Tekst av Live Miranda Flaten
Tegning av Silvía Sif Ólafsdóttir
Jeg har lagt meg til rette på havbunnen
Jeg er å finne i sandbunnens rynker, i havets ørkendyner
Jeg er ikke redd for å være ditt sjøglass
Den siste gangen jeg ble holdt var da du hev meg uti
Den gang da jeg var skarp, en fare for barneføtter
Nå gnisser jeg imellom sandkorn
De eneste som kjenner meg, klemmer meg, stryker meg
Jeg er blitt myk, slipt men mat
Jeg kan ikke høre regnet her nede
Hvis jeg er tålmodig og venter til juni, når dagslyset nesten ned
Jeg kan se vinden røre overflaten, men jeg hører den hverken hviske eller hyle
Jeg ligger i dine ringvirkninger
Jeg teller alle bølgene dine, mønsteret
Slik at jeg kan forutse den største
Jeg er så salt i munnen, sødme er et bittert minne
Jeg er ikke redd for å være bunnen heller
Sjøgresset mellom tærne dine, sanden som synker ned rundt føttene dine
Avtrykket av deg, hvor du har stått og gått
Helt til tidevannet visker det vekk
Tidevannet jeg kjenner, opp og ned, ut og inn
Jeg sover med blåskjell, de våkner ikke
Krabber trår over meg, de ser meg ikke
Fisker ser fremover, kan ikke stoppe og prate
Jeg er ikke redd for å spørre deg om barnenavn
mens du dykker ned mot beltet mitt for østers og perler
