Hauk Engelien
Kan kultur gjøre deg til et bedre menneske? Jeg liker i det minste å tro det. Kan man ikke argumentere for at visse verk kan bidra til å bedre vår forståelse av verden, kanskje også av deg selv? Er det ikke da også slik at du med økt forståelse kan ta bedre valg ved neste korsvei? Jeg ønsker uansett å dele noen smaragder, opaler og diamanter innen kultur, så kanskje vi alle blir litt bedre mennesker. Velkommen til kulturredaktørens kulturavdeling.
Greven av Monte Cristo – Alexandre Dumas
Denne romanen er den ultimate hevnhistorien. Utrolig forenklet handler historien om å bli forrådt, for deretter å samle krefter, kunnskap og rikdom, for så å komme tilbake og få sin hevn. For meg er det nettopp denne grunnhistorien som utgjør kjernen av Greven av Monte Cristo. Den er selvfølgelig skrevet med flytende og lettlest prosa, interessant historisk kontekst, viktig innhold, samt fremstillinger av samfunnsmessige aktuelle temaer, gripende dialog, artige karakterer, og vakre scener: Ja da, alt det der – men historien er den som sitter igjen hos deg årevis etter du har lest boken. Jeg husker første gang jeg leste Greven av Monte Cristo for mange år siden. Jeg kunne ikke skjønne hvordan noen klarte å finne på noe slikt som dette, hvordan det i det hele tatt var mulig å skape et verk som dette. Og det er nettopp på grunn av den inspirasjonen som Greven av Monte Cristo har på leseren at jeg ønsker at du skal lese den. Hvis du blir skremt av størrelsen, så frykt ikke – dette er nemlig en bok du skulle ønske varte lenger.
Dire Straits
Hvis du noen gang er i tvil om hva du ønsker å høre på, så gjør deg selv en tjeneste: sett på Dire Straits. Du kjenner sikkert noen av klassikerne fra før, som “Walk of Life” eller “Sultans of Swing”, men det er mye mer gull igjen i gruven. Musikken deres spenner virkelig bredt, og byr på mer komplisert musikk enn den rocka feelgood stemningen man gjerne forbinder med dem. Lydbildet deres fascinerer meg, ettersom de ofte beveger seg i et landskap kjennetegnet av både lekenhet og profesjonalitet. Dette er musikere som nærmest blir instrumentene sine når de tar i dem. Det spreller toner og akkorder ut av dem som om det var slik de snakket til vanlig. Mennesker og musikk faller inn under det samme, og begge deler blir først levende i samspill med det andre. Det er slik jeg ser Dire Straits, som selve musikken legemliggjort, og som tonesatte mennesker. Spiller de for å leve, eller lever de for å spille? Bare en ørliten advarsel før du begynner lyttingen. Vær forsiktig med å høre på “Money for Nothing” når du kjører bil, foten kan brått føles tyngre på gasspedalen.
Hedda – Nia DaCosta
Det er ingen liten affære å lage en nytolkning av sjølvaste Ibsen, men likevel klarer Hedda å presentere seg som en film så full av overskudd og skaperglede at det er rent inspirerende. I motsetning til mange nytolkninger av eldre skatter der ute, som alltid skal forsøke å “gjøre sin egen versjon” eller “gi det en ny vri”, uten at det fører til forbedring, klarer faktisk Hedda det umulige. Filmen beholder alle de viktigste faktorene fra det originale stykket, samtidig som den introduserer flere elementer i form av nye karakterer, holdninger og temaer. Gjennom disse grepene spenner plutselig Hedda større og bredere enn originalen, uten at den mister kontroll. Historien vet akkurat hvor den skal, og fører seeren elegant med seg. Dialogen er strålende, scenografien er slående, og jeg gir kreativitetens utspring et chef’s kiss. Skuespillerne er dyktige, og særlig Tessa Thompsons tolkning av Hedda får frem essensen av hvem karakteren er. Det er imponerende hvordan de leverer et nytt stoff, som samtidig etterlater seeren med samme følelse som av det originale stykket. En mektig adapsjon, og videreutvikling av Ibsen-magi.
