Om paradokser i vår tids lengsel etter autentisitet
Tekst av Tiril Høie
Det er ikke uten grunn at like mange mennesker som befolker Panama putter på seg solhatten og setter snuta mot The Grand Canyon State for å fotografere en gigantisk kløft årlig, eller at Leonardo da Vincis Salvator Mundi i 2017 ble solgt for den nette sum av 450 millioner dollar – nei, det er fordi vi fascineres av ideen om det autentiske. Ting som ikke kan kopieres eller masseproduseres og dermed utstråler noe vi opplever som ekte, for eksempel resultatet av naturen eller kunstnerens nitidige arbeid. Coloradoelven som fremdeles eroderer fjellplatået som engang var og penselstrøkene som ennå avslører da Vincis nærvær tilhører kvalitativt sett en helt annen sfære enn gravemaskin-daler og AI-genererte kristusbilder, og slik er det også med mennesket.
Psykologisk sett handler autentisitet om å føle samsvar mellom indre erfaring og ytre handling, hvilket skaper en opplevelse av helhet og dermed også mening. Når vi er villige til å besøke baksiden av globusen for å stå som sild i tønne og sikle på alt fra rød stein til størknet oljemaling eller betale uante summer for å kunne skjenkes denne nytelsen fra egen sofakrok, kan det synes som et paradoks at vi samtidig skaper oss en stadig mer fragmentert og kunstlet verden som gjør det vanskeligere å leve i samsvar med den naturlige rytme som tross alt er opphavet til det vi trekkes mot. Men kanskje er det nettopp det som er autentisitetens iboende paradoks – at dens verdi eksisterer i et uløselig motsetningsforhold til det uekte, som en lengsel eller et anker i det ellers konstant bevegelige? Hvordan er det så egentlig med oss selv? Er jeg tilblivelse eller simulasjon? Bella Goth på en god dag?
Genialitet og galskap er blant velkjente troper som til alle tider har fått representere autentisitet, og vitner om at det vi opplever som genuint hva gjelder menneskelig atferd tenderer mot å være avvikende fra normen. Kanskje ligger forklaringen i at det er enklere å sjalte ut såkalt «ekte» karaktertrekk som ikke nødvendigvis er sosialt fordelaktige, da disse følgelig må antas å være mindre kalkulerte? Ser vi til litteraturen er det i hvert fall i sin skyld og ikke i sine lysende teorier at Raskolnikov er mest autentisk. Joseph K. som sansende kropp i et system som ikke behøver hans samtykke, og Mrs. Dalloway når hun trekker seg tilbake fra selskapet hun har brukt hele dagen på å forberede. Når det er sagt, behøver vi ikke å strekke oss lenger enn til det faktum at frasen «å være seg selv» er en etablert formulering for å forstå at også det pure mennesket er et ideal. Vi vil at folk skal «være seg selv» – i hvert fall er det det Ola og Kari og hele slekta Nordmann ytrer under rette moralske forutsetninger, men hvorvidt det sammenfaller med faktisk oppfatning er selvsagt en helt annen sak så lenge norsk kultur lever i beste velgående. For autentisitet er et ideal vi søker, beundrer og verdsetter, men samtidig bare tåler i bestemte former og aller helst konsumerer på trygg avstand med total ansvarsfraskrivelse manifestert i en kald pina colada og et par mørke shades. Det holder i grunnen lenge at en pikselert Shaun Murphy fra «The Good Doctor» dukker opp på TV-skjermen, for en HD-versjon hadde blitt for ekte – for sårbar. Grand Canyon gjør seg best på Instagram, der engangsgafler og annet portabelt materiell «made especially for being on the go» quite easily can be cropped out, og Salvator Mundi henger i hvert fall ikke og dingler på spiker’n i stua til Bader bin Abdullah bin Mohammed bin Farhan Al Saud. For kjøpet var proxy. Politisk prostitusjon og shit. Og hvem vet, kanskje var det ikke en gang da Vinci som malte det?
