I min barndom entret skjermene, og nå er jeg voksen. Det venter alltid mer skjermtid, men barndommen er forbi.
Tekst av Thora Selsøvold
Foto av Anna Rogneby
Det var Mario som tok min barndom med storm. Først min hvite Nintendo DS, godt beskyttet i en solid mappe med snor til å feste rundt halsen, og senere supplert med Wii stasjonert i den felles TV-stua. Mario var båndet mellom meg og min yngre bror. Vi spilte Super Mario Bros (Bråss), og kranglet oss gjennom de ulike banene. Holdt et salig leven, spesielt i de avgjørende slagene mot Bowser. Mot kvelden hadde vi rukket å samle et titalls stjerner, og mynter nok til enda flere reserve-liv, og jeg slo, om enn ikke velvillig, av Nintendoen for dagen. Der inne måtte Mario vente på meg, ute av stand til å jage videre inn i neste verden av steinborger, illsinte sopper eller skilpadder. Jeg var Mario.
Spillene var annerledes på internett. Hos mine besteforeldre står fremdeles en tykk, grå PC lenket til sitt hjørne av rommet. Gjennom lange sommerferier la jeg og min internettvante kusine beslag på ikke bare PC-en, men hele datarommet. Lange dager levde vi på 123spill.no, i Papas Freezeria som iskremguruer og i Papa Louie på rømmen fra pizzamonstere, mens Disneys Hannah Montana sang i bakgrunnen. Det var også en slik typisk sommerdag jeg hadde mitt første møte med GoSupermodel, som Amber33. GoSupermodel frir til yrende tenåringers drøm om berømmelse og et vakkert ytre. For å oppnå fame, spilte jeg motemikser og Backstage Rush, korte, repetitive mini-games, og drømte om å bli VIP. Den eneste grunnen til at lista over høyest rangerte modeller med deres virtuelle hårfrisyrer og tilbehør kunne ha betydning, var muligheten til å bli sett av andre online. Det var alltid en verden som noen holdt levende, noen som var våkne lenger på kveldene og gjennom hele natta. Lyset har aldri helt kunnet slukkes siden.
Tilgangen til GoSupermodel var aldri ubegrenset, men skjørt avhengig av tiden jeg fikk låne mine foreldres bærbare 16-tommers datamaskin. Den hadde fast tilholdssted under sofaen, og ute i tjeneste ble den rettferdig fordelt mellom mine foreldre og deres gjøremål i nettbank og nettaviser, og meg med min avatar Amber33. Når GoSupermodel var konstant i min bevissthet, skyldes det mest av alt mangelen på tilgang. Onsdager, som var en halv skoledag kortere enn vanlig, og helgedagene, kunne bringe overflod hvis ikke andre forpliktelser kom i veien, men de fleste øyeblikk, alle morgener før skolen og alle sene kvelder, var spillet utilgjengelig.
Helt andre lover rådet i alle smarttelefonens applikasjoner som overrumplet meg på tampen av barndommen. Ikke bare var telefonen alltid tilgjengelig i baklomma, slik Nintendoen hadde vært, men de sosiale mediene kombinerte dette med spenningen jeg først møtte i GoSupermodel, denne konstante muligheten for interaksjonen med andre, å være pålogget. En potent miks som visket ut skillet mellom aktivitet og hvile, hjemme og utenbys. Siden har ingen sysler vært forskånet fra enten flikking med telefonen, eller forsøk på å motstå impulsen til å flikke. Evnen til å bli oppslukt av andre aktiviteter svinner hen når jeg kan forsvinne inn i appene og deres unnvikende natur straks det butter imot. Det har blitt et konstant valg å ikke rømme inn i lettbent underholdning, og tilstedeværelsen av dette valget påvirker også alle andre opplevelser.
Ubehaget blir tydelig i det jeg lengter etter mer, men merker at uroen ikke dempes av å logge på igjen. En påtrengende, forvirrende ambivalens. En ørkesløshet etter å ha stirret for lenge inn i skjermen. Også nyfrelst foran telefonen etter endt skoledag, ante jeg at denne følelsen av rikdom, spenningen i alt jeg skulle sjekke, alle meldinger og nye innlegg som blinket, var begrenset i varighet. Jeg ante følelsen av tomhet jeg da ville sitte igjen med, etter å ha vært passiv tilskuer i andres iscenesettelser av egne opp- og nedturer. Mer engstelig og mindre oppmerksom.
Jeg vil at den fysiske verden skal være den viktigste i livet mitt, at latter og suksess, men også anger og sorg, først og fremst skal finnes her. Jeg vil være konsentrert om det som skjer rundt meg, selv være aktiv i å velge hva tiden min går til og justere kurs. Jeg vil bevare gleden i de lange bøkene, de tidskrevende og tidvis tverre, men som gir tilsvarende mer tilbake straks jeg har fortjent min plass i fortellinga. Vil bruke mer av tiden min på aktiviteter som gir meg motstand, som jeg må bruke tid på å mestre. Streve litt, med det som ikke alltid er givende her og nå, men som på sikt åpner for nye muligheter. Det gir meg en solid, varig glede og trygghet.
Alt skal ikke blinke hele tiden.
