2026 - Artikler - Jubileum - Kommentar - Kultur

Kjendiskulturens estetikk

Tekst av Karen Bohne Friberg

Artister som synger om livet i rampelyset – om berømmelsens altoppslukende oppmerksomhet og dets skyggesider – er ikke et nytt fenomen. David Bowie sang i 1975 om berømmelsen og musikkindustrien sine skyggesider i låten «Fame». I 2009 sang Lady Gaga om forholdet mellom berømmelse og kjærlighet i sin låt «Paparazzi». Mens Billie Eilish på sin side synger i låten «Skinny» fra 2024 om kroppspress og ensomheten ved kjendistilværelsen. 

Den tidligere TikTok-profilen, og nå popartisten Addison Rae, synger i likhet med de nevnte artistene om sitt eget forhold til det å stå i rampelyset i sin låt «Fame is a Gun», utgitt i 2025. Som en del av enhetlig historiefortelling og et estetisk univers, ble musikkvideoen med samme tittel utgitt samme dag som sangen ble utgitt. Ved å undersøke musikkvideoens narrative struktur, bruk av symboler og visuelle utforming, kan en fortelling som dette også si oss noe om hva det vil si å være en berømt kvinnelig popartist i dag. 

«Fame is a gun and I point it blind»

Som tittelen «Fame is a Gun» tilsier, forstår vi at pistolen, som er et viktig virkemiddel i musikkvideoen, konnoterer til berømmelsens makt. Pistolen kan tolkes som et symbol på en form for dominans som Addison gjennom popstjernelivet nå har fått tilgang på. Denne innflytelsen fremstilles likevel også som noe ukontrollerbart. 

Til tross for at Addison nå lever det kjendislivet hun lenge har søkt etter, fortelles forholdet til berømmelsen også som noe ustabilt og potensielt destruktivt. Livet i rampelyset virker dermed både som drivkraften og trusselen i fortellingen om Addisons forhold til seg selv. Pistolen som visuelt virkemiddel står samtidig i kontrast til hennes svært feminine utseende – noe som er med på å utfordre etablerte kjønnsroller der en slik tilgang på makt historisk sett kan knyttes til menn. 

I Fame is a Gun står imidlertid kroppen hennes sentralt i hvordan berømmelse, begjær og makt visualiseres. Gjennom musikkvideoens narrative og visuelle uttrykk blir kroppen både et objekt for andres blikk, men også et middel for å utøve makt over andre.

«Tell me who I am»

I musikkvideoen spiller Addison to versjoner av seg selv, der de to karakterene henholdsvis symboliserer hennes identitet før og etter at hun ble popartist. Den ene representerer det «uskyldige» og uerfarne, mens den andre er en rutinert popstjerne – oppslukt av berømmelsens luksus og fråtseri.

Det første og umiddelbare som skiller de to karakterene, er utseende deres og måten de er kledd på. Den første versjonen vi blir presentert for, er en Addison ikledd en platinablond parykk, store og svarte solbriller, og en barbierosa kåpe. «Popstjerne-Addison» – som jeg velger å kalle henne for her – spiller fortellingens subjekt som aktivt søker etter en slags makt i form av berømmelse og overlegenhet. 

Den andre karakteren har et langt mer uskyldig uttrykk og er ikledd en stripet genser, en kort truselignende shorts, knelange sokker og hun er minimalt sminket med håret løst ned – «uskyldige-Addison». Det som derimot er en likhet mellom de to, er at begges påkledning kan beskrives som lettkledd??.

I Fame is a Gun er klærne sterkt knyttet til feminine uttrykk. Farger som barbierosa konnoterer hyperfeminitet og lekenhet. Sammen med det platinablonde håret og de svarte solbrillene kan klærne også referere til en sen 90-talls og tidlig 2000-talls popkultur, og til ikoniske popartister som Madonna og Lady Gaga. Addison har skapt et estetisk univers som både eksperimenterer med nye uttrykk, og som samtidig trigger en følelse av nostalgisk «jentekultur» og et ønske om «eie» rommet. Gjennom måten hun iscenesettes i musikkvideoen, blir utseende, stil og fremtoning ikke bare estetiske virkemidler, men også måter å konstruere feminitet og kjønnsidentitet på.  

«I live for the appeal»

Det sentrale handlingsforløpet utspiller seg mellom de to karakterene der uskyldige-Addison i større grad observerer det som foregår rundt «popstjerne-Addison». Sistnevnte er en karakter oppslukt av berømmelse, makt og det glamorøse. Kontrasten mellom de to kommer også til uttrykk gjennom måten kroppen deres fremstilles på, og hvilken funksjon kvinnekroppen får som en del av fortellingens utvikling. 

«Popstjerne-Addison» har kontroll. Men hva er egentlig kontrollen hennes basert på? Objektet i fortellingen kan tolkes å være tilskrevet det mannlige kjønn, som i musikkvideoen blant annet fremstilles som to zombier. De to uttrykker et begjær overfor Addison, og er noe som bygger seg opp mot slutten av videoen. Til tross for at Addison fremstår som fortellingens subjekt, blir kroppen likevel sentrum for dominansen hun har over mannen. Dette visualiserer en kontrast mellom den feminine og maskuline formen for objektivisering, der mannen i dette tilfellet blir fremstilt som «død», mens kvinnen fortsatt representerer det seksuelle.

«Uskyldige-Addison» blir på sin side fremstilt som mer naturlig og mindre aktivt performativ ved at hun heller opptrer mer observerende. Kroppen hennes blir imidlertid objektivert i større grad. Dette skjer både gjennom måten hun er kledd på, men også ved at kamera fører blikket til seeren mot mer intime deler av kroppen hennes. Hun fremstår derfor med mindre kontroll over seg selv enn det hennes søsteridentitet har, og fører fortellingen i mindre grad fremover. Likevel blir denne uskyldigheten en viktig del av hennes identitet.

«Nothing feels as good as being loved by you».

En likhet mellom de to er derfor at de begge i stor grad defineres gjennom kroppen. Den britiske sosiologen og kulturteoretikeren Rosalind Gill har skrevet om hva som kjennetegner kvinnekroppens representasjon i en postfeministisk mediekultur, der blikket på kroppen i økende grad fremstilles som noe individet selv kontrollerer. Et sentralt poeng innenfor postfeministisk mediekultur og den såkalte ‘sensibiliteten’ Gill peker på, er nettopp dens opptatthet med kvinnekroppen. Kvinnenes ‘sexy kropp’ blir presentert som en viktig kilde til identiteten hennes, og i musikkvideoen til Fame is a Gun er måten kroppen fremstilles som ‘sexy’ på forskjellig, men fortsatt viktig for karakterens uttrykk. 

Gill argumenterer i sin analyse for at kvinnekroppen fortsatt – til tross for sin selvsikre og handlende karakter – bærer med seg et internalisert objektiverende mannlig blikk. Gill sitt poeng er nemlig at til tross for at postfeminismen er opptatt av kvinnen som et handlende subjekt, er hun fortsatt sterkt definert av kroppen sin og dens fremtoning. Musikkvideoen til Addison utfordrer derfor ikke nødvendigvis postfeministiske idealer, men illustrerer snarere hvor vanskelig det er å skille kvinnelig myndiggjøring i fra objektivisering i moderne populærkultur. 

«I’m your dream girl, but you’re not my type»

Fremstillinger av kropp og identitet i musikkvideoer kan bidra til å forme forståelser av kjønnsroller, samtidig som de gjenspeiler hvilke oppfatninger av kjønn som er fremtredende i samfunnsdiskursen. Musikkvideoen til Fame is a Gun er et eksempel på hvordan kvinnelige popartister fortsatt og i stor grad seksualiseres som en del av prosjektet om å bli fremstilt som et handlende subjekt i en fortelling om å «dominere» over det motsatte kjønn. Med sin feminine estetikk og fremtoning, skaper Addison Rae et univers som gir et bilde på hva kvinnekropp, popmusikk og populærkultur er i vår samtid.