Tekst av Tora Ovidia Berg
Illustrasjon av Daniel-Jin Heggelund
I dag skal det feires noe stort.
Hele byen er stappfull og alle er samlet for å hedre/feire/markere dette store. Det har visstnok noe å gjøre med en ost. Annet enn det vet hun kun at det hele er påtrengende. At feiringen de siste ukene har trengt seg inn i hennes eget hjem, forkledd i store sorte bokstaver med sterke utropstegn og ropt høyt ut i hennes egen leilighet – skreket at hun må delta. For å tie denne påtrengende offentlighet som skriker og krever at hun møter opp, slenger hun avisa på toppen av den stadig voksende bunken. Trassig og irritert, sparker hun den like gjerne ned. Har hun spurt, kanskje? Om å få høre om, vite om og bli inkludert i dette store vi-et? Hun vil ikke være med – hva angår det vel henne?
@txt: Hun setter seg ned i den grønne stolen. Det knyter seg i magen ved tanken på oppmøte og deltagelse. Ved påminnelsen om det ytres eksistens, om dette veldige fellesskap, blir hun uproporsjonalt sint. I prat om hvor veldig hyggelig det skal bli når alle møtes, kan hun finne på å bli rød av frustrasjon og himle med øynene som hun deretter setter hardt i talsmannen. Dersom hun blir konfrontert med sin dårlige oppførsel, noe hun ofte blir, svarer hun bare i høyt volum og marsjerer stivt og strengt hjem mens hun viser fingeren til alle – absolutt alle – hun møter på gata. Så kommer hun hjem, sparker ned avisbunken og setter seg skamfullt ned i den grønne stolen. Det er her vi møter henne nå, i refleksjonens time.
«Hvorfor blir jeg så sint?» Hun har hentet frem penn og papir, er klar for å skrifte. «Bastantheten som ligger i påstanden om den ytres eksistens viktighet er reint beint usjarmerende, og “fellesskapet” er påtrengende og hodeløst. Verre er det ikke.» Hun ser seg rundt. En grønn stol i hjørnet, en klatreplante ved siden av som vokser over i bokhyllen. Bøkene er gjemt bak hvite ark fylt ut med egne skriblerier, brettet, krøllet og lagt i hvert eneste ledige hull i hyllen. Så mange er det at de nesten utgjør et bilde av et edderkoppnett. Om hun spinner tråder mellom dem, fra det ene skribleriet til det andre, ville likheten vært slående.
Når var sist hun leste noe annet enn egen håndskrift, egne skriblerier? Hun minnes hvor aktivt hun har jobbet for å fjerne seg fra virkeligheten. Kan de ikke slutte å presse den på henne? «Fordi den oppleves så utrolig ensom. Den har ikke vært min på veldig lenge».
«Den kunne jo blitt min igjen?» .
Hun la fra seg penn og papir, så ut i lufta og tenkte: Hun kunne jo deltatt. Møtt opp på torget, feiret det store og samlende. Latt seg samle, latt seg målbinde av historie og fellesskap. Han gjør helt sikkert det. Selvsagt gjør han det.
Men kommer han til å måtte bruke timer på å rive seg løs fra speilet? Fra den evige samtalen med seg selv. Må han bryte opp en selvforskyldt latter eller gråt, før han kan kle på seg? Kommer han til å rote rundt i tingene i flere timer for å finne nøklene og lommeboka, eller henter han dem kun fra den faste plassen på hylla ved døra? Tvilsomt er det at han vil bruke tretalls minutter på antrekk. Og vil han som henne, når han endelig er kommet ut, bli stående lamslått i gata og ikke vite hvilken vei han skal ta? Tvile på om han skal dra i det hele tatt? Sjansen er stor for at han vil gå målrettet dit han skal, mens hun vil bli sittende stille. Ja, lenge vil hun sitte stille og langt vil han gå. Kanskje vil hun la seg akkompagnere av tårer, før hun til slutt reiser seg og går den ene eller andre veien.
Dersom veien, imot alle odds, blir funnet og fører til torget – da vet hun vel at hun ikke vil la seg samle. At hun ikke evner det, ikke nå. For hun har prøvd så mange ganger før. Virkelig. Pugget navn og nyheter. Svart etter beste evne på hva hun liker og ikke liker, selv om hun synes det meste er helt ok. Vært både for og i mot, uenig og enig i den private og offentlige diskurs. Hva hun har vært enig/uenig, for/imot kan hun aldeles ikke komme på. Sjakk? Bompenger? Skatt? Uansett. Hun har lukket øynene hardt igjen og virkelig prøvd å komme på hva den gode matretten i Marokko het igjen, selv om hun aldri hadde visst det. Hun setter seg i stolen, legger penn til papir og skrifter: «Jeg har jo aldri visst noen ting». Så tenker hun videre.
Han vil sitte fornøyd på bar omringet av øl og lyttende ansikt. Prate om kjappeste vei fra A til B, enkelt tegne opp veiene og tunnelene, elegant beskrive innkjørselen ved Kiwi. Ramse opp navn og nyheter, for han kan dem. Og matretten fra Marokko, var det ikke den gode gryteretten Tagine? Jo, jøsses! Alle smiler fornøyd.
«Eller – hva vet jeg vel om ham. Kan vi noen gang kjenne hverandre?».
Hun bedriver en skammens handling. Denne skrivingen er kun skyldfølelsens resultat. Et håp om å redegjøre denne trasse eksistens. Et stort unnskyld for å aldri huske et eneste navn, årstall eller tittel. Et beklager for rotet og forsentkommingen. For den uinteresserte ur-holdningen til alt og alle. Forsøke å redegjøre det arrogante, distre, dømmende og tomme blikket som faller på enhver uskyldig forbigående. Hun skriver aldri lenger, skrifter bare. Bokhyllen er et edderkoppnett av hvite ark med tilståelser og forklaringer på hvorfor. «Jeg griper enhver mulighet til å slippe unna denne virkeligheten og tre inn i en annen.» Hun kaster fra seg penn og papir.
På torget var hele byen samlet. Mennesker og ting i alle størrelser og aldre var til stede: røde jakker, blå sko, skallede hoder, sminkede fjes, små sorte sekker og negler lakkert i grønn – alt hadde tatt veien for å feire det store jubileet, det store og det samlende, det historiske og spektakulære. Blant folkemengden fant hun endelig ut av hva det hele var:
Statsministeren kjøpte visstnok opp enorme mengder fanaost for femten år siden, og feirer nå at den siste ble solgt forrige uke. Av den grunn kan han endelig fastslå at dagen han flyttet pengene øremerket Helse og omsorg over til egen privat konto titulert Fem millioner tonn Fanaost, ja – den dagen gjorde han litt av et sjakktrekk!
Folkemengden jublet.
