Tekst av Simon Edvard Appelblad
Illustrasjon av Emilie Korneliussen
Jeg trasker gjennom storbygater dekket med restene av vinterens strøsand knasende under føttene, og pumper Shoegaze-legendene My Bloody Valentines mesterverk Loveless på det iPhonens hørselsvarsler påstår er «for høyt volum». På den tørre asfalten bekrefter våren sin triumf over vinteren, og med sol på vinterbleke kinn ringer My Bloody Valentine våren inn. Hvert år, på årets første vårdag – bestemt standhaftig av meg selv – går jeg et privat, høytidelig opptog gjennom gatene. Det varierer fra år til år akkurat når, men dagen det skjer er det i nærmest seremonielle bevegelser og jeg kjenner gleden i kroppen de siste øyeblikkene før prosesjonen gjennomføres. Hvert år – selv om jeg tenkte akkurat det samme forrige år, og alle år før det igjen – kommer tanken: Herre-guuud så bra Loveless er!
Det er merkelig hvordan musikk kan knyttes så sterkt til spesifikke stemninger, øyeblikk, situasjoner eller årstider. Og for meg har årstidene alltid stått som den kanskje mest definerende markøren for soundtracket til mitt eget liv. Årstiden er DJ’en med mest innflytelse på hverdagen min. Vårmusikk, sommermusikk, høstmusikk og vintermusikk. Artister og sjangre varierer og flyter rundt, men det er alltid noe overhengende der som jeg kanskje ikke helt kan forklare selv.
Våren med sin drømmende vegg av fuzz’a gitarer som sluker meg levende. I svevende støy-melodier føles det som at jeg flyter gjennom gatene på en sky av en nostalgisk, bittersøt rosa tåke som viser vei til soldagene vi har i vente. Dream Pop og band som Slowdive, Westkust, Beach House og Jesu er bare noen av The Usual Suspects i symfonien av sommerlengsel.
Når sommeren faktisk trer inn, blir den bittersøte tvetydigheten bare søt. «Det danser sambarytmer / Inni hodet mitt»1 sang Hjerteslag i 2016, og ja, jeg har også vært våken i hele natt. Til utepils, til varme netter, til gjenglemte solbriller og til skrubbsår på knærne. Håkan Hellström og Kurt Vile’s sin laidback vittig-per-indie. The War on Drugs Ambient Americana drukna i gitareffekter som samtidig hinter til både Springsteen, Dylan og Tom Petty og bygger en solid ryggmarg til lukta av solkrem og saltvann. The Grateful Dead til slappe park-vors på pledd med lunken hvitvin og diskusjonen om noen skal løpe og kjøpe en 6’er til før salget stenger. Det finnes ikke noe mer passende asfalt-musikk enn Californias Pavement, og «Gold Soundz» fra Crooked Rain, Crooked Rain har vært en del av det faste sommer-soundtracket siden videregående. Og så Post Rock når det regner. Post Rock er grå musikk og må lyttes til når det er grått.
På høsten begynner det å bli kjipt, og Midwest-Emo som American Football blir emosjonelle støttehjul. De tidlige upolerte platene til Motorpsycho, Adrianne Lenker og Big Thief’s rå melankoli minner om sommeren som var og aldri vil finnes lenger. Kveldene blir sakte mørkere dag for dag, og plutselig er den tørre asfalten bytta ut med en fuktig rød løper av døde løv. Plantene falmer i samme takt som humøret mitt. Vinterdeppen er reell og rett rundt hjørnet, og jeg vet det. Og så plutselig i Jokkes ord: Her Kommer Vinteren. Og nå er jeg jo en «av typen som liker å sitte / sitte inne å pimpe når sola skinner»2 og jeg er også en av «typen som er svak for sport / Men bare på skjermer og bare når vi vinner». Og når den kalde jævla årstiden er her for fullt, da er det én ting som gjelder, og det er Norsk Black Metal.
Svartmetall er vinterens og mørkets musikk, og da skal det faen meg være mørkt. Jeg hater vinteren. Den objektivt verste årstiden. Det eneste jeg (kanskje) hater mer er julemusikk, og ironisk nok går de to også hånd i hånd. Påtrengende, falsk og materialistisk plastikk-musikk som presser seg på meg i annethvert gatehjørne og alle sentrumsbutikker. Som en skrålende YouTube-reklame midt i videoens klimaks for trådløse støvsugere eller en eller annen stasjonsvogn for 800.000 kr (som jeg verken har sertifikat til å kjøre, eller råd å kjøpe). Hælvette opphøyet i andre potens. Jeg begynner å grue meg alt i september. På samme måte som det er vanskelig å nyte en søndag fordi jeg vet det er mandag i morgen, klarer jeg ikke å nyte høsten fordi snart er det kaldt og mørkt og bløtt og surt. Og gatene blir aldri hvite. Det ‘ække noe White Christmas, men en evig grå sølje av sludd. Det er kaldt, men Fru Oslo By lykkes på en eller annen måte å trosse fysikkens termodynamiske lover og disker opp med bløte gater, selv i minusgrader.
I stedet for å drømme om sommeren og «Synge gamle sanger om igjen»3, omfavner jeg mørket jeg så inderlig hater. Jeg skal gå ned som en martyr i vinternatten. I Transilvanske skygger og eldgammel, mytisk ondskap. Jeg blir i ett med det jævlige. Svartmetallen river i ørene som rimfrosten river i kinnene. Den er iboende ekstrem, knallhard og brutal. Svartmetallen hyller og mystifiserer det norske vintermørket. Den elsker det. Og jeg prøver lure meg selv til å gjøre det samme. Svartmetallen ønsker å «fortrylle virkeligheten». Den søker mystisismen. Det hverdagslige, sosialiserte og «trygge» i det siviliserte samfunnet sees på som noe falskt. Og den bruker selve skogen som en portal for dette trylletrikset. Skogen representerer selve anti-tesen til det siviliserte. Skogen er vill, utemmet og rå. Og med en tryllestav bestående av skrapete gitarer og tordrende trommer, Zim-Zala-Bim, så er jeg også i granskogen. Under fullmånen blant norske snøkledde furutrær og tunge krokete graner. Skaren knekker under føttene og glitrer som et speil mot den uendelige stjernehimmelen, en gnistrende portal til et større og ugripelig kosmos. Her ruver en mystisk energi, en mytisk utemmet ondskap. En ondskap våre forfedre også følte for tusenvis av år siden, og som gjennom hedensk folketro har overlevd til den dag i dag.
Ironisk nok liker jeg ikke å gå i naturen. Topptur og Kvikk Lunsj foran bålet? Det er et neej for meej. Jeg trives best med asfalt under beina og litt flat pils i glasset. Byfis. Men, gjennom svartmetallen kan jeg drømme meg bort, og i et lite fortryllet øyeblikk være der likevel. Og selv om jeg ikke faktisk fryser i skauen, med kalde tær og klamsvett superundertøy i underlivet, har jeg en følelse av å være i det måneskinnet likevel. Selv om jeg i realiteten klasker rundt i gråblaute sluddgater i jakt etter min flate pils. På samme måte som jeg romantiserer det å være en kis som er glad å gå i marka hver gang jeg ser Lars Monsen på TV, romantiserer jeg den «naturromantikken» svartmetallen fortryller.
Jeg forstår at svartmetall er litt ugjennomtrengelig for en som ikke har vært borti det. Litt vanskelig? Litt rart? Litt mye? Jeg er på ingen måte noen knallhard metalhead. Jeg pleier å si at jeg liker alt som er bra. Og det er en del jævla bra metall, selv om jeg har blitt selektiv på hva slags metall jeg liker med årene: Stoner Doom, Trash og Black Metal. Alle disse tre sjangrene lykkes med å skape sin særegne stemning. Doomen med sin sirupseige, steintunge riffing og psykedeliske groove. Trash Metalen med sitt aggressive, hakkende og lynraske «pedalen-i-bånn tempo» som skriker etter øl i glasset. Men det er noe helt spesielt med den stemningen svartmetallen lykkes i å skape, og for meg er stemningen alt. Den frembringer noe mørkt, øde, kaldt og overnaturlig – nærmest åndelig. I den skitne og monotone veggen av vreng lar jeg meg bli hypnotisert av den luggete teksturen av raspete gitarer og plagede, lidende vokalskrik. Trommende smadrer som en haglskur og jeg trekkes inn i en meditativ transcendental drøm. Lydveggen sluker meg, jeg lukker øynene og stiger mot en virvelhimmel av stjerner i vinternatten. Episk og evig.
Svartmetallen er stygg. Tidlig i sjangerens småbarnsår ble det å ha et bevisst skittent, rått og upolert lydbilde for å distansere seg fra det kommersielle. Det er og skal være spikerlyd. Men svartmetall er også melodisk og teatralsk. Dissonant, men samtidig vakker. Melodiene er mørke, orkestrale, samtidig atonale og dissonante, og gjennomsyret av tritonus. Også kjent som «diabolus in musica». Djevelens intervall. Mellom en perfekt kvart og en perfekt kvint ligger toneintervallet som i middelalderen ble sett på som blasfemisk. Det er ubehagelig og urovekkende, og sammen med de luggende spikergitarene skaper det en følelse av noe ondt, mørkt og ustoppelig. Og i det jeg trosser ute-av-stand rulletrappene ved T-banestoppet på Stortinget, og trer ut av undergrunnlabyrinten for å møtes av en pisskald vind og en bitchslap av sludd i trynet, blir jeg også noe ondt, mørkt og ustoppelig. Jeg kanaliserer et alterego. En ondskap jeg absolutt ikke har i meg, men som jeg skulle ønske jeg kunne utøve på Kong Vinter idet jeg trer inn på min egen private scene i det mentale teaterstykket som spilles.
Nå er jo denne forbanna årstiden rett rundt hjørnet. Gradestokken kryper sakte nedover og det begynner å bli dags å se Twin Peaks om igjen og kjøpe Tomtegløgg på et altfor-tidlig-tilbud. «Når mørke no har sænke sæ»4 blir det ikke særlig mye lys og varme (sorry Åge), men i stedet mørke og kulde.
I år blir den skarpeste ammunisjonen mot Kong Vinters beleiring Vemod’s The Deepening (2024), noe av det beste av norsk svartmetall utgitt de siste årene. Med melodiske, klang-drukna gitarer som hypnotiserer meg inn i en slags drømmelik, mystisk og spirituell melankoli. Ensom under stjernene stiger jeg opp gjennom nordlyset og blir i ett med vinternatten.
Djevel’s Tanker Som Rir Natten (2021) og Naa Skrider Natten Sort (2022) er nye og delvis moderne plater, som likevel er dypt forankret i den ortodokse ånden fra 1990-tallets norske Black Metal. Det er mer en «utvikling» av den tradisjonelle svartmetallen og søker ikke en fornyelse, men videreføring. En bevaring av den opprinnelige essensen av sjangerens åndelige og kunstneriske arv.
Whoredome Rife’s Dommedagskvad (2017) og Den Vrede Makt (2024). En voldsom og aggressiv snøstorm av spirituelt raseri. Ritualistisk og apokalyptisk. Og den helt fantastiske (!) live-plata Trúbadóirí Ólta an Diabhail (2013) av Nederlandske Urfaust. En seig, okkult messe i en Katedral av Volum. Urfaust spiller helt drøyt høyt live, ikke bare for sjokk eller aggresjon, men som en del av et musikalsk og ritualistisk uttrykk. Drømmende, repeterende klangflater og en nærmest liturgisk, plaget vokal som desperat synger eller ber til guder han ikke tror på, i et sted mellom rus og åpenbaring.
Jeg skal nå snart trosse vinternatten nok en gang, og bevæpnet med Spotify, ny-sålede vintersko og mammas ullsokker tre inn i den statiske skyttergravskrigen mot elementene. Og jeg skal nyte det.
