Tekst og bilder av Stina Lovise Kyrkjebø
Året er 2009. Svineinfluensa sprer seg, Michael Jackson har nettopp dødd og verden stabler seg tilbake på bena etter finanskrisen. Men det finnes fortsatt håp, glede og tegn på overflod. 2009 var også året moren min kjøpte meg og søsteren min hver vår Nintendo DSi.
Jeg var 11 år og hadde ingen form for sosiale medier (det var riktignok noen kule barn med mindre strenge foreldre som hadde MSN- og Facebook-kontoer). Vi hadde ennå en egen avdeling på biblioteket med store, firkantede stasjonære PCer som vi av og til brukte til undervisning. Jeg hadde en Nokia jeg kunne tekste med og spille slangespill på. Med andre ord: Det å ha en DS jeg kunne ta med meg overalt, fra togturer til sengekanten, var revolusjonerende. Når jeg ikke brukte tiden på å trampe ned onde skillpadder, hadde også DS-en en annen artig funksjon: kamera.
Året er 2025 og «fysisk media», DVD-er, CD-plater og eldre videospill har fått en liten renessanse blant unge. Kanskje fordi flere har innsett at man faktisk aldri eier noe hvis det bare er tilgjengelig digitalt. Filmer forsvinner fra Netflix, album blir utilgjengelige på Spotify og de sosiale medieplattformene som en gang føltes evigvarende, kan når som helst slette bilder, innlegg eller hele appen. Til og med når du trykker kjøp på et spesifikt produkt kan det forsvinne: Apple har uten varsel slettet filmer fra folks private iTunes-kontoer. I tillegg finnes også hele serier, album og filmer der ute som ikke er å få tak i noe sted. Store medieproduksjoner, som har kostet tid, penger og innsats, borte fra jordens flate. For alt som er oppi «skyen» er flyktig. Ikke minst blir i hvert fall jeg raskere med å sensurere meg selv når fortiden min ligger tilgjengelig for alle som vil se. Ved flere anledninger har jeg sett gjennom hva jeg tidligere har postet på sosiale medier og slettet mye – det er få spor av barndommen min igjen på nettet.
Lillesøsteren på 23 er en av disse unge som ønsker mer fysisk media. Hun har kjøpt seg en gammel CD-spiller, søker på nettet etter måter å holde gammel teknologi i live og går rett til DVD-seksjonen på loppemarkedet i håp om å finne sine favorittfilmer foreviggjort i fysisk utgave. Et av hennes vellykkede internettsøk resulterte i nye ladere til våre gamle DS-er.
Det første jeg gjorde da jeg fikk DS-en tilbake i hånden var å smette inn et av de gamle spillene. Som voksen er jeg betydelig mye bedre i nesten alt. Jeg kjørte gjennom Mario World med tre stjerner på alle nivåene: da jeg var yngre fikk jeg ikke til å slide i skjell-form, men med et raskt google-søk løste jeg dette en gang evigvarende problemet på fem sekunder. Med samme metode oppdaget jeg hvilken juksekode man trengte for å låse opp giraffen i Littlest Pet Shop (koden var “giraffe”).
Det var først etter jeg hadde rundet alle spillene i mappen at jeg utforsket de andre funksjonene. Jeg vet ikke akkurat når siste gang jeg spilte på DS-en min var, men takk gud for at jeg ikke brukte det selvkritiske og flaue blikket til en tenåring og slettet det som slettes burde. For i denne lille konsollen lå det en tidskapsel.
Jeg har tegnet, brukt funksjoner hvor jeg kan dreie rundt med pennen til obskure fjes, brukt datidens filtere og rammer, skrevet snakkebobler og tatt bilder av andre. Det er både lekent og utforskende, samtidig som det også er sårbart. På 90% av bildene er kameraet vendt innover.
Senere i mine tenår ble «selfie» et slags kulturelt fenomen. Inspirasjonen bak musikk og bøker, men i all hovedsak latterliggjort som det ultimate tegnet på den voksende narsissismen i moderne tid. Nå for tiden tar jeg sjeldent bilder av meg selv. Men kanskje mest fordi jeg ikke ser poenget – det er ingenting jeg vil si via et lavterskel selvportrett.
Men det ville jeg åpenbart i mine tidlige tenår. Gjennom bildene tegner jeg i et øyeblikk djevelhorn på moren min, og lager i det neste en hyllest til henne med stjerner og blomster. Jeg har venner på besøk som får være med foran kameraet, jeg leker med søsteren min og tegner hemmelige kjærlighetserklæringer.
Ikke minst vokser jeg opp. Fjeset blir mer modent, håret klippes og klærne mine endrer seg. Man kan se hvordan smilet mitt blir mer selvbevisst – mindre tenner og opp med haken.
Å se seg selv på denne måten er både rart og fint. Ikke minst har det fått meg til å tenke over hvem jeg var da, hvem jeg er nå og hva som fortsatt sitter igjen. Hvis du vil se noen av bildene fra DS-en min kan du finne dem på instagram under kontoen «MyOldDS«. Sammen med bildene skal jeg prøve å skrive litt mer om hvordan det er å være 11 år og føle frihet med en liten spillkonsoll i hendene.
