For noen uker siden gjorde jeg den feilen å kalle meg selv en kunstner foran en kunstner

– Jeg ville ikke kalt deg en kunstner.

Denne kvinnen med utdannelse fra Kunsthøgskolen forklarte meg hvem som har rett til å kalle seg selv en kunstner. En kunstner kan defineres som enten maler eller musiker, ifølge henne. Jeg spurte om ikke en poet er en kunstner?
– Nei, en poet er en poet.
Denne kvinnen tviholdt altså på maleriet (en ganske utdatert kunstform) som nesten den eneste formen for «ekte» kunst.
– Jeg ville ikke kalt deg en kunstner, jeg ville kalt deg en aktivist, fortsatte hun.
– Jeg mente skribent kanskje? svarte jeg unnskyldende.

Men slaget var tapt, i hennes øyne var jeg en av DEM som smykker seg med kunstner tittelen og mener at hvem som helst eller hva som helst skal kunne kalles kunst. Jeg var en av de harry folka som braste inn på en utstilling, pekte på maleriene og brølte:
– DEN KUNNE JEG LAGD SJÆL, DEN KUNNE JEG LAGD SJÆL, DEN KUNNE JEG LAGD SJÆL.
Jeg hadde lyst til å gå ned på kne for å be denne ambassadøren av kunst om å ta imot min ydmyke beklagelse, men NEIDA.
– JEG ER EN KUNSTNER, JEG EIER ET GALLERI, JEG ER EN MALER, JEG HAR GÅTT PÅ KHIO, JEG ELSKER INSTUTISJONER, DU ER IKKE KUNSTNER, BLABLABLA…
Jeg gjorde et forsøk på å forvare meg selv, men ble raskt avfeid.
– Jeg hører at du har mange meninger om kunst, men jeg hører også at du har lite kunnskap om kunst, fortsatte hun.

Hadde hun rett? Burde man være forsiktig med å uttale seg om kunst uten en akademisk tilnærming? Og er det sånn at kunst kan læres på samme måte som en Blindern-student lærer seg å lese til eksamen? Er kunst en akademisk øvelse? Jeg fikk flashbacks fra da nørdene i klassen hysjet på meg i timen og lo hånlig hver gang jeg rakk opp hånda for å stille enda et dumt spørsmål. Hvis det er dette som lå bak tittelen jeg hadde smykket meg med for kvelden skal jeg aldri begå den samme feilen igjen.