Hvordan sårbarhet kan provosere og frastøte
Av Thale Sørlie og Sonja Dalseth
Kristevas filosofi forklarer hvorfor funksjonshemmede diskrimineres.
Serie: Julia Kristeva
Det kan være vanskelig å se den konkrete, praktiske bruken av mye teori og filosofi vi møter på universitetet. Slik er det også med Julia Kristevas tekster, især fordi hun forholder seg til en ofte uglesett psykoanalytisk teori. I tillegg er Kristevas tenkning svært kompleks og ligger fjernt fra vanlige akademiske tekster på pensum.
Som en avslutning på vår serie om Kristeva viser vi i denne artikkelen eksempler på hvordan hennes tenkning kan anvendes i praksis. Denne anvendelsen er ikke først og fremst metodisk, men lar derimot Kristeva fungere som en tennplugg for refleksjon. Den norske samfunnsforskeren og litteraturviteren Halvor Hanisch tar i bruk Kristeva både i sin studie av funksjonshemmede barns opplevelser i dagens Norge, og i sin litterære analyse av Henrik Ibsens Lille Eyolf. Omdreiningspunktet er Kristevas tanker om funksjonshemmede som fremmede.
Fremmede for andre
I sitt pågående Ph.D-prosjekt ser Hanisch nærmere på hvordan funksjonshemmede barn betraktes, både av den funksjonsfriske omverdenen og av dem selv. Et gjennomgående trekk er at disse barna befinner seg i en posisjon preget av avstand.
«Dette handler om utestenging, om hvordan de blir ekskluderte og marginaliserte. Slik blir funksjonshemmede barn fremmede. De både sees som det kvalitativt og man merker det når man intervjuer dem. Vi kan faktisk også se det i skjønnlitterære behandlinger av temaet, der det funksjonshemmede barnet ofte er klokt, men fremmed for andre, » hevder Hanisch.
I hans analyser spiller Julia Kristeva en sentral rolle som tenker, fordi hennes tenkning gir ham analytiske verktøy for å forstå hva det er barna opplever. I tillegg kan den forklare mer generelle strukturer og mekanismer i menneskets forhold til verden.
Det ekle er menneskenært
Hvordan vi gir mening til verden gjennom det vi har et språk for, er en rød tråd i denne tenkningen.
«Det vi har og det vi ikke har språk for har en gråsone. I hovedverket Revolution in Poetic Language ser Kristeva nærmere på hva som skjer når språket sprekker. Hun går inn i denne gråsonen, » forteller Hanisch.
Denne gråsonen er for Kristeva ikke bare en grense mellom det vi har ord for og det vi ikke kan uttrykke. Denne grensen er også kroppslig. Vi er i verden som mennesker med kropper. På denne måten er grensen mellom språket og det ikke-språklige også en grense mellom kroppen og verden. For å forklare den kroppslige gråsonen mellom det forståelige og det uforståelige, henter Kristeva begrepet abjeksjon fra psykoanalytisk teori. Ordet spiller på objekter, ting i verden, og på å støte fra seg, ta avstand.
«De delene av kroppen som blir objekter ute i verden, som blod, hår, bæsj, lik osv., de synes vi er ekle. Mange synes rått kjøtt er ekkelt, og at et slakteri er ekkelt. Kristeva mener dette er fordi du ser deg selv, det vil si biter av kropper som ligner deg, ute i verden. Det som kunne vært deg, men ikke er deg, viser seg som noe uhyggelig,» utlegger Hanisch.
Abjeksjon innebærer med andre ord at dette ekle eller uhyggelige kan utløse en impuls til å støte noe fra seg, fremfor å anerkjenne det som innenfor grensen eller som likt seg selv.
Vold mot funksjonshemmede
I intervjuer av funksjonshemmede ungdommer finner Hanisch denne sterke impulsen til frastøtning i deres hverdagsopplevelser.
«I intervjuene uttrykker ungdommene at de er mer ensomme og har større psykiske problemer enn andre. De er også mer utsatte for vold. For jenter er det tre ganger så stor sjanse for at kjæresten slår deg dersom du er funksjonshemmet. Man skulle tro det var motsatt. At funksjonshemmede fikk medynk, » sier Hanisch, og fortsetter:
«Den funksjonshemmede er dyptliggende noe sårbart som vi vil ha bort. Hatkriminalitet mot funksjonshemmede er en realitet. Det er riktignok relativt sjeldent i Norge, men i for eksempel Russland skjer det at fascistiske folk dreper funksjonshemmede.»
@mellomoverskrift: Tradisjonell teori kommer til kort
txt: «Her kan vi ikke bruke teori om velferdsstaten, vanlig samfunnsfaglig teori. For det å lese frem at funksjonshemming er utenforskap, at det ikke er noe du kan dele fordi det på et dypere nivå er knyttet til døden, finner vi ikke i tenkning om velferdsstaten,» sier Hanisch videre. Det er nettopp som et utgangspunkt for en refleksjon om de dypere strukturene i samfunnet at Hanisch mener Kristeva har noe å tilby.
Kristevas frie omgang med eksempler og kilder er også utradisjonell og berikende, mener Hanisch. Som Kristeva ser han nærmere på litterære verk som en kilde til å forstå for eksempel funksjonshemming. Litteraturen kan belyse funksjonshemmedes eksistens i verden, samtidig som Kristevas tanker om abjektet kan få oss til å forstå både den skjønnlitterære og den reelle behandlingen av funksjonshemmede.
Den sårbare dør
Under Kristeva-dagene holdt Hanisch foredraget Rommet utenfor – Lille Eyolf, funksjonshemming og døden som topos. Lille Eyolf er Henrik Ibsens drama fra 1894 om den halte Eyolf på ni. Eyolf er handikappet fordi han som liten baby falt ned fra et bord mens foreldrene hadde sex. Hans handikap er deres konstante, gnagende påminnelse om hvordan deres eget begjær og manglende oppmerksomhet skadet deres eget barn. Når Rottejomfruen kommer til familien og spør om de har noe som gnager, avviser de dette, til tross for sitt vanskelige forhold til Eyolf. Fordi hun er svak og gammel føler Eyolf slektskap med Rottejomfruen, og trekkes etter henne ned mot vannet, der han drukner.
Hanisch leser Ibsens drama inn i en europeisk tradisjon med rottefangerfortellinger.
« I de fleste Rottefangeren fra Hammeln-fortellingene er den funksjonshemmede gutten den eneste som unnslipper. Han blir reddet fordi han ikke rekker å følge etter rottefangeren. Dette er et typisk 1800-tallsbilde om det svake, me
n kloke funksjonshemmede barnet som unnslipper og etterpå kan sitte og snakke om det som skjedde. Hos Ibsen er det derimot bare han, den funksjonshemmede gutten, som dør. Det er meningen at den svake og sårbare skal dø,» hevder Hanisch.
n kloke funksjonshemmede barnet som unnslipper og etterpå kan sitte og snakke om det som skjedde. Hos Ibsen er det derimot bare han, den funksjonshemmede gutten, som dør. Det er meningen at den svake og sårbare skal dø,» hevder Hanisch.
I de tradisjonelle fortellingene, skjer det man skulle tro ville skje, nemlig at den funksjonshemmede får medynk. Hos Ibsen er det derimot omvendt. Som Hanisch viser i sin samfunnsvitenskapelige forskning, støtes de funksjonshemmede ut og i verste fall drepes.
Skrekken for funksjonshemming
Ibsen lar skrekken for funksjonshemming fylle stykket. Eyolfs halte bein blir til et bilde på det altfor kjente som snur om og blir fremmed. Det er så tilfeldig at Eyolf blir slik han er. I denne tilfeldigheten ligger en påminnelse om at vi alle kan bli som ham.
Så hvorfor må lille Eyolf dø? Kristevas teorier tilbyr en forklaring både på hvorfor en avstand til den funksjonshemmede må opprettes og opprettholdes, og på volden. Eyolfs halte bein blir et abjekt for funksjonsfriske, på linje med de ulike funksjonshemmingene blant de ungdommene Hanisch intervjuer. Beinet blir det som er så altfor kjent, men likevel fjernt. Vi ser i deres sviktende kropper den sårbarheten vår egen kropp bærer på. Den vil vi ikke se, og dermed får vi et sterkt ønske om å fjerne disse påminnelsene.
Verdien av Kristevas tanker er derfor kanskje ikke først og fremst teoretisk og metodisk, men refleksjonsmessig. Hun gir noen begreper som gir oss mulighet til å tenke videre rundt fenomener i verden som er så dagligdagse at vi nesten overser dem, men som likevel er fundamentale.
—
Thale Sørlie (f.1982) er masterstudent i idéhistorie ved Universitet i Oslo, kandidat i fotografi fra Högskolan för fotografi, Göteborgs Universitet, og sitter i arguments kulturredaksjon. Sonja Dalseth (f. 1982) er master i allmenn litteraturvitenskap og timelærer ved Universitetet i Oslo.
—
Om serien:
Serien Julia Kristeva tar utgangspunkt i Kristeva-dagene, som ble arrangert ved Høyskolen i Oslo i september 2009. Den fokuserer på Kristevas senere tenkning rundt det flerkulturelle og det flerspråklige Europa og det fremmede i oss selv og rundt oss. De to foregående bidragene «Korstog for annerledeshet», et intervju med Eivind Engebretsen, førsteamanuensis i vitenskapsteori ved Høgskolen i Oslo, og «Europa for fremmede: En ny etikk for sameksistens», ga en introduksjon til Kristevas forståelse av flerkulturalitet. Se argument.uio.no, nummer 5/2009, og nummer 1/2010. I dette nummeret av argument går vi nærmere inn på annerledesheten i funksjonshemming, et tema Julia Kristeva i sine senere arbeider er glødende opptatt av. Vi ser også på hvordan Kristevas forskning både generelt og i tilknytning til dette temaet kan aktualiseres og anvendes i praksis.
