Tekst av Marte Ekker Kristiansen
Illustrasjon av Marcus Jørgensen
Hvor er Johanne når albumet Ramones av Ramones fyller femti år? Hun tar det med ro denne torsdagen. Det lille soverommet består ikke av stort mer enn en seng og pult. Krølla sengetøy. En gul kopp med dagsstørkna kaffe.
Har hun et forhold til bandet? «Blitzkrieg pop» hadde nok spilt i bakgrunnen på et par vorspiel i trange smau-leiligheter, hvor byens ungdommer knakk opp øl etter øl mens riffene drukna i høylytte, tidvis innholdsløse samtaler.
Ramones besøkte Oslo totalt fire ganger fra 80- til 90-tallet. Kun ett av medlemmene hadde opptrådt i Bergen. Trommisen Marky, som ble kasta ut av bandet i ‘83 grunnet alkoholproblemer, spilte på Hulen i 2015.
Dette veit ikke Johanne. Veit heller ikke at hun deler fødselsdag med deres første plate. Hvor er hun på vei nå? Vi ser henne gå ut av det lyseblå bygget i Daniel Hansens Gate. Til tross for sakte steg, er blikket hennes prega av vitalitet. Øyne som er litt mer påskrudde og rundere enn vanlig. Forventningenes vold. Sølepyttene glinser pent ved hjelp av den sterke aprilsola. Vi skimter et smil på Johannes rødmalte lepper.
Synet av Johanne i det som ser ut til å være en ny, sort skinnjakke frister oss til å stille spørsmålet om hvorvidt dagens unge bærer med seg 70-tallet. Veit de sjøl hvilken tid de er et produkt av? Vi skal samtidig ikke bedrive analyse av en hel generasjon. Vi forholder oss til Johanne.
La oss forsøke å nærme oss hennes kjerne. Hun har et avslappa forhold til livet og i det hele tatt et ganske slapt uttrykk. Hennes framtreden i verden har sjeldent en livsbejaende virkning på folk, men likevel veit hun å skru seg på når det gjelder. For eksempel hvis hun bevitner mindre eller større former for urett, åpner hun de opprørske dørene som finnes i henne. Enten det er ved å sende et stygt blikk eller dulte litt ekstra hardt borti kø-snikere: med disse handlingene bidrar hun smått til en slags revolusjon, en revolt. Menneskeheten er uoppdragen og ikke til å redde. Det er dette hun ofte tenker om sin egen art. Samtidig kan hun ikke la alt forfalle uten å i hvert fall først utøve sin egen form for motstand. Kraften i apatien!
Albumets låter svinger hurtig mellom å uttrykke ungdommelig likegyldighet og høylytt protest. Ramones’ «Now I wanna Sniff Some Glue» befinner seg i den førstnevnte kategorien. En fullstendig meningsløs tekst pakka inn i slappe gitarriff. Tingenes tilstand har sett sine bedre dager, og verdens arvtagere kan like så godt ty til rusens livsdempende effekt for å få tida til å passere.
Now I want to have somethin’ to do
All the kids want to sniff some glue
All the kids want somethin’ to do
One-two-three-four-five-six-seven-eight
Vokalistens røst befinner seg i et syltynt limbo: kraftfull, men med fare for å vekke irritasjon hvis en hører for lenge på den. Likevel kan vi med rette si at den redder seg inn med «Today Your Love, Tomorrow the World». Stemmen fremstår ellers som maktesløshetens største forkjemper, men bryter nå plutselig ut i full protest gjennom ironisering av unge nazister. Viser fingeren til indoktrineringas styggedom med de raske trommene.
På denne vårdagen fyller dette motsetningsforholdet av ei plate femti år. Spørsmålet er om alderen er i ferd med å innhente den. At det som gjorde den banebrytende i sin tid, er i ferd med å falme. Er det plass til 1976 i 2026?
Snart på vei ut av Nygårdsparken nå. Johanne har akkurat skutt på en gammel dame og bikkja hennes med blikket sitt. Den svarte bæsjeposen ble ikke kasta i søppelkassa, slik det skal være. Videre går hun ned den smale grusveien, som ender ved det sjokkgule skiltet og porten inn til den historiske kavernen.
Hun får øye på en plakat i falmet lilla. «Ramones by Ramones 50 years at Hulen: Tribute night 23.04. Doors open at 21:00». Hvem er disse fire gutta i for små jakker og slengbukser? Alle med henda i lomma, som hun kan merke stirre forførende på henne, selv gjennom solbrillene? Hvem skal covre disse? Kanskje hun drar. Det er da for faen hennes bursdag òg.
