virker det noen ganger som at vi begynner å glemme noe av det mest fundamentale: At vi fortsatt er kjøtt og blod – dyr, til syvende og sist – og at vi er biologisk styrt av våre urgamle behov som: mat, sex og sosial kontakt!
Her ønsker jeg kort å heve samspillet mellom psykologien og biologien i oss. Behovene er ikke bare instinkter, altså atferd som er dypt forankret i det å være et menneske, men de er noe hele vårt nevrobiologiske maskineri er bygd rundt! De fleste kjenner til hormonet dopamin – spesielt nå som sosiale medier er så glade i å snakke om dopamin-detox. Dopamin er på allmenntale kjent som «belønningsstoffet» og blir skilt ut til lystsenteret i hjernen i form av dopaminmolekyler. Dette lystsenteret aktiveres altså når vi utfører handlinger som har en positivt forsterkende effekt. Det er jo nettopp derfor det kan føltes så deilig å gomle på chips i sofaen, å endelig bli akseptert inn i en sosial gruppe – og det er også nettopp derfor sex føles så godt! Disse handlingene har jo evolusjonært sett vært gunstige for oss som mennesker.
Den gangen vi fortsatt var urmennesker var det vanskelig å få tak i mat. Derfor skylte hjernen ut ekstra mye dopamin da vi fikk tak i kaloririk mat. Det var overlevelsesmessig nødvendig for oss å være en del av en flokk, så da vi fikk sosial anerkjennelse gikk hjernen amok av glede. Da vi hadde sex, skjønte kroppen at dette er til fordel for å reprodusere. Dette holdt oss i live – og sikret oss en fremtid! Og nå, mens kroppen vår fortsetter å belønne oss for berøring, tilhørighet og mat, utvikler vi teknologi som lover oss “LYKKE UTEN KROPP(!)” – som om vi kan outsource selveste livet til en USB-port.
Reproduksjonsstrategier, tilknytning, sosial hierarkifølelse – alt dette ligger dypere i oss enn det vi liker å tro nå om dagen. Vi kan fortelle oss selv det motsatte, men det tar ikke vekk fra det at under overflaten sitter det fremdeles bare et lite dyr som vil bli sett og likt. Som vil elske og være elsket.
Hjernen vår har egentlig ikke forandret seg så veldig mye de siste 10 000 årene. Vi gjør narr av steinaldermennesker og deres «ooga booga», men kanskje de var inne på noe mer enn det vi liker å tro? For vi står her – fremdeles med steinalderhjerner – og prøver å skjønne oss på den nye og altoppslukende digitale verdenen. Kanskje er det derfor vi noen ganger føler oss så fremmed og alene?
For å nå fortsette litt på ensomhets-tanken: du er et enestående paradoks! La meg forklare – tross det ikke finnes noen eksakte tall, estimerer eksperter at det har levd over 100 milliarder mennesker før deg. Til å sammenligne, per dags dato i 2025 lever det snaut over åtte milliarder mennesker på jorda. Det er mange mennesker. Og du er en av de mange milliardene som er og har vært. Du er så fantastisk ubetydelig! Du er et blaff av kjøtt og blod og bevissthet – og hele din livstid er et miniatyr, faktisk mindre enn et miniatyr, i det store kosmiske regnskapet. Hva enn du gjør, uansett hvor viktig det er for deg, vil i det store og hele aldri utgjøre universelt mye. La meg også presentere en annen vinkel på dette: Vi som mennesker er satt sammen av gener som utgjør et genom – altså et totalt sett av gener i en organisme. Antall mulige genomkombinasjoner er så sinnssykt høyt, at det konkurrerer med antall atomer i universet! Til tross for at jeg ikke er religiøs, ser jeg virkelig på det som en velsignelse at det er nettopp jeg og du som har blitt født nå i universets øyeblikk. For du er fremmed og alene – men du er også så fantastisk spesiell for å ha blitt født akkurat som deg selv! Og nettopp derfor: nyt! Ikke som hedonistisk nihilisme, men som eksistensiell aksept!
Avslutningsvis ønsker jeg å spørre deg: hva skjer om vi faktisk glemmer?
Om vi nå faktisk bytter ut kjøttets nærvær med “kretser og kabler”, og vi lar KI bli vår nye kropp, og vi lar kode alene definere vår eksistens? Når Neuralink og andre teknologier lover å “forbedre” oss, må vi spørre: hva er det vi egentlig risikerer å miste? Sex, intimitet, berøring – dette er ikke bare våre biologiske reflekser, men åndens måte å minne oss på at vi er her, nå, i dette ene øyeblikket. Og kanskje alt handler om nettopp dette? At midt i all kosmisk u-betydelighet, ligger kjærlighetens betydning? Vi er biologisk programmert til å elske, til å lengte, til å gripe etter andre – og kanskje er det ikke meningsløst, men selveste meningen!
For å putte det noe kreativt og kanskje litt overdrevent: Menneskehetens fall ligger i det å glemme at vi er dyr, og selv tro at vi er Gud. Vi er ikke hevet over naturen, vi er innvevd i den – vi er fortsatt kjøtt, blod og begjær. Vi er av livet, og er bundet til det. Om vi nå står ved morgengryet til teknologiens æra, vil jeg heller be deg gripe det som ennå er virkelig: Før vi “optimaliseres”, forbedres og kobles til hver vår digitale evighet – bruk kroppen! Gråt med den. Elsk med den. Kyss med den – ha sex! Og massevis av det!
Nå mens du fortsatt kan.
For kjærligheten –
(1. Kor 13:7)
den utholder alt,
tror alt,
håper alt,
tåler alt.
