Tekst og bilder av Anita Eriksen
Jeg ønsker å studere gelada apekattene (Theropithecus gelada). En majestetisk apekatt på 14-20 kilo, med langt hår og rødt timeglass på brystet. Disse apene lever kun i Etiopia, og kun over imponerende 1800 høydemeter. Disse høylandsområdene ble dannet for over 30 millioner år siden, av lava. Lavaen fløt ut av vulkanene, kjøltes ned lag på lag, og dannet et høyere og høyere platå med imponerende topper og dramatiske klippekanter som faller i loddrette vegger flere kilometer ned i dalen under. Landskapet slår imot deg med en skjønnhet og dramatikk som gir deg intet valg enn å bære med deg minnet om det resten av livet. Et hjem like majestetisk som apekattene som bor der. Men geladaene har ikke alltid levd her. De var en gang en gruppe bestående av mange arter som levde over store områder lavere i landet. Et landskap kanskje ikke like imponerende som dette, men med masse mat, blomster, insekter og frukttrær til å både spise av og gjemme seg i. Mennesker, klimaendringer og konkurranse fra en rivaliserende apekatt, bavianen, presset geladaene. Og til slutt var det bare en art igjen. Den siste levende geladaen flyktet opp i fjellet. De flyktet, opp over tregrensa, opp i fjellet, opp i sikkerhet, opp på taket. De måtte tilpasse seg en ny type mat, og danne en kultur hvor samhold ble den beste beskyttelsen. På taket er det lite som skjermer dem for vær og vind, og tåke teppelegger området fra et øyeblikk til et annet.
Jeg sitter oppe på platået. Foran meg skråner gresskledde vulkanfjell ned til en stupbratt klippevegg. En soveklippe for apekatter som ønsker å unngå predatorer om natten. Og på fjellet forsvinner tåka like raskt som den kom. Bak skyene starter solen sakte, men sikkert, å gjøre morgenen lysere. Det rører seg nede i gresset. Ventetiden har vært verdt det. De første langhårete skapningene kommer over kanten, klatrende opp fra de stupbratte klippekantene. Først opp er noen store hanner. De setter seg på klippekantene, speider etter farer, myser mot dagens første lys, håret flagrende i vinden. Ikke lenge etter følger de andre. Snart er det mange, ti, tjue, førti over hundre geladaer har nå nådd de gresskledde skråningene. De voksne er trøtte. De gjesper med åpen munn og hannene blotter de enorme hjørnetennene sine. De henger med hodet, sitter tett i familiegruppene sine og holder varmen, det er en treg morgen, tåka truer fortsatt på de høyeste toppene. Men ungene er våkne. De løper rundt og herjer, leker med vennene sine de ikke har sett siden dagen før. De voksne løfter til tider på øyenbrynene og blotter de lyse, hudfargede øyelokkene, og stirrer strengt på de bråkete, alt for morgenglade ungene. De blir stille en stund, men så er leken i full gang igjen.
Man skal spise, hvile, flørte, krangle litt med naboen, bevege seg, drikke og stelle pelsen til venner og familie.
Mens de voksne våkner, ser jeg meg rundt i landskapet. Det er grønt på taket av Afrika. Landskapet er dekket av flere ulike arter gress og urter, det er dietten høyfjellet har å tilby geladaene. Som hos primater flest, er det et visst antall aktiviteter som skal ha plass i tidsbudsjettet i løpet av en dag. Man skal spise, hvile, flørte, krangle litt med naboen, bevege seg, drikke og stelle pelsen til venner og familie. Men når en kropp på tjue kilo skal opprettholdes på gress og urter må store deler av dagen brukes til å spise. Og det lønner seg å være selektiv, tenker jeg. I skråningen ned mot soveklippen er gresset langt, nesten to meter i strået, brunlig i fargen. Det vil si at dette gresset inneholder mye stivelse, og forskning viser at jo lenger gresset vokser, jo mindre næringsstoffer har gresset å tilby. Men når jeg løfter blikket utover platået ser jeg områder som er grønnere. Slettene på platået har en høyere variasjon av kortvokste gressarter, næringsrike urter og busker. På et tidspunkt må vi nok forlate soveklippenes trygghet på leting etter mat.
Det rører seg i gruppen. En av de store hannene, McLovin, bestemmer seg for at tiden er inne for å flytte familien, og setter i en bestemt gange opp mot platået. De andre familiegruppene følger etter. Ingen vil bryte flokkstrukturen, for det er trygghet i antall. En flokk med geladaer kan inneholde opp til rundt 1100 individer. Og hvilke individer jeg er sammen med hver dag varierer. Den faste strukturen er familiegruppen, de holder tett sammen hele dagen, skravler og vokaliserer konstant for å sikre at de ikke kommer for langt fra hverandre. Men hvilke familiegrupper som henger sammen varierer. En sosial struktur som kalles fission-fusion fungerer akkurat slik som vi mennesker organiserer vår egen hverdag. Man reiser kanskje på ferie med én familiegruppe, kommer hjem, og reiser og feirer jul med en annen gruppe i familien, kommer hjem, og har dugnad med alle nabofamiliene i borettslaget.
Oppe på toppen stopper geladaene stadig og spiser. De finner områder med kortere mer næringsrikt gress og urter, og i områder med fuktigere jord graver de etter røtter og knoller fra plantene. De skravler og spiser, skravler og spiser. Med en primats unike fingermotorikk plukker de de beste stråene av gress og biter av urter. De sitter på huk og flytter seg på to ben.
Ungene kommer løpende og presses inn i midten av sirkelen av far, mor og tanter. Den beste beskyttelsen de kan få.
Men så siger tåka på, igjen. Geladaene blir urolige og flokker seg sammen. Hver familie for seg, men tett på de andre. De voksne sitter i ring med pannene mot hverandre. Ungene kommer løpende og presses inn i midten av sirkelen av far, mor og tanter. Den beste beskyttelsen de kan få. De voksne er urolige. Det er rovdyr på fjellet, men ingen trær å gjemme seg i. Alt de kan gjøre nå er å sitte musestille og vente. Det er ingen som skravler lenger, ingen som vil røpe hvor gruppen befinner seg. Apene venter, nervøst. Igjen letter tåka sakte, men sikkert. Man kan se ryggen til en hyene i det fjerne. De ble ikke oppdaget denne gangen. De blir sittende en stund og kikke nervøst rundt seg, noen kikker tilbake mot skråningen som fører ned til klippekantene, det er tryggere der, men så var det denne maten da. Gruppen bestemmer seg for å fortsette utover det åpne platået.
Over en liten bakketopp ligger en av geladaapenes favorittspiseplass. Et område som vi feltarbeiderne kaller for The Flats. Omringet av en kjede med fjelltopper er The Flats, som navnet tilsier, flatt. Det omfatter et område på størrelse med fire fotballbaner og er dekket at det grønneste kortvokste gresset på hele fjellet. Små bekker av vann renner på kryss og tvers. Det er åpent med god sikt i alle retninger. Det går et brus av fryd gjennom flokken. Familiene sprer seg ut og snart sitter alle på huk i full gang med å sikre seg dagens næringsinntak. Solen sender varme stråler mellom skyene. Det er godt å være primat. Men gleden varer ikke lenge. Det kommer mennesker. Noen bønder har tatt med seg dyrene sine, kuer og geiter, ned til The Flats for å beite. Geladaene liker ikke mennesker. De går med lange kjepper som slår etter dem, og noen ganger har de med hunder som jager apekattene. Geladaene flykter. De løper i redsel opp på en fjelltopp og blir sittende og kikke ned på de grønne slettene fulle av mat, som nå okkuperes av mennesker, kuer og geiter.
Plan B. Jeg grøsser på ryggen. Jeg skjønner hvor vi er på vei nå. Vi beveger oss mot et område bøndene bruker til avlingene sine. I månedsvis har hardføre mennesker som lever på taket av Afrika kultivert vulkanstein. De har ikke moderne utstyr og arbeidet er tungt. Kun ved hjelp av okse og sulten motivasjon bruker de krefter på å jobbe på åkerlappene sine. De trenger mat til familien, og dyrene sine. Åkerlappene ligger ofte langt unna gården, det er ikke lett å finne passende plasser å dyrke mat her oppe. Jeg håper det er en bonde på åkeren nå, for en flokk med fingernemme geladaer er på vei og de kan plukke med seg måneder av hardt arbeid i løpet av noen få minutter. Bøndene liker ikke geladaer. Sammen med apene står vi og kikker oss rundt i kanten av åkeren. Det virker som at kysten er klar og geladaene kaster seg over avlingen. Jeg kan ikke gjøre noe. Fortvilelsen er i gang med å få fullt feste i brystet da jeg hører sinte stemmer i det fjerne. Menn med lange kjepper og bjeffende hunder er på vei i vår retning. De beveger seg raskt. Geladaene løper. Jaget igjen.
Solen er på vei ned. McLovin tar nok en gang ansvar og leder gruppa i bestemt tempo tilbake mot klippekanten. Det er kvelden. Geladaene sitter på toppen i bunnen av den gresskledde skråningen på kanten av soveklippen, steller pelsen til hverandre og skravler. Ungene er slitne etter en lang dag, de sitter på morens fang med ansiktet gjemt dypt inn i langt hår. Bachelorhannene som har brukt dagen på sine egne eventyr kommer hjem for kvelden. Det finnes ingen trær på fjellet, men like før solens siste lys blir borte for dagen klatrer geladaene ned den trygge klippeveggen igjen for natten og jeg går hjem til teltet mitt. Der er jeg tørr, varm og også trygg for rovdyrene.
