Tekst av Matin Bagherpour
Illustrasjon av Hannah Ødegård
Alt ved meg er løgn, fra topp til tå. For seks måneder siden ble jeg så forelsket at jeg ville forlate alt. Men i stedet dro jeg hjem, lagde mat, så barna i øynene og sa: «Jeg elsker dere». Den lille smilte og viste meg den løse tannen sin. Mødre er de beste løgnere i verden. Det begynner allerede når de gir barnet den første maten, når de later som om det er nam nam. Er det ikke bedre å late som om du bryr deg? Pappa var derimot ingen god løgner. Han kunne ikke skjule at han hadde en favoritt, Lillie-prinsessen.
Det er første søndag i advent, selv om det ikke er desember ennå. Det hadde jeg helt glemt. Hvor er lysestaken? Tror barna fortsatt på rampenissen? Det var dumt av meg å begynne med det da de var små. Men da hørtes ideen så koselig ut. Jeg hadde ikke tenkt på at jeg skulle fortsette med det i årevis. Kanskje det finnes noe på nettet der de lager forslag til tull for hele adventsperioden basert på barnets alder. Jeg tror de vet at det er meg som gjør det, men fortsatt gleder de seg.
Vi må dra til Bogstad gård for å ta familiebildene vi pleier å ta hver høst. Dette hadde jeg også glemt, og nå er det snart jul. Kanskje er det heldig at vinteren ikke er helt i gang ennå, men det er jo heller ingen fine høstfarger. Jeg håper at jeg kan bearbeide bildene slik at de ser mer høstaktige ut.
Ada trenger en ny vinterjakke, men nå insisterer hun på å få merkeklær. Det er flaut å gå med Temu-klær, sier hun. For noe tull. Uansett blir de ubrukelige til neste år, nå som hun vokser så fort.
Skal jeg bestille denne jakken i kunstig lær til Lukas? Han sier at det er blitt trendy igjen å gå med lærjakke, men ekte lær har jeg ikke hjerte til å kjøpe. Bortsett fra prisen, er det jo så brutalt å ta livet av dyr for motens skyld.
Jeg må bli ferdig med artikkelen før midnatt. Det virker som det nå er et KI-basert system som redigerer manuskripter. Det klager på innsenderen om at teksten mangler nok menneskelige trekk. Så, den kjære KI-redaktøren forventer litt mer menneskelig innsats. Ikke så ille.
Jeg håper å bli ferdig med manuset før midnatt. Jeg gnir meg i øynene. I morgen kan jeg ringe og spørre om pappa trenger noe. Mobilen vibrerer. Det er søstera mi, Lillie. Hun pleier ikke å ringe. Det holder med tekstmelding. Hun vil sikkert planlegge å gjøre noe hyggelig for pappa til jul.
Jeg skjønner ikke hvorfor det må gjøres akkurat på julaften. Det er så hektisk nå. Og pappa har ikke anelse på datoer. Dessuten er pleierne på sykehjemmet hjelpsomme nok til å late som det er jul når vi har anledning til å feire med ham.
Jeg svarer telefonen.
«Hei Lea, hvordan går det med deg? Har du fått beskjeden fra sykehjemmet? Nei? Jeg er helt knust. De sier at pappa snart dør. Jeg er redd for at han ikke får bruke ullgenseren jeg strikker til ham. Har du sett den på Insta?» Nei, det har jeg ikke. Eller jeg husker ikke. Tror hun at jeg har tid til å følge alt hun gjør på sosiale medier?
Jeg smaker litt på det jeg skal si før jeg svarer: «Vi kan jo feire jul med ham nå, før de setter ham i kunstig søvn.» Jeg vet at hun ikke liker det. Hun ville vise pappa den nye ullgenseren hans på den ekte julaften.
«Men hun sa en ting, jeg ble så glad. Pappa har spurt etter meg. Han spurte om hvor Lillie er. Tanken på at vår demente far fortsatt kan navnet mitt, varmer hjertet mitt. Det er ekte kjærlighet.»
Er det? Eller er det fordi storesøsteren hans, vår tante, hadde samme navn som henne noe å gjøre med det? Hvorfor må alt handle om prinsesse Lillie? Hun gir seg selv en medalje fordi stakkars pappa spør om søsteren sin som døde for lenge siden.
«Men jeg er opptatt med prosjektet mitt. Jeg må ordne masse for at det blir ekte julefeiring på hytta. Tror du at du kan dra til sykehuset i kveld?»
Hun flyttet til hytta da korona kom. Hun sa den gangen at det er på bygda at man kan «ha et ekte liv». Etterhvert fikk hun større publikum på kontoen sin og ble heltidsinfluenser. Hver gang jeg var på besøk hos pappa, ville han at jeg skulle FaceTime med Lillie, slik at han kunne se den lille prinsessen. Pappa kjenner meg ikke igjen nå. Han tror vel at jeg er en av pleierne, eller lærerne. Noen ganger tror han at sykehjemmet er skolen.
Jeg skulle jobbe i morgen, men kanskje jeg kan be om å ta en fridag. Hvis jeg ber barnas far om å passe dem i kveld, må jeg ta dem i romjulen.
Jeg skulle ha barnefri, men samma det. Faren din dør bare én gang, tross alt. Jeg svarer at jeg skal fikse det. Sees etterpå. Jeg legger på. Barna får spise nudler til middag, det dreper dem ikke å spise ultraprosessert mat en gang til. Men dør pappa snart?
***
Det er ikke en seng til meg i rommet. Jeg sitter ved siden av pappas seng. Men det er ikke noe vits i det, han bare sover. Spurte pappa egentlig om den lille prinsessen? Neste dag kommer Lillie rundt middag. Hun ringer fra parkeringen og vil at jeg skal komme ut for å hjelpe henne. Hun klarer ikke å bære alt alene opp til rommet. Hva er det hun har tatt med?
Jeg går ned. Jeg kjenner igjen lukten av hånddesinfeksjon og varm grøt i korridoren. Hun har perfekt frisyre og sminke, som alltid. Jeg blir litt flau. Jeg tror ikke jeg har børstet håret en gang. Vi klemmer. Hun sier det er en eske med julepynt i bagasjerommet. Hun vil at jeg skal hente den. På vei opp sier hun at hun ble ferdig med ullgenseren med Marius-mønster til pappa. Hun har tatt med risgrøt også. Grøten er laget med melk fra kua på gården. «Er det ikke så … wholesome,» sier hun. Hun har ikke glemt mandelen. Så klart skal pappa få den.
***
Pappa vrir på seg. Han prøver å ta genseren av, men han er for svak. Han gjentar: «Det klør. Kongen befaler. Ta den av meg.»
Lillie stanser filmingen, smiler skjevt og sier: «Men pappa, det er jo ekte ull. Er den ikke myk og varm? Du kan ta den av etterpå.»
Jeg vil ikke at pappa har det vondt. Jeg driter i Insta-kontoen hennes og alle de dumme følgerne. Jeg går bort til pappa og tar genseren sakte av. Hun stirrer på meg. Stemmen hennes skjelver når hun sier: «Må du alltid blande deg? Du tror du vet best og må korrigere alle sine feil.»
Pappa nekter å ta på genseren han hadde på før heller. Han dekker hodet under teppet, ryggen mot oss, som et barn som går i vranglås. Jeg vil si til Lillie at tradwife-livsstilen hennes suger. Men jeg blir bare taus. Jeg vet at etter alle rådene hun har fått fra selvhjelpsguruer så har hun null filter. Man må jo prioritere selv, ikke sant?
Lillie er rastløs: «Du tåler ikke at jeg gjør noe fint. Du misunner meg.»
Ja, kanskje det, men er det fint å tvinge den halvdøde faren vår til å ta på seg ullgenser? Jeg mister besinnelsen: «Fint? For hvem? For pappa eller for følgerne dine?»
Hun ser enda vakrere ut med tårefulle øyne. Hvordan klarte hun å få tårer så fort?
«Vet du hvor mye kjærlighet er i denne genseren? Vet du det er laget av ull fra sauer jeg har klippet selv? Jeg kjørte hele veien hit fordi pappa spurte etter meg.»
«Det handler ikke om deg og sauene dine, Lillie. Er det så vanskelig å forstå?»
***
Lillie har dratt. Det er stille i rommet. Julepynten står liggende på gulvet i esken. Sykepleieren kommer inn på rommet. Hun smiler når hun ser julepynten. Pappa sover rolig. Jeg spør lavt om hun kan hjelpe meg å varme maten jeg har kjøpt på Kiwi-butikken ved sykehjemmet. Det er Toro juletallerken. Hun nikker og går ut. Etter en stund kommer hun tilbake med en saks og to tallerkener med julemotiv. Hun sier de bruker disse tallerkenene på julaften.
Jeg takker. Jeg trenger ikke å si noe mer. Hun har skjønt at vi later som om det er julaften i dag. Jeg kutter plastposene, heller potet, julepølse, ribbe, og tyttebærsyltetøy på tallerkenene. Pappa åpner øynene og ser rundt seg. Han ser på meg og spør: «Har jeg forsovet meg?»
«Nei pappa, det var på tide. Vi skal spise middag nå. Vi har masse god julemat.» Han gliser og spør: «Får jeg dessert óg?» Jeg nikker og ser at han blir glad. «Pass på at du ikke brenner deg; maten er glovarm,» sier jeg. Han sitter i sengen, lukter på maten, og lukker øynene.
Jeg putter en gaffel med ribbe inn i munnen hans. Han spiser sakte, løfter blikket mot meg og sier: «Takk mamma. Jeg elsker din julemat.» Jeg smiler trøtt: «God jul, vennen.»
