Tekst: Tore Brendryen | Bilde: Max Pixel
Det nyeste gjennombruddet innenfor genmodifisering og genredigering heter CRISPR. Kort fortalt er dette en slags DNA-kirurg som muliggjør inngrep i alle typer celler og organismer. Fjern, bytt ut, eller legg til DNA i genene du ønsker, og vipps så er DNA-stammen din skreddersydd etter dine ønsker.
En velutviklet versjon av teknologien CRISPR vil kunne eliminere sykdommer fra genbassenget. Forestill deg å dra på legevakta fordi du har fått en liten kreft. En injeksjon senere er du kvitt den. Sykdommen som har drept flere av dine forfedre finnes ikke lenger i slektstreet deres. Forestill deg at du venter barn. Du er hos legen for å forsikre deg om at alt står bra til med barnet. Legen spør om du ønsker at barnet skal være fri for sykdommer. Er det uetisk å svare nei? Du har muligheten til å redigere barnet ditt slik at det kan unngå å leve et liv hvor det utvikler potensielt dødelige og smertefulle sykdommer.
Setningen «Skal jeg vaksinere barnet mitt mot kreft eller ikke?» høres absurd ut. «Ja, vi har vaksinert mot kreft, men vi er veldig skeptiske til depresjonsvaksine» er enda rarere. I et scenario hvor man har valget om å sette et liv til verden med eller uten potensielt dødelige og smertefulle sykdommer, kan det virke umenneskelig å beholde sykdommen i genbassenget.
Men hvorfor gi seg med sykdom når man først designer sin egen baby? Hvorfor ikke spe på med optimaliserte muskler? Økt forbrenning? Hva med superintelligens? Sånn rent praktisk blir denne babyen ustoppelig. Flere superbabyer blir skapt. Superbabyene vokser opp og blir supermennesker som får sine egne superavkom. Så blir supermennesker normen, og da har vi ikke lenger bruk for vanlige mennesker. Kari Nordmann er overflødig når vi har Kari9000 som er både marinbiolog og advokat, og hun trenger ikke søvn så om natten er hun frivillig søppeltømmer mens hun slår Magnus Carlsen i lynsjakk på mobilen.
Dette virker kanskje som galskap og science fiction, men det er ikke mer enn tredve år siden det hørtes litt underlig ut at de store klumpete datamaskinene skulle være såpass integrert i livene våre at vi ikke kunne leve uten dem.
Vi blir nødt til å ta stilling til dette, enten man mener at menneskekroppen er hellig og ikke må tukles med, eller at genmodifisering er et naturlig steg i vår evolusjon. Det vil by på utfordringer og muligheter for oss som art. Kanskje utsletter vi aldring, og lever evige liv i en teknologisk utopi. Sprer oss videre i galaksen, og nyter evigheten på en solseng med en cosmo i hånda.
Eller kanskje utsletter vi oss selv. Hva om Kim og Donald finner ut at de har mer til felles enn de noensinne hadde trodd. De lager en liten blanding av seg selv, Kim-Jong Donald Jr som igjen blir overhodet i en totalitær stat som designer supersoldater.
Tore Brendryen har gått tekst og skribent på Westerdals.
