Tekst av Audun Hals Butenschøn
Det er en julekveld like før hjemreise, men språket som dyttes inn i ChatGPT gir ikke inntrykk av en indre julefred. Jeg sender setninger med caps lock, utropstegn, kommandoer og skjellsord. Jeg skriver på et kort som skal presentere en gave til min bror. Det er fullt av surrealistisk, konteksttung internhumor og personlighet. Det er autentisk. Men kortet er litt uleselig. Fra ung alder og fram til høsten 2022 ble mesteparten av det viktigste jeg skrev, tygget gjennom av «språkvasken mamma». Hun kunne ikke begripe at jeg ikke så mine selvfølgelige grammatikkfeil. Men de var ikke selvfølgelige for meg; de fulgte mine tankers kadens, rytme og ordbruk. Det som virket naturlig for meg, var uleselig for andre. Men så kom ChatGPT høsten 2022, og jeg kunne finpolere vekk de sære kantene på tekstene mine. Jeg kunne gjøre meg forstått. Så denne kvelden instruerte jeg ChatGPT til å fjerne grammatiske feil fra julekortet til broren min. Og det den spyttet ut, var forståelig, lesbart, men også sjarmløst og uautentisk.
Dette er ikke overraskende når vi tenker på hva KI-språkmodeller er. De er en statistisk kvern som tar inn så mye den kan finne på internett, og kan deretter dytte ut det mest sannsynlige, gjennomsnittlige svaret til alle spørsmålene man har. Spør man for eksempel hva dens favorittmat er, får man de mest generiske mulige svarene:
Da jeg var barn håpet jeg alltid at å kombinere alle fargene i maleskrinet skulle lage en spennende farge, men det ble alltid bare en kjedelig brun gugge, og KI gjør det samme. Den høvler ned språkets topper og fyller dalene, språket blir en flat, effektiv vei.
At KI skriver flatt, effektivt og litt kjedelig, er utrolig verdifullt. Når jeg skriver risikoanalyser eller teknisk dokumentasjon, ønsker jeg ikke farge, kreativitet eller puls, men steril presisjon. Her fungerer KI som et sandpapir som effektivt sliper vekk mine unoter og særpreg, og etterlater en glatt, profesjonell overflate fri for friksjon. Og det er ikke bare mitt språk som blir glattere: studier viser at ordbruken i forskningsartikler på tvers av forfattere og nasjoner har blitt mer ensformig og standardisert. Dette synes jeg er bra, fordi når leseren slipper å bruke kognitiv kapasitet på å tolke personlig stil, kan informasjonen absorberes raskere og mer effektivt.
Men hva forsvinner når grammatikkfeilene fjernes? Kanskje også autentisiteten? Psykologen Carl Rogers definerte autentisitet som samsvar mellom følelser, tanker og kommunikasjon. KI finner gjennomsnittet av sin data – milliarder av stemmer med forskjellige følelser og tanker, publisert i alle mulige kontekster – og det er akkurat dette gjennomsnittet teksten din dras mot. Ikke i retning av dine egne følelser og tanker, men mot alle andres. Gjør vi dette for ofte, risikerer vi å atrofiere muskelen for autentisk kommunikasjon. Kanskje vi derfor burde holde på det som skal være autentisk: meldinger, taler til venner, julekort, osv. Derfor fikk broren min et upolert kort til jul. Det var kanskje uleselig, men nettopp derfor var det autentisk.
