Et forsøk på å slå meg til ro med at det får stadig mindre betydning hvorvidt kunst er skapt av mennesker.
Tekst av Thora Selsøvold
Det er en skremmende tanke at det ikke skulle spille noen rolle, Solstad, Hjort, Murakami, at det ikke skulle være mennesker bak bøkene som har vært definerende for mine tidlige tyveår. Skremmende dels fordi det gjør spørsmål om nødvendigheten av skriving pressende. Alle timene som går med til å skrive, og skrive om. Flytte kommaer. Jeg var heldig og fikk hele ungdomstiden til å flikke med tekstene mine. Det fantes ikke alternativer til å skrive selv.
Hvem orker dette strevet nå?
I begynnelsen lente mange av oss på at teknologien aldri kunne måle seg ferdighetsmessig med det mennesker kunne lage. Det er allerede en stund siden denne ideen sto for fall. Både film og bilder kan genereres på et øyeblikk, stadig mer virkelighetsnære. I etterkant var ideen om det spesielle med det menneskeskapte en trøst. Menneskets autentisitet gjør at kunst skapt av mennesker kan gi noe til verden som teknologi ikke kan. Nå blir det imidlertid stadig vanskeligere å skille mellom kunst skapt av mennesker, og de KI-genererte sannsynlighetsmaskinene. En følelse av å bli lurt, slik er det å oppdage at den fengende, friske låta er KI-generert.
Men hvis vi ikke merker forskjellen, har det da noe å si hvordan kunst ble til?
Det er noe å hente fra den moderne kunsten som stadig møter kritikken:
I could have done that.
Yeah, but you didn’t.
Det viktigste er ikke hvem som kunne malt bildet, men hvem som faktisk gjorde det. Originalitet. Ei heller har kunstneren autoritet over tolkningene. Det viktige er hva betrakteren sitter igjen med. Og på samme måte får det mindre å si hvorvidt kunst er skapt av teknologi eller mennesker – så lenge vi som lyttere, lesere, betraktere, har opplevelser vi setter pris på.
Det jeg likevel ikke tviler på er at det har noe å si for hver enkelt av oss at vi er aktive i å skape vårt eget liv. At vi utøver ferdigheter som vi har måttet bruke tid på, det være seg skriving, møbelsnekring, instrumenter, veving, ballspill, fotografi. Med dem følger opplevelser av mestring og glede. Men da kan vi ikke slutte å øve. Vi må bruke tid på aktiviteter som ikke umiddelbart er morsomme eller givende, som yter motstand. Og det på tross av at stadig flere arenaer infiltreres av umiddelbar (KI-generert) forløsning.
