Tekst av Hjalmar Bjerner
Denne sommeren har regjeringa åpna for skjenking etter klokka tre. Jepp, nattskjenking – du hørte riktig. Visstnok er nattskjenkinga begrensa til en drøy måned med fotball-VM-fyll. Den er også bortgjemt blant større skandaler i nyhetsbildet. Sannsynligvis er det ikke førstepri for de fleste å tenke på. Men jeg velger å tro at dette er uhyre stort – og at denne fyllefesten er et uventa steg for søndagstengte, støyallergiske Norge. At valget til regjeringa er nøkkelen til et nytt og fritt demokratisk fellesrom. Attpåtil våger jeg å si at dette fellesrommet er uhyre vakkert.
Åssen det?
Først må vi få to ting avklart: Det sitter langt inne å si meg imponert over nattskjenkinga. Av prinsipp er jeg mot å slippe løs spriten; alle veit jo at den er livsfarlig. Av rein sjalusi har jeg som musiker også noen høner å plukke. Jeg ergrer meg over hvorfor konkursramma utesteder og lokalkonserter ikke har fått samme slækk som fotball-VM-jippoen. Men denne saken handler verken om prinsipprytter-meg eller musiker-meg. Dette handler om den delen av meg som pleier å sette seg på huk i buskaset ovenfor Spikersuppa midt på natta – der det går an å lukke øynene og nyte skjenkestøyen som et reint show.
Denne delen av meg synes det ligger noe fabelaktig i fire-om-mårra-symfonien framfor Nationaltheatret. Midt på natta tar du del i skjæringspunktet mellom delene av byen som sovner seint, og våkner tidlig. På den ene sida av natta finner du de siste overlevende fra gårsdagens fyllekaos. Ofte er de halvt til stede, brisne og mumler svada uten en tanke på omgivelsene. På den andre sida har du morgenzombiene, som kommer syklende nedover trikkeskinnene med høyttalere på ryggen. De stopper, hilser og har merkelige ting å si. Samtalene er åpne og inviterende. Alle snakker med alle, for under gatelyktene finnes det ingen krasse skiller eller hierarkier.
Situasjonen på National er akkompagnert av nysgjerrige kveldsrotter som roter rundt med forvitra, uidentifiserbart papir og aluminiumsbokser. Det er vanskelig å vite hva som er hva, hvem som er hvem, samt hvem som bestemmer i fire-om-mårra-symfonien. Jeg kikker gjerne ned på drømmelandskapet fra en buskastribune i Oslo sentrum og føler meg imponert. Showet jeg ser på har løsslupne spilleregler og uklare roller. Her er det ingen som styrer; alt og alle er velkomne.
Særlig her i Oslo er vi nødt til å holde fast ved vår uforutsigbare, kaosarta fire-om-mårra-symfoni. Våre nyinnflytta, gamle rikinger drikker seg søvndrita allerede i ellevetida. Gatene blir stille raskere. Pengene og latskapen gir oss færre og færre morgenfugler, og de tvilsomme, plystrende fire-om-mårra-syklistene er utrydningstrua. Oslo er på et veiskille, og akkurat nå må vi ta sjansen til å bevare og videreutvikle det kaotiske nattforumet. Gir vi opp nå, vil byens fargerike ulvetime gråne til, og erstattes med søvnige byråkrater. Livet i Oslonatta ligger på randen til å forsvinne. Før vi veit ordet av det, befolkes den kun av ei halv rotte.
Vi må sette pris på den såre overgangen mellom natt og dag. Nyt fire-om mårra-symfonien for alt den er verdt, før den er vekke. I det nyrike, rasjonelle, byråkratiske Oslo-bylivet legger vi sluttakkorden for tidlig, åpningsfrasen altfor seint. Snart risikerer den usikre tiden mellom kveld og morgen å falle bort; som følge av gentrifiseringa og rasjonaliseringa erstattes livet i bynatta av et stort hull av kjedsomhet. Vi vil ende opp med tre timer dødtid fra og med skjenkestopp til bussene starter å gå igjen: et livløst hull i natta.
Hvorfor er det så ille med denne livløse natta? Jo, nattelivet vi skua ned på fra buskastribunen på National er en åpen og tilgjengelig folkearena uten like – en ressurs vi for all del ikke kan tape. Derfor bekymrer jeg meg. Jeg har god grunn til det, og jeg er ikke aleine om det. Sosiologen Jürgen Habermas (hvil i fred) beskriver offentlige arenaer som en grunnstein i demokratiet. Disse skal være frie og uhemma av klasseskiller og borgerlige regler. Dette skal oppnås gjennom rasjonalitet, opplysning og store kalde klasserom. Jeg er dog usikker: Trengs det ikke òg mer løssluppenhet? Irrasjonalitet? Uteliv?
Kanskje Habermas kunne tenkt seg et rom der fire-om-mårra-morgenfuglene og fire-om-mårra-natteravnene kan sameksistere? Et rom der vidt skilte folkegrupper kan kommunisere på lik basis. Kan man sette til side dagslysets sosiale hemninger i dette rommet – i et slags søvndrukket og sprit-drukket drømlandskap? Sjøl tror jeg det; jeg tenker snarere at disse faktorene er sentrale i et fritt offentlig rom. Sannsynligvis hadde også Habermas sett en demokratisk ressurs i vårt nattlandskap. Har vi da råd til at halve byen legger seg grytidlig, som følge av manglende nattskjenking? Det er viktigere enn noensinne at alle har muligheta til å oppleve og ta del i det frie fire-på-mårra-rommet.
Vi trenger støy, kaos og usikkerhet for å ha et fungerende forum i byen vår. Her er tiltaka for VM-skjenking etter klokka tre neppe ubetydelige. Det eneste vi mangler nå, er å ta strategien helt ut. Kjære regjering: Jeg setter pris på at dere tar første steget mot et åpent natteliv, men stopp ikke her. Åpne kranene, kast klærne, skrik halleluja, elsk fritt, tut vel og ofte, syng på bussen, slå deg på brystet. Nyt kaoset i sommernatta, og omfavn fire-om-mårra-symfoniens fabelaktige og frimodige anarkodemokrati.
