Tekst: Mattis Gravingen
I Jorge Luis Borges korttekst, «De runde ruinene» (1940), møter vi en mann som vil drømme fram et menneske. I dypet av jungelen ligger han, alene på marken blant tempelruiner. Bare to timer om dagen er han våken for å spise og drikke. Resten av døgnet ligger han og drømmer fram en skikkelse, kroppsdel for kroppsdel. Etter noen års tid har han endelig et menneske foran seg, og sender ham av gårde til et tempel. På veien får han ham til å glemme at han er drømt fram. Så våkner med ett den drømmende mannen, og oppdager at ilden er i ferd med å sluke ham. Da skjønner han at også han bare er et speilbilde som noen har drømt fram, og at han har sendt drømmemannen avsted til tempelet for at også han skal drømme fram et menneske, og til slutt innse at han er drømt. Med det er sirkelen sluttet.
Borges’ tekst er kanskje den beste analogien jeg finner på Charlie Kaufmans debutroman, Maurheten (2020).
I likhet med mange av Borges’ tekster er boken som en labyrint som blir større og større jo lenger du går; for hver høyresving du tar gror en ny sti fram blant buskene; du sendes fram og tilbake mellom kjente og ukjente stier, til du er så svimmel at du ikke lenger vet verken hvor du kom fra eller hvor du skal.
Slik som «De runde ruinene», har boken lag på lag med fortellerplan, historier innenfor historier som stadig fletter seg inn i hverandre. I lang tid har jeg følt en trang til å bryte ned dette sammensuriet. Jeg har følt meg tvunget til å fortelle om det til andre, men igjen og igjen har jeg fått forvirrede uttrykk tilbake. Boken har limt seg fast i hukommelsen min. Ja, hva er det egentlig med Maurheten?
På romanens mest overfladiske nivå, tar den for seg B. Rosenberger Rosenberg, en filmkritiker som snubler over en film som tar tre måneder å se. Dessverre blir det eneste eksemplaret av filmen ødelagt, og han selv havner i koma og glemmer hele handlingen. Han ser det som sin livsoppgave å rekonstruere filmen, så menneskeheten endelig kan få oppleve den. Han ender opp hos en hypnotisør som, en time om dagen, sender ham inn i hukommelsen, for å bokstavelig talt grave etter fragmenter av filmen med en planteskje.
Men dette er bare det overordnede planet for fortellingen. For idet hypnosetimene begynner, er det som om romanen settes på høygir, og snart har ikke B lenger noe feste i en materiell, objektiv virkelighet. Menneskene han møter på oppfører seg som kopier av ham selv, de siterer Jung, leser monografiene hans og kritiserer filmen han lagde da han var student på Harvard. I hypnosen dukker kjærester, naboer og hypnotisøren opp. Burgerkjeden han spiste på før han begynte å se filmen blir til en nasjonal stormakt med regjering og allmenn verneplikt. Ute av hypnosen igjen blir han jaget av en blind karakter gjennom New Yorks gater. På et tidspunkt opplever han også at synet hans kutter til et nærbilde. Hva som menes med nærbilder i virkeligheten vet verken B eller jeg, men det skjer nå, i hvert fall.
Mennesket er programmert til å se verden gjennom årsak og virkning. Men kanskje er det ikke gitt at vi må se alt i sammenheng. Jo lenger man kommer inn i denne boken, desto mer absurde hendelser aksepterer man.
For Kaufman er det ikke noe skille mellom filmen B har sett og hverdagen han opplever. Idet B finner ut at han kan bevege seg inni filmen i hypnoseseansene, er skillelinjen mellom dem opphevet. B oppdager at han kan gå utenfor kameraets brennvidde. Han bestemmer seg for å bli værende i filmuniverset, og finner en mann som kan hypnotisere ham, så han kan fortsette å rekonstruere filmen, inni filmen. Når han omsider vender tilbake til New York, er det umulig å si om han er tilbake i den fysiske verden, eller fremdeles befinner seg i filmens kopi av den. De to har smeltet sammen. Filmens fremtidsvisjoner, om et USA som bokstavelig talt brenner opp, blir virkelig når B går ut og finner byen i en faktisk brann. Filmen har nådd nåtidsplanet. Nå trenger ikke B lenger å mimre, for filmen er virkeligheten. Og kanskje er filmen faktisk bare en film han har sett inni filmen, som han igjen har sett inni en annen film, akkurat som i Borges’ «De runde ruinene».
Flere ganger har jeg spurt meg selv hvordan jeg klarte å komme meg gjennom 700 sider med så mye rot. Men Maurheten gjør et eller annet med deg, som får deg til å kjøpe historien likevel. Jeg tror det handler om at den får deg til å slutte å forvente at noe skal følge av noe annet. «Det finnes ingen annen lov om årsak og virkning enn denne: Ting skjer fordi de skjer», sier B på et tidspunkt. Eller «Slik er dét», som Kurt Vonnegut gjentok gjennom sin nesten like absurde roman Slaktehus-5. Eller som Borges skriver: å sette to fenomener i sammenheng er et «etterfølgende stadium som verken berører eller forklarer det forutgående».
Mennesket er programmert til å se verden gjennom årsak og virkning. Men kanskje er det ikke gitt at vi må se alt i sammenheng. Jo lenger man kommer inn i denne boken, desto mer absurde hendelser aksepterer man.
B faller ned i kumlokk, krymper for hver dag som går, forelsker seg i en klovnepornoskuespiller. Mot slutten er jeg så mottagelig at når han forføres av en dansende robot-Trump i susp som synger på The Girl from Ipanema, blir jeg ikke sjokkert. Tvert imot fryder jeg meg over hvor absurd det er.
Kaufman er i utgangspunktet manusforfatter, og er allerede kjent for å bryte med logiske lover i filmene sine. I Evig solskinn i et plettfritt sinn, Being John Malkovich og I’m Thinking of Ending Things går han dypt inn i fantasien til karakterene sine, og finner fram til en minneverden der alt er mulig. Men jeg tror han tar kreativiteten sin et skritt videre når han nå går inn i litteraturen. Ved å velge romanformen åpner Kaufman for ideer som ikke lar seg formidle visuelt. Bare prøv å se for deg B og en snakkende grand danois som blir slukt av en hval og sendt av sted med en ildtornado, vist på et kinolerret. Du hadde mistet følelsen av at det var sant, fordi du hadde måttet forholde deg til en materiell virkelighet. Filmformatet er jo i seg selv en årsak-virkningsprosess, der tusenvis av øyeblikk settes sammen i det som virker som en bevegelse fra ett bilde til et annet. Det er jo nettopp den bevegelsen Kaufman prøver å oppløse.
Siden det ikke finnes noen årsak eller virkning i Kaufmans univers, følger det at tid heller ikke eksisterer der. Fortid og framtid er bare en serie med øyeblikk mennesket har satt i rekkefølge, og det eneste som eksisterer er nuet. Dermed blir Bs minner bare sanne i kraft av å huskes i øyeblikket. De kan forandre seg for hver gang han tenker tilbake, og fremdeles være like sanne. På et tidspunkt husker B to utgaver av filmens regissør samtidig, en hvor han er en surrete, gammel afro-amerikaner, og en annen hvor han er en stygg svenske. Siden minnet ikke er bundet av fortiden, kan begge versjonene av regissøren være sanne samtidig. En gang husker han at filmen startet med en flyvende hatt, en annen gang med en fødsel, en annen gang igjen med en dansende kvinne. Ingen av minnene er noe mindre virkelige enn de andre. Og når fremtiden begynner å innta nåtiden, står det ifølge romanens logikk heller ingenting i veien for det, fordi det er det B opplever i øyeblikket.
Den svenske dramatikeren August Strindberg skrev en gang en påminnelse til de som skulle se Et drømmespill (1907):
«[Forfattaren har] prøvd å etterlikne draumens usamanhengande, men tilsynelatande logiske form. Alt kan skje, alt er mogeleg og sannsynleg. Tid og rom eksisterer ikkje: På ein spinkel realitetsgrunn spinn fantasien og vev nye mønster, ei blanding av minne, opplevingar, frie påfunn, urimelege påfunn og improvisasjonar. / Personane blir kløyvde, fordobla, damper bort, blir fortetta, flyt ut og samlar seg.»
Kanskje hadde lesere av Maurheten nytt godt av en lignende advarsel. Å lese denne romanen er en prøvelse, som har utfordret synet mitt på hvordan litteraturen skal være. I likhet med Strindbergs stykke skaper romanen et virkelig uvirkelig univers der ingenting kan verken bekreftes eller avkreftes. Boken smetter unna alle forsøk på å forklares, ved å venne deg til at ingenting egentlig kan forklares. I boken finnes det ingen objektivitet, og selv subjektiviteten til B utfordres, for hva er egentlig Bs egen opplevelse, og hva er filmen? Maurheten lander på at vi ikke kan avgjøre det spørsmålet, og at det egentlig er irrelevant. Som Kaufman skriver, blir kunst alltid til i møte med betrakteren, som fyller verket med sine egne assosiasjoner. «Før den blir sett, er den ingenting.» Bs film er bare minnene han bringer med seg inn i den. Det «å huske filmen er filmen». Faktisk kan det mot slutten av romanen virke som den virkelige filmen bare er en haug med blanke filmruller, og at B egentlig har brukt tre måneder på å stirre på et hvitt lerret. Han har projisert minner på lerretet, slik at det har blitt til en film.
På samme måte som filmen ikke eksisterer uten B, er nok din Maurheten en helt annen bok enn den jeg holder i hendene mine. Blar du i den, vil du finne helt andre sider. Å forklare Maurheten er et meningsløst anliggende, for det finnes ingen annen sannhet om den enn minnet ditt om den.
Mattis Gravingen (f. 2002): student i filosofi ved Universitetet i Oslo.
