Tekst av Håkon Skandsen
Illustrasjon av Maia Arstad
Jeg ville ikke åpne e-posten fordi jeg hadde en dårlig følelse. Om de ville ha oss, hadde de vel ringt allerede? Jeg kjempet imot trangen til å bare lukke pc-en, og klikket meg inn på e-posten.
Takk for en fin samtale!
Vi har hørt gjennom musikken deres og det låter veldig bra. Vi liker tekstene deres, og gitarene har noe eget med seg som vi håper dere vil fortsette å utvikle. Vi har imidlertid, etter en helhetsvurdering, valgt å ikke inkludere dere i årets lineup. Dere er hjertelig velkomne til å prøve igjen neste år!
Vennlig hilsen, Jonas Saxegaard, Upandcoming- festivalen
Faen altså. Jeg tok opp mobilen og ringte resten av bandet.
-Vi fikk avslag fra upandcoming-festivalen, sa jeg, da alle hadde blitt med i samtalen.
-Er det kødd? Ga de noen begrunnelse? spurte Peder.
-De likte tekstene og gitarene hadde visst noe eget ved seg, noe bra.
-Men? lurte Alex på.
-De skrev bare at de har gjort en helhetsvurdering og at vi ikke er inkludert.
Jeg innså at jeg hadde brukt lingoen til han Saxegaard-fyren og hata meg selv i noen sekunder.
-Er lineupen ute eller? spurte Alex som alltid var på hugget.
-Jeg vet ikke, har ikke sjekka.
-Jeg sjekker, sa Peder.
Peder var vår IT-fyr. Han var teknologisk anlagt og han brukte sin personlige KI-assistent Maria til å sjekke alt mulig rart.
-Okay her er lineupen: Fire on Water, Aston Martinis, SaxoTelephone, IdaSofie, Usain Foodora, Sophia, Nashwild og Østavind.
Jeg kjente til de fleste, egentlig alle utenom IdaSofie og Østavind.
-Hvem er Idasofie og Østavind? spurte jeg.
-Sjekker nå, kom det fra Peder.
-Hva faen. Jeg tror de er fuckings KI-band.
Peder sendte oss bilde av artistbeskrivelsene på Spotify. Det stod at tekstene var skrevet selv, men at resten var KI. Og de ble valgt fremfor oss??
-Kødder du med trynet mitt eller? utbrøt Alex.
-Jeg ringer han sjefen for festivalen, sa jeg.
Jeg fant frem nummeret på en jobbtelefon jeg hadde liggende og la den inntil min egen mobil så gutta kunne høre samtalen.
Akkurat da jeg skulle legge på svarte han. Jeg satt han på høyttaler, gadd ikke å informere om at han var på høyttaler slik jeg hadde som vane å gjøre.
-Ja hei, det er Lars?
-Hei, det er Martin du nettopp mailet med. Fra Desemberrain.
Han ble stille noen sekunder før han svarte. Det kokte inni meg.
-Ja hei, du fikk e-posten?
-Det var det jeg ville snakke med deg om.
-Jeg forventa kanskje litt at du skulle ringe meg opp ja. Det var leit vi ikke fant plass til dere, mange gode kandidater i år!
-KI-band også?
Han ble stille igjen, og det var som jeg kunne høre at han gjorde seg klar til å levere en slående formulering som ville stilne alle motargumenter.
-Vi har valgt å ta med to såkalte KI-band ja. De har skrevet låtene helt selv, også har de fått litt hjelp av KI med melodien og sånn.
Skyt meg a!
-Og dette er noe dere vil ha med på festivalen? Det er jo ikke ekte musikk!
-De har gode lyttertall og vi ser på Spotify at sangene deres blir hyppig delt, bandene skal spille med ekte instrumenter og ha ekte folk på scenen. Dette er en del av bransjen nå, og vi må nesten utvikle oss litt vi også vet du.
Jævla PR svar.
-Men dere er jo en festival som bygger hele imaget deres på å la unge lovende, relativt ukjente artister og band få prøve seg, da går jo KI-bruk imot alle disse prinsippene. Det er jo ikke talent, hvem som helst kan lage det!
-Jeg skjønner hva du mener, men de har som sagt skrevet låtene selv og det er jo talent i å skape musikk som mange hører på. KI eller ikke.
Plutselig skvatt jeg til av Peders mørke røst fra Ipaden, jeg hadde helt glemt at gutta fortsatt hørte på.
-Jeg er så imot det greiene her, dere pisser på oss som lager ekte musikk. Dere kommer til å ødelegge hele bransjen! Du skjønner det? Det er Temu-musikk for helvete!
Det ble stille.
– Yes, hørte du hva Peder sa? spurte jeg.
Det var bare piping i den andre enden.
Vi endte likevel opp med å dra på konserten,vi klarte ikke å la vær. IdaSofie var tredje artisten, en mann kom ut på scenen, han hadde på seg en svær cowboyhatt med t-skjorte som det stod IDASOFIE på.
-Har dere det bra?!! skrek han.
-JAA, svarte publikum brølende. Tinnitusen min begynte å krangle.
Peder buet med sin dype røst, men ble sett stygt på av alle rundt.
-HIIIHAH! Ta godt imot resten av bandet!
Ut kom tre menn, de også med svære cowboyhatter og IdaSofie t-skjorter. De begynte å spille, og ut jamret det en jovial countrysang jeg innså at jeg ufrivillig hadde hørt flere ganger før. Jeg snudde meg mot resten av gutta og jeg tror vi alle i det øyeblikket innså hva vi måtte gjøre. Vi måtte finne en stil som aldri blir erstattet av KI, en stil som KI ikke trenger gjennom fordi det er så dypt primalsk og ekte. En stil som får disse Mark Zuckerberg-typene i Silicon Valley til å glise mindre og trekke seg tilbake på runkerommet.
Vi skulle begynne med heavymetal.
